Burkini og familiegjenforening, sett fra mett ståsted her på Gvarv.

En heilt fabelaktig dag har æ her på Gvarv idag. Æ sett bokstavelig i go'stoln min her ute, i burkinien min, på den heimekoselige og nyklepte plenen vårres her på Gvarv, og tenke. 
Tenke på dagan mine så langt her nere på jord.
Veldig mange av dem har vært solfyllte, som nu. Andre igjen har vært veldig smertefulle, og regntunge, som sommar'n i år der oppe i nord. 

Som vane har det med æ å leve i nuet. Det som har vært, er som frokosten fra i går morres, spist og fordøyd.
Potetlandet er renska og klargjordt for neste år. 
Avlinga fra i år er æ veldig fornøyd med. Alt der er økologisk dyrka, ispedd med hestemøkker, og svette fra panna mi. 
På vårenparten braut vi opp åkeren med hakke og spade, og sengene med grev.
Nu sett æ her i skyggen av plommetreet og nyt dagen, med de deilige innbydanes fruktan halvgjømt mella det høstgrønne lauet, som vakre araberkvinner på bortgjømte haremsstrender i sine berømte burkin.

Ka araberkvinnfolkan egentlig har på sæ, eller ikkje, spelle ingen rolle for mæ. Enkelte av oss har det med å bry sæ om alt - og          ingenting.

Heime i den læstadianske bygda æ kjem fra, rusle enkelte av mannfolkan inn i kapellet, med kvitskjorta i dunkelsvarte dress, men uten slips. Kem bryr sæ egentlig om de bær slips eller ei. Ikkje Vårherre engong.
Men æ skal ikkje ikkje sleppe taket i det med de burkinikledte ennu. 
På morran idag læste æ i ei nett-avis om en kar fra ett av de mest fredelige land i Afrika, der krig og ufred var ett ukjent begrep. Men han hadde nu likevel kommen tel Norge, og søkt om asyl. Han fekk innvilga asylsøknaden sin, og fått den etterlengta oppholdstillatelsen her i landet, også med den eksklusive retten tel familie-gjenforening.  
Bøygen var bære det at de norske myndighetan, som behandle søknadan, sannsynligvis har læra i religionen sin fra kristendomsundervisning fra den norske kirke i bagasjen sin. Her lærte vi om monogami som den einaste, og mest farbare vei innen ekteskapet. 
Myndighetan hadde  ikkje hadde fått med sæ at afrikanar'n var muslim. Afrikanar`n, med den nyinnvilga asylsøknaden, hadde åtte kjærringe der nere på vent i solens kontinent. 
Alle de åtte, med sine barn igjen, og med troslissens fra Allah, venta også på å få lov å komme inn tel Norge, det nye honninglandet.
Han får nok mukje å stå i med, afrikanar`n, trur æ, den dagen alle kjærringen hannes der nere fra kjem hit.  Då blir de nok ståanes, alle de åtte,  på geledd, og i kø utafor soverommet hannes. 
Der blir de nok ståanes på vent tel det blir demmes tur for gjenforening med kall`n sin. Stakkars mann, sei æ nu bære.
Men hadde de stått i kø der, eller kommet inn tel han ikledd burkinian sine, eller lakenan, som de også bruke å ha på sæ, musliman, hadde det nok blitt bråk.
 Då hadde det vel blitt ett sant helvette her på jord, kan æ tenke mæ - som arabiske netter i Norge, for alt det æ veit.
Men, har peningan, som styre landet vårres, sagt a, så får de også sei b - tel familiegjenforening for afrikanar`n og hannes. 
Vi utøve jo religionsfrihet i Norge, som vi er så stolt over å hevde ovenfor omverdenen.
Æ, for min del, sei ingen ting - som vanlig - i arabervarmen her på Gvarv.