Min jul i år

På austhimmeln klatra den røde desembersola så vidt over den søvnige åskammen. Den juleklare temperaturmålarn min vise 0,7 grader på minussida, Og verstasjonen ellers vise en kombinasjon av en diger sky og ei mager sol i  aluminiumsramma på siden av den.

Gvarvhimmelen er ellers så godt som skyfri. En eller anna gule dotta av nokka villfarne skya har æ henganes over mæ, men ser at de langsomt trekke sæ vekk fra mæ. Ute er det glatt og speilblank is på bakken etter det kraftige regne forrige natt. Bakken ellers utafor her er ennu kvit av snyen som falt for nokka daga sia. Men mengden av den er nu svært lite, som innholde i pengboka mi nu like før jula ringe inn.

Så koselig å høre knitringa i vedovnen min mens den  iherdig fortære den tørre bjørkeveden æ kløyvv sist sommar. Den la æ i en egen vedhaug - juleveden min - som æ skulle bruke i julehøgtida. No er jula her og dermed er tida inne for å børste bort tørt haustlauv og støv fra haugen og ta veden fram. Dokker veit at tel jul tas alltid det beste fram. Også for vedovnene min.
 
Alarmen på lokket tel han kaffelars bynnte nyss å hyle infernalsk, og det skulle vel borge for at vatne i han nærma sæ kokepunktet. Nu er den klar for påfyll av grovmalt kaffe fra den svarte Ali-posen æ har i kjøkkenskapet. Om litt spres den herlige duften av nykokt kaffe rundt om i romme her æ sett og skriv, og sætte mæ i  ekstra god julestemning.
 
På utsia ser æ hønsen tel den flotte og gode naboen min fra Trondheim. Ho stelle med dyran sine med ei stø og kjærlig hånd, som mor mi med mæ då æ var barn. 

Hanen Kykke står høgt oppe på vaggeln sin og sjekke ut om alt er vel med sine. For ikkje så lenge sia hørte æ han rope ut sin majestetiske kykkeligky med en myndig og klar stemme som ljoma over heile Gvarv.

Den samme naboen min, sjølve godheta sjøl, med hønsen sine - og hanen Kykke - og begge hundan sine, er ei præktig og aktiv dame. Ho er også en ivrig distrubutør av ferske nylagte egg tel mæ. Minst en gong i uka kjem ho bort i verandadøra mi og overekke mæ digre brett av ferske nylagte egg som Kykke også har velsigna. Nu har æ ikkje kjøpt inn egg fra kooperative på snart ett år. No spis æ egg tel morra, middag og kveld og føle mæ øksen – og stinn. Snakk om god og kortreist mat.
 
Sjurungen Sjurbert og faren sett borte på greina i storgrana borte på naboeiendommen og speide utover gårdplassen min. Ikkje han Sjurbert. Han speida ikkje. Nei, han er meir opptatt med spagettien sin han har henganes ned fra nebbe sett og bryr sæ ikkje nokka større om det er julaften i morra eller ei.

Faren tel han Sjurbert derimot, med den svarte ytterjakka på sæ og den kvitspagra islendarn, sett og myse utover om det ikkje snart dukka opp nokka tørre brødskive på gårdsplassen under sæ. Mora tel han Sjurbert kan æ ikkje se. Ho ligg vel på øye og sov – som vanlig.

Jau, æ kasta nu ut ei og anna skive av mor sine heimebakte brød tel fuglan mine når æ føle for det. Akkurat no er æ i den modusen og slenge nok ut ei eller to tel dem, kanskje også med gouda fra Synnøve på.
 
Blåmeisean borte på den landsens fuglematarn min sett tilfreds på stigbrette under den og tar kraftig for sæ av solsikkefrøan æ har hellt opp i beholdaren over stigbrettet. De nappa tel frøan med de korte nebban sine mens de skotte rundt sæ på vakt mot de mange katten som heile tida jakte på dem fra den tette tujahekken tel naboen like ved sida av matarn.

Jau, alt er vel her på magre Gvarv

I dag har æ tatt «avspassering» fra alt og alle. Det er den første jul   i år der æ ikkje skal feire den heime. I år e æ gjæst. Litt rart, og  kanskje en tanke vemodighet snik sæ inn i hjerte mett her æ sett, og ikkje ha ett einaste barnebarn rundt mæ. Nesten alle av dem har reist opp tel fagre nord for å feire høgtida der under den mørke nordlys-befengte polarhimmelen. Æ har kun ei her nere i Telemark. Og det er i Vrådal. Dit fær å då, og tel gjengjeld overause æ henne med all oppmerksomhet og kjærlighet æ rår over.

Æ har no vært vant tel å ha alle av dem rundt mæ bestandig, men må bærre innse at tida forandre sæ, og æ med den. 

I ensomheta mi her på Gvarv går tankan mine også tel dem som ikkje har barn og då slettes ingen barnebarn å feire jula sammens med. Kan de ha nokka savn? Tja – æ veit ikkje. De kan vel ha ei like fin tid i jula som det æ fårr – og kanskje bere også. 

Ja æ gruble og bryr no for mukje over bagatella og sånt som æ ikkje har nokke større med.

I dag er jo trenden den at vi jo ikkje skal bry oss nokke som helst om andre. Men den trenden klara æ ikkje å ta innover mæ. I min barndoms fattige heim på Planterhaugen hadde vi ikkje mukje å rutte med av knitranes sedla og klinganes mynt. Men kjærlighet og omsorg for kverandre og andre hadde vi tel gjengjeld rikelig av.

Nu vil æ avslutningsvis ønske alle sammen rundt omkring ei god og fredfull jul.

Monitorisk blikk

Borte under take, en eller annen plass der inne fra gangen høres enkelte korte bipp med jevne mellarom. En søvnig brann- eller røykalarm prøve febrilsk å overbevise mæ at den treng ny forsyning av frisk spenning for at den skal orke å overvåke aktiviten den er satt tel å gjøre for mæ, dag og natt. 

Og det er vel den einaste overvåkarn her hos mæ som bryr sæ om å varsle mæ om nokka skjer i omgivelsan mine. De øvrige fortelle kun andre kor æ går, ka æ sei, og ka æ gjør. 

 

Æ var borte på Kiwi her om kvelden og skulle handle inn nokka godt tel kveldskosen. Under taket på den samme kiwi-butikken oppdaga æ en bråte med kamrae. På tynne hemmelighetsfulle arma føllte de mine minste bevegelsa mens æ kikka ned i diskan etter nokka lettvindt. Æ blei plutselig kvalm då æ oppdaga de kyniske glassauan med de iskalde monitoriske blikkan sine stirre ned på lille mæ. 

 

Ennu har æ tel gode å stjæle nokka i en butikk, så koffør skulle æ finne på å gjøre det nu då, tenkte æ mens æ skynna mæ mot utgangen. Æ bukka pent av tel det siste kamrae som hang ned ved utgangsdøra og lofte det med høge ord: Aldri kjem æ meir tel dæ igjen før auan dine er borte. 

 

Æ bynne no å bli skikkelig lei av all den overvåkinga som æ  blir utsatt for - ubevisst eller ikkje. Merkelig at det skal være så nødvendig og passe på så mukje. Er vi kjeltringa heile gjengen nu, tenkte æ dæ å gjekk tomhendt, men lett forbanna fra den Kiwibutikken