Sau er saua

Æ sett nu ute i den flotte morrasola her på Gvarv. Antrekket mett er heller tynt, som i Adams, om æ kan sei det sånn, Hadde ho Eva vært her, hadde det blitt leven, skla dukker tru. Men ingen fare. Adam er delvis ufør. Kanskje lam også, har æ fått indirekte signala om.
På skyggesia på nordsia av bungalowen min er det 12 grader nu klokka 0830. Her sett æ og kan bokstavelig se at de varme og livgivanes solstrålan omringe mæ fra alle kanta, som vanlig bygdesladder oppe i nord.
Fuglan søng med sine nedd på kjente og kjære strofa. Nån av dem haste også over den grønne og spiranes plenen min på utkikk etter mat. Småe makk, som dukke opp over jordmonnet for å sleike sol, blir effektiv plukka, opp og lagt inn i de sultne nebban tel vennan mine.
Den heimsnekra fuglematar'n min ser ensom og forlatt ut der den stør sæ mot det kvitmalte gjerdet mot naboeiendommen.
Ikkje så rart kanskje.
For når å kikke rundt mæ så ser æ at den varme morralufta her på Gvarv er rikelig dopa med insekta i ulike størrelsa. Sånn er naturen satt sammen, med næringskjeder frå bånn tel topps.
På radioen høre æ at hotellstreiken går mot den fjerde uka nu. Konfirmasjona blir berørt, og må omrokkeres. På den samme radien hørte æ også på svar på spørsmål om koffør de streika. Svaran var nu sånn ymse.
Dvs enkelte av de streikanes vesste ikkje ka de streika for.
Det er vel ikkje rart det heller. I den forrige regjeringsperioden med de rødgrønne ved roret, var ordet streik omtrent som å bannes i kapellet oppe Kvitfors.
Men nu er det andre ved roret, og då er streikeiveren fra Youngtorvet heilt på topp.
Nu får æ inderlig håpe at snekkar'n min ikkje bynne å surre med nokka form for sympati-aksjona her på byggeplassen min.
Æ veit også at han er sosialist etter den gamle skolen. Derfor meine æ at han er i stand tel å tenke sjøl. Derfor er æ trøgg - sånn passelig i hverfall.
Æ, derimot, spring når Støre og Kristansen sei spring. Så lojal er æ mot dem og systemet de står for, som sauan vårres opp i nord i si tid.
De tusla nu etter ledarsauen i kjukt og tynt. Saua er saua.

Våt bankmann, og møll

Egentlig er også denne dagen stor for mæ. Æ skal nyte den i lange drag, somdå når barnebarnet mett sug på karamellen sin. Det er den siste dagen med regn her på Gvarv. 
Det har æ fra sekkert hold, næmlig fra meterologen min, han som bor ett eller anna sted borte i Oslo by.
Normalt sett æ i godstolen min når æ først skriv nokka. Men ikkje idag. Nei, idag sett æ ute i regnvere på den heimsnekra fjøskrakken min, tett inntel det svartelakkerte nedløpsræret som kjem ned fra takrenna over mæ.
Her sett æ og nyt lyden av Nord-Norge - regnvatnet som gurgla nedover røret, som den første duggfriske morrapilsen nedover halsen på en uteligger borte på Grynerløkka.
Den skjetne svartvatterte varmedressen, som æ har hatt på mæ kvær dag sia en av de første dagen i oktober i fjord, har æ nu tatt av mæ og tømt. Eller i ferdmed å gjøre det.
Det vil sei at æ har renska lomman i den for spiker, skrua og andre verdisaker, som banksjefen i en lokalbank for nokka år sida då å bygde huset vårres.
Byggekontoen min æ hadde i den banken var tom, som støvsugd rein, då æ skulle ta ut restpengan etter avslutta byggeaktivitet, og avslutte den. 
Sjøl møllen i alle brettan inne i kontoen hadde rømt eller var fjærna. Men ikkje av mæ.
Her ute skal æ sette lenge i det siste regnet for denne gong, og bli våt uten nokka form for regntøy i det heile tatt. Skikkelig våt - som en fruentimmer som blir behandla av en fingernem trubadur på det kvinnelige klaviatur.
Dokker får også nyte dagen - dokker også.