Våt bankmann, og møll

Egentlig er også denne dagen stor for mæ. Æ skal nyte den i lange drag, somdå når barnebarnet mett sug på karamellen sin. Det er den siste dagen med regn her på Gvarv. 
Det har æ fra sekkert hold, næmlig fra meterologen min, han som bor ett eller anna sted borte i Oslo by.
Normalt sett æ i godstolen min når æ først skriv nokka. Men ikkje idag. Nei, idag sett æ ute i regnvere på den heimsnekra fjøskrakken min, tett inntel det svartelakkerte nedløpsræret som kjem ned fra takrenna over mæ.
Her sett æ og nyt lyden av Nord-Norge - regnvatnet som gurgla nedover røret, som den første duggfriske morrapilsen nedover halsen på en uteligger borte på Grynerløkka.
Den skjetne svartvatterte varmedressen, som æ har hatt på mæ kvær dag sia en av de første dagen i oktober i fjord, har æ nu tatt av mæ og tømt. Eller i ferdmed å gjøre det.
Det vil sei at æ har renska lomman i den for spiker, skrua og andre verdisaker, som banksjefen i en lokalbank for nokka år sida då å bygde huset vårres.
Byggekontoen min æ hadde i den banken var tom, som støvsugd rein, då æ skulle ta ut restpengan etter avslutta byggeaktivitet, og avslutte den. 
Sjøl møllen i alle brettan inne i kontoen hadde rømt eller var fjærna. Men ikkje av mæ.
Her ute skal æ sette lenge i det siste regnet for denne gong, og bli våt uten nokka form for regntøy i det heile tatt. Skikkelig våt - som en fruentimmer som blir behandla av en fingernem trubadur på det kvinnelige klaviatur.
Dokker får også nyte dagen - dokker også.