Tidsriktige slag.

Klokka her på snystille Gvarv har akkurat slått sine syv tidsriktige slag.
Graderstokken i vinduskarmen viser 4 kalde.
Alltid på morran må æ ut på trappa vårres for å hilse på den nye dagen æ har fått i hende.
Det har æ fra barndommen min. Då gjekk vi ut på morran for å slå lens i utedasset.
Nu har æ blitt så urbanisert at æ står på hendene mine i innedasset, og slår lens.
På trappa har det i løpet av natta kommen ca 3 cm med nysny. Mens æ sto der og betrakta verden, så æ at i det store huset tel den flotte naboen min fra vest, lyser det ennu ett par adventsstjerner. Ei i stua hennes, og ei i ett av de mange loftsvinduan hennes. Dem har ho svært mange av.
Om vestlendingen min har en annen tidsregning og kalender enn det æ har, veit å lite om. Det har æ rætt og slætt glømt å spørre henne om.
Æ har heller ikkje spurt henne om korsn religion ho tilhøre.
Det kan for såvidt være det samme. Vi er nu like mukje, eller lite, verdt uansett kors tru vi enn har. Nån trur, og andre ikkje.
Andre igjen, trur ikkje på sæ sjøl engong
På radioen vårres høre æ at sosialistvennan mine i Ap, via Stenseng, nekter å opplyse kor mange klåfinger-saker de har. De øvrige partisan har opplyst verden om sine.
Æ skulle nesten tru at ho har nære relasjoner tel han Tvedt i idrettsforbundet.
Han er også telhengar av å legge lokk over alt som ikkje tåler dagens lys.
Lys sei æ. Det er ennu mørkt her på underlige Gvarv.
I går, ut på dagen engong, drog den spreke kona mi mæ ut på skitur. En flott tur blei det på fjellet. Kaisa likte også turen, sjøl uten ski. Men på de digre hårete labban hennes .
På kveldinga i hår blei det så en tur ut i bassenget på Gullbring.
For første gong i min levetid har æ nu svømt fire hundre meter i ei strekk.
Det gjorde æ i går.
Æ veit ikkje kor mukje klorvatn æ slukte på den samle distansen. Men i natt følte æ mæ som ei mætta golvtua, med en inderlig ønske om å bli vridd opp.
Nu skal æ ut å vri om nøkkelen tel min argsinte. Snyen må bort.

Mobbefri dag.

Mm, eller morn mine. I skrivanes øyeblikk kjem det nokka lette fjon av tørr sny ned fra oven, og legg sæ på plenen min, som ett ydels tynt kvit laken. Det skjuler såvidt restan av bæsjen tel Kaisa fra i går. Sjurefamilien har forsynt sæ grovt av den.
Nu er det så godt intet igjen.
På morran idag inntok æ min vanlige frokost, mens æ lytta tel radioen og vedovnen. Frokosten besto bryte-, og vanlig brød. Begge heimlaga av min eminente baker. Tran og ost er også endel selvfølgeligheta ved frokosten min. Radioen på det vesle brunbeisa bordet ved sida av mæ fortelle så mangt på denne fine morran. Der høre æ at vi fortsetter med å mobbe kverandre.
Kanskje enda meir nu enn tidligare. Enkelte glupe er snar med å fordele skyld, for liksom å tørke sæ bak; regjeringa har all skyld.
Mulig de har det.
Det er ikkje alltid så nødvendig å leite etter syndebukka.
Det meine nu æ.
Enfoldige mæ trur skylda ligg hos den enkelte av oss.
Fb er en yndet arena for mobbing. Det merker også æ når å tenke mæ litt nøyare om.
Her er de voksne ofte verst. Vi fordeler skyld.
Vi er også med på å spre løgn og usannheter om kværandre. Vi tier også når vi klart burde sei ifra.
På fb utelukker vi tidligere bekjentskaper. Vi tel og med blokkerer hverandre her.
Æ har lært mæ det fine ordet segrering. Ja ka er nu det? Tja, vi bør vel spørre mobberan ka det er for nokka
Man kan lure på koffør vi gjør alt dettan?
Vårres handlinga smitter ofte over på barn og barnebarn, som meslinger ute i verden, sånn «gode» eksempler vi er for dem.
Nu skal æ mobbe skian mine ved å tråkke på dem - opp tel mobbefri Skåråfjell, med det fine skiføret der. Ha en mobbefri dag, om vi klarer det.

Slik lagrer/konserverer vi batteribanken vår.

Idar Thomassen
Rådgivende ingeniør 


Topplad batteriene. Dette gjelder vanlig bly/syre, og AGM og GEL. 

Lithiumbatterier, med sin unike egenskap, kan med hell lagres med mindre påfyll av spenning og strøm.
Ved lengre lagring bør kabelen fra minuspolen på batteriet fjernes.

En tommelfinger-regel sier også at kortslutningsfaren er minst når man fjerner fra denne først.

Under lagring trives batteriet best i tørt og kjølig, men frostfritt miljø. I dette miljøet er selvutladingen lavest. En annen tommelfingerregel sier at selvutladinge halveres for hver 10. grad temperaturen synker. 

Man kan med fordel benytte en dertil egnet varmekilde, som termostatregulert varmeovn ved batteribanken, for å opprettholde opptimal lagringstemperatur. Dette er miljøvennlig, og sliter ikke på bobilens Truma/Alde-anlegg,
En annen fordel med varmeovn til dette formålet er at denne også er med på å senke den relative luftfuktigheten inne i bobilen


ANALOG HOVEDSTRØMBRYTER
De som har hovedstrømbryter på hovedkabelen rett ved siden av batteriene, slipper denne demonteringen fra betteriet. Hovedstrømbryteren kutter alle kretser, og gjør anlegget total spenningsfritt.

DIGITAL HOVEDSTRØMBRYTER.
Forviss at ikke noe er tilkoblet batteriene. Selv om alt ser tilsynelatende livløst ut etter at vi har slått hovedstrømmen digitalt, kan det likevel være noen kretser/holdekretser i systemet som er aktive, slik som alarmer og overvåkningsutstyr og andre. 

Disse krever også noe strøm, som igjen er med på sikt å tappe ned batteriene.

RENGJØRING
Rengjør batterioverflaten grundige for smuss og urenheter. Dette for å hindre krypstrømmer, som over tid via smuss og naturlig fuktighet, tapper ned batteriet.
Ett nedtappet batteri over tid er det samme som ett ødelagt batteri.

LAGRINGSALTERNATIVER.
Om mulig kan batteriene fjernes fra bobilen, og tas inn og lagres der under ideelle forhold.

Dersom batteribanken ikke tas ut,  parker da bilen på ett tørt og kjølig sted slik at batteriene trives.

ETTERLADING.
Under lagring bør man etterlade batteriene hver andre måned, for å opprette topp energistand. La andre batterispenningen komme ned mot 12,4 volt. Det er ved denne grensen starter en gryende og ødeleggende sulfateringsprossess.
Mange lar laderen stå på hele tiden. Dette er også en helt vanlig løsning, som også mange benytter seg av.

FAREMOMENTER.
Det er alltid forbundet med en viss risiko, også for brann, ved å la laderen stå tilkoblet nettet over tid. 
Vi bør aldri glemme at alt som er i bruk, selv innen elektronikkens verden, slites ut over tid, og forringes.  

Å kjøpe ny lader/ladeblokk til bobilen, og få denne skiftet inn, koster penger og ergrelser.


En annen viktig faktor ved å ha laderen tilkoblet hele tiden, er faren for uttørring av elektrolytten. Denne skjer uansett batteriteknologi med bly/syre.
Det er viktig erfaring og kunnskap.
Ha en flott og vellykket vinterlagring.





(Uten ansvar for eventuell uhell)

Da har æ brukt deler av ettermiddagen idag til å vaske bobilen vår.
Taket var det æ begynte først med. Tysk autobahnestøv ble skrubbet bort, og skylt ned, nesten med støvlandets egen effektivitet.
Egentlig vasker æ aldri noe. I hverfall ikke innendørs.
I den tid  æ var barn og ungdom, vokste æ opp i strengt samisk, og læstadiansk miljø.
Det ble vi gutter oppdratt til ikke å gjøre "kjærringarbeid".
I dag gjør jeg derfor ikke den type arbeid.
Ikke i det hele tatt.
Å gjøre kjærringarbeid , kunne i verste fall få alvorlige følger for oss virile, fikk vi til stadighet høre.
Man kunne rett og slett miste "stellet" da. Og det ville nok være en katastrofe. Kanskje for alle parter.
Unntaket er å vaske bobiltaket. Kjærringer, i min enfoldige verden, kan dessverre ikke gjøre slik arbeid, meiner nå æ. Det er for komplisert, og for høgt nivå for dem, bokstavelig.
Kjærringer, som sådan, er best egnet til innenførs aktiviteter, som f eks i oppvaska, og i middagshvila, lærte æ også.
Æ sover sjelden i middagskvila. Då har man andre og viktigere sysler å hygge seg med.
Så vet vi det også.
Forstå meg rett. Æ er ingen mannssjåvinistisk.
Dette  er kun det æ lærte som barn. Og barnelærdommen vår er vår aller viktigste ballast å ta med iss her i livet.
Og den trives æ særdeles godt med, barnelærdommen min. I sær den med læra om kjærringarbeid. Den passer meg ypperlig. Som fot inn i den varme lesten.
For ikke å få sånn trykk på ei lite takflate, benyttet jeg Jackon plate å stå på.
Men æ, med min lille, spinkle og lette kropp, er vel ingen større fare for KABE-taket, med den byggekvaliteten.
Verre hadde det nok vært om æ hadde hatt en tung, forspist og dvask  kropp. Med hengepatter, nedsunket brystkasse, og overdimenensjonerte bilringer rundt livet.
Men da hadde æ vel ikke kommet så langt som opp på det første stigtrinnet engang.
Så den problemstillingen kunne æ med god samvittighet nok se bort fra.
Men taket ble veldig rent, den. Ekstra rent og pent ble det da parabolen gikk i oppreist stilling, som en fallos like før høytiden setter inn, og fant sin satellitt langt der sør, over ekvator ett sted.
Nå er det understellet som skal vaskes og globexseres.
Men ikke idag.
Normalt kommer det en ny dag i morgen for oss alle.
Da skal jeg vaske det.
Etter nesten førti år i offentlig tjeneste, vet jeg at det er særs viktig å få jobben til å vare lengst mulig.
Ha en fin lørdagskveld mine bobilvenner, om dere vasker eller blir vasket, og får jobben til å vare lenge. Kanskje med skikkelig høytidsstemning  attåt.

Tre mindre tynne..

Morn fra Gvarv på denne torsdagen. Klokka har akkurat passert sju på denne fine torsdagsmorran.
Ute er det skyfritt, og temperaturen er 3,6 minus. Bakken, som var snykvit for nokka daga sia, er bekksvart og snyfri. Snyen er borte, som valgløftan tel politikeran på Tinget.
I går var æ og ho på harrytur. Vi fekk tilbud om å være med på busstur, og slo tel pronte.Turen kosta 250 kroner pro pers. Pro pers var ett uttrykk en i generasjonen over mæ brukte mukje då æ var ung og fremadstormanes.
Inkludert i prisen var: bussturen, herlig frokost på Color Line, og julemiddag på veikroa i Høk.
Turen gikk fra Skien, via Sandefjord, strømstadferga sin tæksfri-disk, og videre tel Systembolaget I Strømstad.
Etter at bussen var fyllt opp enda meir, på parkeringen utafor bolaget, gikk så turen tel kjøpesenteret på Norby. Der fekk sedlan i pungan skikkelig fart, og havna langt inn i de mange klanganes kassaapparatan som sto og venta på oss ved utgangsdøra, som kollektinnkreveran i enkelte kirkesamfunn.
Mange tørre kredittkort var også en snartur inne i læsar`n for registrering, av ribber, korv og skrubbsultne nordmenn.
De fine juleribbene i kjøttdisken på Max Mat, tel SEK 19,90 per kilo, forsvant ned i de mange store handelskurvan på rad og rekke framfor diskan der, som soldata i matkø på rekruttskolen i si tid.
Så blei kurvan skubba tungt bort tel den fine turistbussen, den med både boggi og danskerumpe, sjøl i svealand.
Bussen var så ribbetung, også av tæksfrie vara, at understellet på bussen gikk fast i landgangen då bussen skulle kjøre ut av Bastøferga i Horten.
Her var gode råd dyre. Bussen måtte lette på vækta for å komme sæ av flækken, var den unisone konklusjonen blant passasjeran i den.
Men etter at tre mindre tynne kjærringer, som satt ribbefast medt i bussen, tok tel vettet, og fikk andøva sæ ut gjønna den breie sidedøra bak bussen, vippa kjørebrua opp av vektendringa, og bussen kom sæ velberga laus, tel svære gledesrop, som halelejua-rop i Visjon Norge.
Vi var Gvarv sånn ved ni-tida på kvelden. Så gjekk det bortimot tre timer tel å prekever det vi hadde kjøpt inn, både på tæksfri, og ellers.
Nu treng æ rett og slett ikkje å rusle opp tel det brunmurte cooperativet borte i gata her for innkjøp av middagsmat, mel og sukker før tel påske.
Og æ treng heller ikkje på å rusle opp tel det samme cooperativet på fredagen for å innkjøp av min lille boks med alkoholfri fredagspils.
Nu sett æ her i go'stolen min og lytte tel morranyhetan. Der høre æ at NAV vil møte klientan også heime. Men det vil slettes ikkje, vi i sosialdemokratiet.

Burkini og familiegjenforening, sett fra mett ståsted her på Gvarv.

En heilt fabelaktig dag har æ her på Gvarv idag. Æ sett bokstavelig i go'stoln min her ute, i burkinien min, på den heimekoselige og nyklepte plenen vårres her på Gvarv, og tenke. 
Tenke på dagan mine så langt her nere på jord.
Veldig mange av dem har vært solfyllte, som nu. Andre igjen har vært veldig smertefulle, og regntunge, som sommar'n i år der oppe i nord. 

Som vane har det med æ å leve i nuet. Det som har vært, er som frokosten fra i går morres, spist og fordøyd.
Potetlandet er renska og klargjordt for neste år. 
Avlinga fra i år er æ veldig fornøyd med. Alt der er økologisk dyrka, ispedd med hestemøkker, og svette fra panna mi. 
På vårenparten braut vi opp åkeren med hakke og spade, og sengene med grev.
Nu sett æ her i skyggen av plommetreet og nyt dagen, med de deilige innbydanes fruktan halvgjømt mella det høstgrønne lauet, som vakre araberkvinner på bortgjømte haremsstrender i sine berømte burkin.

Ka araberkvinnfolkan egentlig har på sæ, eller ikkje, spelle ingen rolle for mæ. Enkelte av oss har det med å bry sæ om alt - og          ingenting.

Heime i den læstadianske bygda æ kjem fra, rusle enkelte av mannfolkan inn i kapellet, med kvitskjorta i dunkelsvarte dress, men uten slips. Kem bryr sæ egentlig om de bær slips eller ei. Ikkje Vårherre engong.
Men æ skal ikkje ikkje sleppe taket i det med de burkinikledte ennu. 
På morran idag læste æ i ei nett-avis om en kar fra ett av de mest fredelige land i Afrika, der krig og ufred var ett ukjent begrep. Men han hadde nu likevel kommen tel Norge, og søkt om asyl. Han fekk innvilga asylsøknaden sin, og fått den etterlengta oppholdstillatelsen her i landet, også med den eksklusive retten tel familie-gjenforening.  
Bøygen var bære det at de norske myndighetan, som behandle søknadan, sannsynligvis har læra i religionen sin fra kristendomsundervisning fra den norske kirke i bagasjen sin. Her lærte vi om monogami som den einaste, og mest farbare vei innen ekteskapet. 
Myndighetan hadde  ikkje hadde fått med sæ at afrikanar'n var muslim. Afrikanar`n, med den nyinnvilga asylsøknaden, hadde åtte kjærringe der nere på vent i solens kontinent. 
Alle de åtte, med sine barn igjen, og med troslissens fra Allah, venta også på å få lov å komme inn tel Norge, det nye honninglandet.
Han får nok mukje å stå i med, afrikanar`n, trur æ, den dagen alle kjærringen hannes der nere fra kjem hit.  Då blir de nok ståanes, alle de åtte,  på geledd, og i kø utafor soverommet hannes. 
Der blir de nok ståanes på vent tel det blir demmes tur for gjenforening med kall`n sin. Stakkars mann, sei æ nu bære.
Men hadde de stått i kø der, eller kommet inn tel han ikledd burkinian sine, eller lakenan, som de også bruke å ha på sæ, musliman, hadde det nok blitt bråk.
 Då hadde det vel blitt ett sant helvette her på jord, kan æ tenke mæ - som arabiske netter i Norge, for alt det æ veit.
Men, har peningan, som styre landet vårres, sagt a, så får de også sei b - tel familiegjenforening for afrikanar`n og hannes. 
Vi utøve jo religionsfrihet i Norge, som vi er så stolt over å hevde ovenfor omverdenen.
Æ, for min del, sei ingen ting - som vanlig - i arabervarmen her på Gvarv.

Al-ko ramma, bryllupsdagen, og pengeboka mi.

Nu er æ inne tel en liten beskjeden lunsj her på Gvarv. Det vil sei at æ sett ute på verandaen vårres og gneg av loffen min, med sirup på. 

Temperaturen er heilt grei her nu, dog uten sol;
som en fin sommardag oppe i nord, med sola høgt på strå.
Nu er æ heime igjen etter en kort tur ute i EU-land, nærmare bestem i Strømstad i Sverige. 

På turen dit kjørte æ vårres, for oss nye, men simple bobil. Den har ikkje Alko-ramme, sånn med luftputet både her og der. Brukt er den også, bobilen vårres. 

Av alle de forferdelige tingan bilen er utstyrt med, er det også stiv bakaksel på den. 
Som ikkje det er nok, har den bladfjære også. Så djupt ned har æ nu sunke, bokstavelig. 
Den har også en sånn maskin på taket som lage kaldluft på varme sommardaga og netter. Forstå det den som kan.
På kalde daga laga den samme maskinen også varmluft. 
Og når å trøkke på en knapp på veggen, kjem satelitten dalanes ned fra ekvator og rett inn i fjernsynet mett, som er montert inn i gavel`n på bobilen vårres. 
Vannbåren varme er det også i den; både i veggan og under taket og i de giktbefengte knean vårres. 
Men ka i fan er nu det mot alle de moderne bobilan som finnes på markedet idag.
Næste gong vi kjøpe bobil, så skal den være en sånn moderne, med alt av oppgraderinge i tellegg som finnes på makedet. 
Om bobilen og æ då oppføre sæ som hæstkuka på veien, så spella vel det fan mæ ingen rolle der vi kjem rullanes etter veien i vårres krengefrie bil i seksti kilometer i timen i åtti-sonen. 
Oppgradering er oppgradering kjem æ då tel å sei tel alle dem som kjem for å klage på kjørestilen min der æ lage kø etter veian fra morran og heilt tel middagskvila er over. 
Men likevel trives vi i bobilen vårres sjøl om det kun er en simpel Kabe fra totusenogtolv. Stortrives gjør vi. 
Men enn så lenge må ikkje ho svigermor daue fra mæ. Æ har ennu bruk for henne.

Æ, for min del, er no så velevoren vant tel å få sydd pute under arman mine også. Dog ikkje under bladfjær`n på bobilen vårre.

I går var vi i Strømstad i Sverige og handla inn smågodt tel resten av ferien vårres. Det gjorde vi sjøl om brannalarmen ulte som fan inne i butikkan på Nordby då vi var inne der og storhandla. 
I all trengselen der som oppsto der då alarmen gjekk, kasta æ, om en motvillig, svigermor opp i den overfyllte handlekurven vårres, fyllt med billig-beiken og Lapin Kulta med gehalt på 2,8 prosent. 
Sånn bar det ut av butikken med svigermor oppe i handelskurven, med ei svær Falukorv mella beinan hennes Ho så salig ut då vi kom trillanes ut på landingsplassen kor brannbilan blunka alvorlig tel oss med sine digitale øya av LED.

På alle ferieturan mine med bobilen, og tura som koste litt pæng, då tar æ pengboka med mæ. 
Det vil sei at ho svigermor blir med oss då. 
Ho har ei heller heller feit pengebok, alderen tatt i betrakning. Og når det regne på datra hennes, veit dokker, så drøppa det på mæ også.
Det er om å være slu. 
Men det er nu ikkje bære æ som gjør det, har pængboka med på tura, les æ også - sånn av og tel. 

Som fattig finn med mett lille utkomme har i hværfall ikkje æ råd tel sånne store og dyre utflukta som turen tel Strømstad. Den i går med Fjordline kom på heile 200 kroner med alt og alle - en vei.
Nu har æ flukta nok, og er heime og godte mæ i gostolen min, også med fint pålegg på loffen min.

Når æ kikke nærmar på kalender`n min idag, så fortelle den mæ at det er 37 år sia æ fekk gifte med verdens flottaste jente. 
Verdens flottaste var ho i hverfall i -77 då æ møtte henne for første gong. Og verdens flottaste er ho også nu, nesten førti år seinare også når ho pynte på rosen i beddan sine. 

Kor heldig æ har vært som har fått ei sånn flott og grepa jente ved min side, og hatt henne der opp gjønna alle disse åran fram tel nu. 

Det er kanskje ikkje alltid æ har sett ka ho står for bestandig. Og æ har heller kanskje ikkje sett alle de flotte detaljan i sinnet og hjertet hennes heller. I ettertid ser æ endå meir av ka ho har prøvd å vise tel mæ i løpet det samme tidsrommet. 

Så min kjære og flotte kone, takk for at du har stått mæ bi i alle dissan åran, sjøl om også kuling og storma har ult om øran vårres. 

Kjenne æ dæ rett, blir det nok en flott overraskelse for oss alle også idag. Sånn er du bære i ett nøtteskall.