Lørdag med blant anna Eplefesten

Det har vært kuldegrader på utsia huse mett her på Gvarv i løpet av natta. Heile 2,1 støkka hadde han kulde samla av grader på den blåe sia av skillelinja. Men nu er sola oppe, forlengst, og kvikksølle har krøppe sæ sånn høvelig over på den rødgrønne sia, som velgermassan foran Stortingsvalge. 

 

Ingen skya på Gvarvhimmelen er å se, oppe der kor Vårherre bor. Jau om æ studere litt nærmar og nøye så kan æ se en og anna skydott her og der som har forvilla sæ ut på himmelen, som en kaninunge inn i gaupe-innhegninga på Kalhovd. 

Ute er det stilla også. Ikkje en vindpust engong å spore. Sjurbert sett borte på den lørvate take tel det som engong var et partytelt æ har borte i hjørne på tomta mi. Der sett han og snur sæ bort fra sola og menneskeheta her på Gvarv. Mon tro ka den tenke på der mens han stekk nebbspissen bort og gjømme den langt inn i det mjuke dune som kler den spinkle kroppen tel sjurungen. 

 

I dag har han bære en sko på sæ så vidt æ ser. Han er no ikkje så nøye med skovalge, han Sjurbert, om han har en eller to sko på sæ, eller om de er parvis riktig. Nei, han gjer fan i det formelle og tar på sæ det som passa for ham der og då. 

 

Løve på storbjørka har bynnt å gulne og en og anna trøtting av daudt lau dett ned mot bakken med langsomme, men bestemte bevegelsa, samtidig som de liksom takke av for sæ med vemodighet. 

Rognebærbuska borte på tomta tel kunstnarn vårres, ikkje han Sjurbert, men han berømte Bjørgum, står frodig og full av de mørkerøde bæran som fuglan er, med jevne mellomrom, og forsyne sæ av .

Det er som kjent  den berømte Eplefesten her på Gvarv idag. Like bort i gata er det liv og røre med lett musikk og melankolsk sang som blanda sæ med støyen fra mylder av folk som prata og diskutere de siste av  begivenhetan ute i verden - og korsen eplehausten har vært her på Gvarv i år. Men kjenne æ bøndern rett så er de aldri fornøyd uansett kor stor og god avlingan demmes har vært også i år.

Æ får også trø ut i gata og se tel mine der. En av arveprinsan mine kjøre gråtass-traktor i kortesjen av svært mange av samme sorten, både registrerte og papirlause som, fremmedarbeideran i Spanias landbruksøkonomi.

Fredags-skodda

Så sklei den smale olabukse-kledte baken min ned i den gamle gjungestolen min her på Gvarv. Det er fredag her i tåkehavet, og hanen tel naboen er oppe allerede og vise sin glede med sin kykkelikyy for den nye dagen som æ såvidt ser konturan av. Temperaturen er nede i 5 grader på pluss-sia, og det einaste lyspunkte på Gvarv nu er at barometere vise ei diger sol.

Konturan ja. Ute er det tåke. Tjukk tåke, eller skodda som vi sei om verfenomenet der æ kjem fra, er det på utsida. I morres va æ ute og henta inn tørr ved for fyring i ovnen min. Det var sånn at skodda på utsia min vakre bolig her på Gvarv minna mæ om snystormen en vinterdag opp i nord. Nesten som at æ måtte grave mæ vei gjønna tåkesekken på vei tel vedstabelen som ligg så verbeskyttane tel under det enkle take av matt transpararent plast. 

 

Som sagt så sett æ her og kikka ut av de store stuevinduan mine på sørsia. Gardinan heng så fint på kvær sia av de nyvaska glassan. De er pønta med broderte sløyfe rundt på medten, som nydelige sommerkjola på veldreidde kvinnekroppa, med belta om sæ. Det er nu sånn at æ er over de seksti, så derfor har æ nu slutta og se på andre kvinnekroppa og sånt tøv. Æ hold mæ fast tel gardinan bokstavlig  - det sikre i min alder. Nu er det bærre prostataen min som er i fokus, og det er meir enn nok for mæ skal dokker tru. 

Det er ikkje så mukje anna å se på utsia av de samme glassan mine enn den gråe veggen. Vedovnen min skjabba og prata på sin måte og er virkelig opplagt nu då den har fått tørr telemarksgran å tygge på. Morrakaffen er kokt, og både lukte og smake heilt fortreffelig nu  på ottaen. 

Så godt det var i morres med fersk heimebakt brød tel frokosten. Fine, fine lyden var det då brødkniven dansa tango gjønna den harde skorpa på utsia av grovbrødet, skorpa som æ lika så godt å tygge på. Småe smula falt ned i oppsamlarn under skjærfjølaog blei motvillig ligganes under trerista der for fuglemagan ute. 

I radioen borte i kroken varsles det om snarlig  renteauke og økte prisa på matvaran i butikken som følge av det kostbare landbruksoppgjøre tidligsare i år. Men det bryr æ mæ ikkje så mukje om for goudaen fra Synnøve smake like fortrefflig på skiva om det varsles aller så mukje elendighet der ute.

Fredag blir det uansett her..

Sametingets løpestreng

Kor æ e same; løen og likeglad

æ kainn ikkje å lese, men sameskilt må æ ha

Flagge har vi feira, med gomba og overmann

Nu er vi svanger, med vårres nye fedreland

Æ har ingen reiner, men sporan e å finne

Dæm bevara æ, som somaliske jomfruhinne

Saman e ett lydig folkeferd der vi er som saua

Lytta og lyr tribunalets tause røst, sjøl om vi har daua

Skal vi lage nokke skaparverk sjøl om vi er blank

Da må vi gå bort tel Onkel, samefolkets bank

Verke må så velsignes av samisk u-hjelps peng

Derfor står vi her i skogen, som pudla i Sametingets løpestreng

Æ sett nu her å spekulere på det neste sprell

Kanskje lage litt meir rabalder, og pynte det som fell

Vingeslag

tankan

flyg med

høstlette vingeslag

dit minnan mine bor

vindpusten der

med de gjømte ord

speila sæ i lyseblått sinn

rytmen i det indre

boblan i et champagneglass

sprudlanes, og der

Streif

Kvelden er på

streif

i gjenskinn

av en nyfiken måne

danse snykrystallan

lydlaus salsatakt

Dagen i går

i skyggen fra i går
tørket dugg
fra svunnen tid

den gang vinden danset
tett
med bjørkas løv

på denne iskalde kvelden
høres bare frostens melodier

blant alle vinterens blomster
- du er bare skjønn

Snart hos han Kykke

Bjørkelauvve er rolig idag - heilt rolig. Temperaturen er 12,9 grader nu kl 08.30. Ikkje ser æ Stetind idag, og heller ikkje Resmålstinden. Æ kan heller ikkje sjå toppen av fjelle over Myrnes engong. Men den seige gråe og kalde morratåka som kleba sæ nedover fjellsia, som en snikanes forkjølelse, kan æ se om æ slett ikkje ønska det. Men dagan må gå videre uansett korsn vere e her i njarrrga.

Æ har enda nokka detalja på utsia her som må ordnes før æ sette girstanga i draiv på passaten min. Då lar æ så ekvipasjen vende nesa sørover igjen. Men det blir definitivt ikkje idag.

Mens æ sett her og krote, kom æ tell å tenke på han Sjurbert - sjurungen min på Gvarv, der sør. Sånn uflaks æ alltid har. Æ hørte nemlig at et tv-tim fra det store utlande hadde vært på Gvarv og filma den og flyverferdighetan tel den. Æ fekk også nyss om Sjurbert dreiv på med å lage en lærebok tel hanen Kykke tel naboen min fra Trøndlag sånn at den også kunne lære og flyge meir enn den kan gale sin kykkeligky.
Men uansett galskap - ha en flott dag.

(Denna skreiv æ for nokka daga sia mens æ var oppe i Husjord)

Spinkle Mia sin nye heim.

15:36 vise tambakken på vestveggen i stua mi. Graderstokken fortelle mæ at det er 22,2 grader på utsia huse mett, nærmare bestem mella spilan på gelendre på trapa min ved inngangspartie. Der står den svarte avlange temperaturfølarn på post, som en oppsynsmann under laksefiske, og observe alt av temperatura heile dagen åre rundt. 

Tenk for en kjedelig jobb den har. Men æ har aldri hørt at den klage på nokka som helst måte om det er aldri så kaldt der ute. Den er no som oss menneska flest – glad vi har nokka fornuftig å gjøre om dagan som seile forbi oss.

Sola på Gvarvhimmeln skinn som aldri før, som valgløftan tel min Jensemannen. Den nykomne gråspragla katta sett på benken rett framfør føten mine her i gostolen på verandaen min og stelle den flotte langhåra pelsen sin; slikka og nappe ut ett eller anna med de sylskarpe fortennern sine.

Da katta kom forøvrig hit for ett par daga sia var det den tynnaste ungkatta æ nonsinne har sett og følt på. Æ kjente nesten ingen kjøtt under den magre flått-angrepne pelsen hennes, bærre knokla og bein. Men æ har no pella flåtten bort etter fattig evne, fora katta med mat fra kooperative her på hjørne, og så har æ rundvaska henne. Om det var kattevask i ordets rette betydning eller nokka anna vites ikkje, men katta blei no vaska godt nok synes no æ. 

Og mens den sto der i botn av badekare, med kul på ryggen og de skarpe klørn hennes godt planta mot plastikken i karbotn, sto ho no ellers pent og dannet inntel ho blei ferdigvaska. Etter lauginga fekk ho ett varmt og tørt frottehandduk rundt sæ, og så ut som om den virkelig kosa sæ der den lå med følehåran vaianes i luften utafor håndduken, som antennan på spionskipe Marjata. 

 

Katta æ skriv om forøvrig blei funne ved et utfløtta hus på Hjuksebø. Der sto den på trappa og ville inn for mat og kos, men forgjeves. Beboeran hadde forlatt åstedet med mann og mus, og latt katta bli igjen og seile aleina på sin ferd videre her i live. Enkelt og greit for non. 

Mens andre har hjerte for dyr, og den fekk pronte heim her hos mæ på Gvarv. De fine grønngråe øuan tel katta, med smale granskanes pupilla, ser vennlig bort tel mæ som en takk for gjestfriheta æ byr henne, og det  ser virkelig ut for at den har tatt heimen min som sin. Ja, sånn skal det være. Nu er den dumpa katta kommen heime.

Æ kjøre E6...

Så var fredag og æ er nere på idylliske Gvarv igjen. En rolig og udramatisk ferd med min nye gammelbil, fra vakre Husjord i Skånland, har æ hadd. Tungt lass lå pent plassert av brorsan på hengarn min, som hang etter bilen, som en nervøs og innpåsliten valgkampmedarbeidar fra SV i disse daga.

Den gamle svarte passaten min med 197 arbeidsvillige bensinhesta krevde sett, og vel så det av bensin av høgaste oktan, for så å ta alt med sæ fra heimplassen min der oppe i nord, også over Kråkmofjelle og heilt hit tel Telemark. Saltfjelle var fin på onsdagsettermiddagen, men fuktig og vindfull. Enkelte reinsdyr beita dovent i grøftkanten mella E6 og jernbaneskinnan tel Nordlandsbanen, og brydde sæ liksom ikkje nokka større kor æ skulle hen.

En vakker solnedgang fekk æ med mæ då æ passerte Levanger då den røde skjønnheta gikk ned bak nokka søvnige fjell langt ute i havgape i vest. I går morres på Støren, etter ei god natt der, måtte æ inn på  bakerie for å få med mæ de gode wienerbrøan som de også er så  kjent for, med gul kremaktig kliss på. Då æ så  kjørte videre etter riksvei 3 gjønna Kvikne mot Tynset, øverst I Østerdalen, hilste morrasola på mæ og ønska mæ god tur videre nedover dalen.

En relativ dramatisk tur nedover hadde æ som vanlig – ja - om æ då ser bort fra han der skrullate bilførarn som en foretok forbikjøring av en rekke av vogntog foran sæ, og som overvurderte sine mangelfulle kjøreferdigheta. Han kom sæ forbi dem - ja - men då hadde æ svinga heilt tel sies på høyre vegkant og stoppa opp min tungtlasta passat, heilt opp. For æ, med min høvelig lange  erfaring på veian, så jo at om æ  ikkje stoppa opp så ville mange av oss på veien der og då  reise tel helvette med første ledige bil. Men det gikk jo godt nok, og då er alt vel og bra.

Med mine 42 år bak både buss-, lastebil-, og vanlig personbilratt, og ett sted mella 1,5 og 2 milloner av utkjørte kilometer innabords så har æ nu ennå tel gode å kollidere, då med andre kjøretøy. Mange nestenuløkke har det nok vært opp gjønna åran. Men æ banka nu i borde, og håpe at æ ikkje kjem i nokka uhell i det heile tatt i den tia som gjenstår for mæ som sjåfør.

Her på Gvarv er det tåke, her også, idag. Og hanen tel naboen gale sin kykkeliky glad og fornøyd, og då er alt som før. Temperaturen er 16,2 gradet, og æ ser ikkje Stetind. Ja, ka i fan ser æ; overvokste uflidde tujahekka som ikkje har sett saks på lange tie.
Nu skal æ ta mæ en rusletur ut i marka her for å få kjøreturen ut av nakken min, og haue, og få telbake den friske telmarkslufta inn i de samiske lungan mine.