Tenk for en kjedelig jobb den har. Men æ har aldri hørt at den
klage på nokka som helst måte om det er aldri så kaldt der ute.
Den er no som oss menneska flest – glad vi har nokka fornuftig å
gjøre om dagan som seile forbi oss.
Sola på
Gvarvhimmeln skinn som aldri før, som valgløftan tel min Jensemannen. Den nykomne gråspragla katta sett på benken rett framfør føten
mine her i gostolen på verandaen min og stelle den flotte langhåra pelsen sin; slikka og nappe ut
ett eller anna med de sylskarpe fortennern sine.
Da katta kom forøvrig
hit for ett par daga sia var det den tynnaste ungkatta æ nonsinne
har sett og følt på. Æ kjente nesten ingen kjøtt under den magre
flått-angrepne pelsen hennes, bærre knokla og bein. Men æ har no pella flåtten bort etter fattig evne,
fora katta med mat fra kooperative her på hjørne, og så har æ
rundvaska henne. Om det var kattevask i ordets rette betydning eller nokka anna vites
ikkje, men katta blei no vaska godt nok synes no æ.
Og mens den sto der
i botn av badekare, med kul på ryggen og de skarpe klørn hennes godt planta mot plastikken i karbotn, sto ho no ellers pent og dannet inntel ho blei
ferdigvaska. Etter lauginga fekk ho ett varmt og tørt frottehandduk
rundt sæ, og så ut som om den virkelig kosa sæ der den lå med
følehåran vaianes i luften utafor håndduken, som antennan på spionskipe Marjata.
Katta æ
skriv om forøvrig blei funne ved et utfløtta hus på Hjuksebø. Der sto den på trappa og ville inn for mat og kos, men
forgjeves. Beboeran hadde forlatt åstedet med mann og mus, og latt katta
bli igjen og seile aleina på sin ferd videre her i live. Enkelt og greit for
non.
Mens andre har hjerte for dyr, og den fekk pronte heim her hos mæ på
Gvarv. De fine grønngråe øuan tel katta, med smale granskanes pupilla, ser
vennlig bort tel mæ som en takk for gjestfriheta æ byr henne, og
det ser virkelig ut for at den har tatt heimen min som sin. Ja, sånn skal det
være. Nu er den dumpa katta kommen heime.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar