Burkini og familiegjenforening, sett fra mett ståsted her på Gvarv.

En heilt fabelaktig dag har æ her på Gvarv idag. Æ sett bokstavelig i go'stoln min her ute, i burkinien min, på den heimekoselige og nyklepte plenen vårres her på Gvarv, og tenke. 
Tenke på dagan mine så langt her nere på jord.
Veldig mange av dem har vært solfyllte, som nu. Andre igjen har vært veldig smertefulle, og regntunge, som sommar'n i år der oppe i nord. 

Som vane har det med æ å leve i nuet. Det som har vært, er som frokosten fra i går morres, spist og fordøyd.
Potetlandet er renska og klargjordt for neste år. 
Avlinga fra i år er æ veldig fornøyd med. Alt der er økologisk dyrka, ispedd med hestemøkker, og svette fra panna mi. 
På vårenparten braut vi opp åkeren med hakke og spade, og sengene med grev.
Nu sett æ her i skyggen av plommetreet og nyt dagen, med de deilige innbydanes fruktan halvgjømt mella det høstgrønne lauet, som vakre araberkvinner på bortgjømte haremsstrender i sine berømte burkin.

Ka araberkvinnfolkan egentlig har på sæ, eller ikkje, spelle ingen rolle for mæ. Enkelte av oss har det med å bry sæ om alt - og          ingenting.

Heime i den læstadianske bygda æ kjem fra, rusle enkelte av mannfolkan inn i kapellet, med kvitskjorta i dunkelsvarte dress, men uten slips. Kem bryr sæ egentlig om de bær slips eller ei. Ikkje Vårherre engong.
Men æ skal ikkje ikkje sleppe taket i det med de burkinikledte ennu. 
På morran idag læste æ i ei nett-avis om en kar fra ett av de mest fredelige land i Afrika, der krig og ufred var ett ukjent begrep. Men han hadde nu likevel kommen tel Norge, og søkt om asyl. Han fekk innvilga asylsøknaden sin, og fått den etterlengta oppholdstillatelsen her i landet, også med den eksklusive retten tel familie-gjenforening.  
Bøygen var bære det at de norske myndighetan, som behandle søknadan, sannsynligvis har læra i religionen sin fra kristendomsundervisning fra den norske kirke i bagasjen sin. Her lærte vi om monogami som den einaste, og mest farbare vei innen ekteskapet. 
Myndighetan hadde  ikkje hadde fått med sæ at afrikanar'n var muslim. Afrikanar`n, med den nyinnvilga asylsøknaden, hadde åtte kjærringe der nere på vent i solens kontinent. 
Alle de åtte, med sine barn igjen, og med troslissens fra Allah, venta også på å få lov å komme inn tel Norge, det nye honninglandet.
Han får nok mukje å stå i med, afrikanar`n, trur æ, den dagen alle kjærringen hannes der nere fra kjem hit.  Då blir de nok ståanes, alle de åtte,  på geledd, og i kø utafor soverommet hannes. 
Der blir de nok ståanes på vent tel det blir demmes tur for gjenforening med kall`n sin. Stakkars mann, sei æ nu bære.
Men hadde de stått i kø der, eller kommet inn tel han ikledd burkinian sine, eller lakenan, som de også bruke å ha på sæ, musliman, hadde det nok blitt bråk.
 Då hadde det vel blitt ett sant helvette her på jord, kan æ tenke mæ - som arabiske netter i Norge, for alt det æ veit.
Men, har peningan, som styre landet vårres, sagt a, så får de også sei b - tel familiegjenforening for afrikanar`n og hannes. 
Vi utøve jo religionsfrihet i Norge, som vi er så stolt over å hevde ovenfor omverdenen.
Æ, for min del, sei ingen ting - som vanlig - i arabervarmen her på Gvarv.

Al-ko ramma, bryllupsdagen, og pengeboka mi.

Nu er æ inne tel en liten beskjeden lunsj her på Gvarv. Det vil sei at æ sett ute på verandaen vårres og gneg av loffen min, med sirup på. 

Temperaturen er heilt grei her nu, dog uten sol;
som en fin sommardag oppe i nord, med sola høgt på strå.
Nu er æ heime igjen etter en kort tur ute i EU-land, nærmare bestem i Strømstad i Sverige. 

På turen dit kjørte æ vårres, for oss nye, men simple bobil. Den har ikkje Alko-ramme, sånn med luftputet både her og der. Brukt er den også, bobilen vårres. 

Av alle de forferdelige tingan bilen er utstyrt med, er det også stiv bakaksel på den. 
Som ikkje det er nok, har den bladfjære også. Så djupt ned har æ nu sunke, bokstavelig. 
Den har også en sånn maskin på taket som lage kaldluft på varme sommardaga og netter. Forstå det den som kan.
På kalde daga laga den samme maskinen også varmluft. 
Og når å trøkke på en knapp på veggen, kjem satelitten dalanes ned fra ekvator og rett inn i fjernsynet mett, som er montert inn i gavel`n på bobilen vårres. 
Vannbåren varme er det også i den; både i veggan og under taket og i de giktbefengte knean vårres. 
Men ka i fan er nu det mot alle de moderne bobilan som finnes på markedet idag.
Næste gong vi kjøpe bobil, så skal den være en sånn moderne, med alt av oppgraderinge i tellegg som finnes på makedet. 
Om bobilen og æ då oppføre sæ som hæstkuka på veien, så spella vel det fan mæ ingen rolle der vi kjem rullanes etter veien i vårres krengefrie bil i seksti kilometer i timen i åtti-sonen. 
Oppgradering er oppgradering kjem æ då tel å sei tel alle dem som kjem for å klage på kjørestilen min der æ lage kø etter veian fra morran og heilt tel middagskvila er over. 
Men likevel trives vi i bobilen vårres sjøl om det kun er en simpel Kabe fra totusenogtolv. Stortrives gjør vi. 
Men enn så lenge må ikkje ho svigermor daue fra mæ. Æ har ennu bruk for henne.

Æ, for min del, er no så velevoren vant tel å få sydd pute under arman mine også. Dog ikkje under bladfjær`n på bobilen vårre.

I går var vi i Strømstad i Sverige og handla inn smågodt tel resten av ferien vårres. Det gjorde vi sjøl om brannalarmen ulte som fan inne i butikkan på Nordby då vi var inne der og storhandla. 
I all trengselen der som oppsto der då alarmen gjekk, kasta æ, om en motvillig, svigermor opp i den overfyllte handlekurven vårres, fyllt med billig-beiken og Lapin Kulta med gehalt på 2,8 prosent. 
Sånn bar det ut av butikken med svigermor oppe i handelskurven, med ei svær Falukorv mella beinan hennes Ho så salig ut då vi kom trillanes ut på landingsplassen kor brannbilan blunka alvorlig tel oss med sine digitale øya av LED.

På alle ferieturan mine med bobilen, og tura som koste litt pæng, då tar æ pengboka med mæ. 
Det vil sei at ho svigermor blir med oss då. 
Ho har ei heller heller feit pengebok, alderen tatt i betrakning. Og når det regne på datra hennes, veit dokker, så drøppa det på mæ også.
Det er om å være slu. 
Men det er nu ikkje bære æ som gjør det, har pængboka med på tura, les æ også - sånn av og tel. 

Som fattig finn med mett lille utkomme har i hværfall ikkje æ råd tel sånne store og dyre utflukta som turen tel Strømstad. Den i går med Fjordline kom på heile 200 kroner med alt og alle - en vei.
Nu har æ flukta nok, og er heime og godte mæ i gostolen min, også med fint pålegg på loffen min.

Når æ kikke nærmar på kalender`n min idag, så fortelle den mæ at det er 37 år sia æ fekk gifte med verdens flottaste jente. 
Verdens flottaste var ho i hverfall i -77 då æ møtte henne for første gong. Og verdens flottaste er ho også nu, nesten førti år seinare også når ho pynte på rosen i beddan sine. 

Kor heldig æ har vært som har fått ei sånn flott og grepa jente ved min side, og hatt henne der opp gjønna alle disse åran fram tel nu. 

Det er kanskje ikkje alltid æ har sett ka ho står for bestandig. Og æ har heller kanskje ikkje sett alle de flotte detaljan i sinnet og hjertet hennes heller. I ettertid ser æ endå meir av ka ho har prøvd å vise tel mæ i løpet det samme tidsrommet. 

Så min kjære og flotte kone, takk for at du har stått mæ bi i alle dissan åran, sjøl om også kuling og storma har ult om øran vårres. 

Kjenne æ dæ rett, blir det nok en flott overraskelse for oss alle også idag. Sånn er du bære i ett nøtteskall.

Surmelk og sommervarme

Æ sett ute på plen' min igjen i kjempebra temperatur. Regnet er borte, og det er delvis overskya og varmt. 
Godt å sette her og nyte den enkle middagen min. Det er resta fra kveitaen æ hadde her om dagen. Og like god var fesken nu som då. 
Æ like fast fesk. Det vil sei fesk som er fast i fesken. Forstå den som kan.
Så er det sagt. 
Tel dessert hadde æ ett glass med kald kultur fra Tine. Før i tida, då æ bodde på Planterhaug, og på varme sommardaga der brukte vi mukje kulturmelk. Då fekk vi rett som det var 10 liter med god tjukk kulturmelk fra Harstad meieri, lenge før Tine kom og drakk opp alt. Navnet også.
Då var det godt å leske sin tørre slåttestrupe med brynnkjølt kulturmelk. I de hine harde dagan var ikkje kjøleskapet oppfunnet ennu. Ikkje i vårres verden der oppe i allefall. 
Men melka smakte fortreffelig, tjukk og kildekald som den var. Den samme bryn brukte vi også som kjølar for kumelka før den blei sendt tel meieriet med han Ole og Sigurd. 
I den tid fekk vi gjevnlig ett blad fra meieriet. Æ huske ikkje ka det heitte. Men i det var det rangert ei liste over dem med best melk. 
Vi på Nordheim, som gården vårres heitte då,  hadde beste kvaliteten på melka i fire år på rad huske æ godt. Ikkje rart at småbrukar'n på Repphaugen var stolt. Repphaugen var og er fortsatt navnet på folkemunnet på heimplassen æ er født og oppvoksen på.
Det er ekstra godt å sette ute her på Gvarv nu, med gloheit kokekaffe i koppen æ fekk av ett av mine barnebarn. 
"Bestefar kan alt", står det prega på koppen. Kanskje det. Men utlært blir man nok aldri. Ikkje æ i hvertfall.
I dag avslutta æ monologen æ har holdt på med ei stund nu. Forventningsfull var æ då æ holdt på med den. Æ hadde håpa på ei god historie; en kjærlighetsroman på mange mange sider. Men æ sætta punktum nu. Blekke tørka ut. Nok er nok. 
Min spreke nabo på den andre sida av plankegjerdet, ho på over åtti år, kjøre gresskleppar'n sin som en ungdom. 
Tøff dame ho Liv. Er det ikkje gresskleppar'n ho kjøre, så er det motorsykkel'n. Vi "ungdomma", med hanen Kykke som en av oss beundrera, står her på kvær vårres fot i rein forlegenhet og beundre dama.

Sau er saua

Æ sett nu ute i den flotte morrasola her på Gvarv. Antrekket mett er heller tynt, som i Adams, om æ kan sei det sånn, Hadde ho Eva vært her, hadde det blitt leven, skla dukker tru. Men ingen fare. Adam er delvis ufør. Kanskje lam også, har æ fått indirekte signala om.
På skyggesia på nordsia av bungalowen min er det 12 grader nu klokka 0830. Her sett æ og kan bokstavelig se at de varme og livgivanes solstrålan omringe mæ fra alle kanta, som vanlig bygdesladder oppe i nord.
Fuglan søng med sine nedd på kjente og kjære strofa. Nån av dem haste også over den grønne og spiranes plenen min på utkikk etter mat. Småe makk, som dukke opp over jordmonnet for å sleike sol, blir effektiv plukka, opp og lagt inn i de sultne nebban tel vennan mine.
Den heimsnekra fuglematar'n min ser ensom og forlatt ut der den stør sæ mot det kvitmalte gjerdet mot naboeiendommen.
Ikkje så rart kanskje.
For når å kikke rundt mæ så ser æ at den varme morralufta her på Gvarv er rikelig dopa med insekta i ulike størrelsa. Sånn er naturen satt sammen, med næringskjeder frå bånn tel topps.
På radioen høre æ at hotellstreiken går mot den fjerde uka nu. Konfirmasjona blir berørt, og må omrokkeres. På den samme radien hørte æ også på svar på spørsmål om koffør de streika. Svaran var nu sånn ymse.
Dvs enkelte av de streikanes vesste ikkje ka de streika for.
Det er vel ikkje rart det heller. I den forrige regjeringsperioden med de rødgrønne ved roret, var ordet streik omtrent som å bannes i kapellet oppe Kvitfors.
Men nu er det andre ved roret, og då er streikeiveren fra Youngtorvet heilt på topp.
Nu får æ inderlig håpe at snekkar'n min ikkje bynne å surre med nokka form for sympati-aksjona her på byggeplassen min.
Æ veit også at han er sosialist etter den gamle skolen. Derfor meine æ at han er i stand tel å tenke sjøl. Derfor er æ trøgg - sånn passelig i hverfall.
Æ, derimot, spring når Støre og Kristansen sei spring. Så lojal er æ mot dem og systemet de står for, som sauan vårres opp i nord i si tid.
De tusla nu etter ledarsauen i kjukt og tynt. Saua er saua.

Våt bankmann, og møll

Egentlig er også denne dagen stor for mæ. Æ skal nyte den i lange drag, somdå når barnebarnet mett sug på karamellen sin. Det er den siste dagen med regn her på Gvarv. 
Det har æ fra sekkert hold, næmlig fra meterologen min, han som bor ett eller anna sted borte i Oslo by.
Normalt sett æ i godstolen min når æ først skriv nokka. Men ikkje idag. Nei, idag sett æ ute i regnvere på den heimsnekra fjøskrakken min, tett inntel det svartelakkerte nedløpsræret som kjem ned fra takrenna over mæ.
Her sett æ og nyt lyden av Nord-Norge - regnvatnet som gurgla nedover røret, som den første duggfriske morrapilsen nedover halsen på en uteligger borte på Grynerløkka.
Den skjetne svartvatterte varmedressen, som æ har hatt på mæ kvær dag sia en av de første dagen i oktober i fjord, har æ nu tatt av mæ og tømt. Eller i ferdmed å gjøre det.
Det vil sei at æ har renska lomman i den for spiker, skrua og andre verdisaker, som banksjefen i en lokalbank for nokka år sida då å bygde huset vårres.
Byggekontoen min æ hadde i den banken var tom, som støvsugd rein, då æ skulle ta ut restpengan etter avslutta byggeaktivitet, og avslutte den. 
Sjøl møllen i alle brettan inne i kontoen hadde rømt eller var fjærna. Men ikkje av mæ.
Her ute skal æ sette lenge i det siste regnet for denne gong, og bli våt uten nokka form for regntøy i det heile tatt. Skikkelig våt - som en fruentimmer som blir behandla av en fingernem trubadur på det kvinnelige klaviatur.
Dokker får også nyte dagen - dokker også.

Hauk og spurv

På denne mandagen er æ nu inne tel litt sein, men deilig lunsj, nydelig ørret æ feska i går.  
Nu må æ passe på å skrive lunsj rett, eller så blir det lunch på mæ, iflg han Ove.. 
Eller skal æ kalle det lunsjen min middag?  Ja, kjær mat har mange navn, seies det, eller nokka sånt

Det er jo så fint å sysle ute nu. Så derfor skal stunda ved matbordet bli kort.

Snekkarn min er i toppers form også idag. Nu har har han planlagt og planlagt over lang tid. 
Kanskje litt for lenge, sei han nu sjøl med en lav stemme.
Men æ er nu fan så lei all den planlegginga hannes. Æ tar alltid alt på sparken. Og sparke også, om æ må.
Sparka blir æ også. Mange gonga. Men det drit æ i. Sagt er gjordt, og ferdig med det.
 
På radioen høre min høre æ tel min store forbauselse at bankan eid av den norske stat, med ledera der med nære relasjona heilt tel topps i det største politiske partiet vårres. Der har de hatt det med å gjømme bort penga for beskatning tel sjølvaste fellesskapet. Også pengan tel de rikaste her i landet.
 
Om de samme bankan har vært med på å gjømme bort pengan tel sjølvaste Gro for beskatning tel felleskapets beste, veit å ikkje så mukje om.
 
Per nu betale ho siganes ikkje så mukje som ei krona i skatt inn tel det samme felleskapet, ordet vi sosialista like så godt å bruke.

Litt rart er det med styreledera og toppan i statseide foretak. De veit absolutt ingenting om ka foretakan demmes driv på med. Og de huske heller ingenting den dagen de går av, og ut. 
Eller må gå ut. 
Ut av styreromman og posisjonan sine.
 
Men ledera skal de liksom være - med null mella øran sine. I hverfall null i hukommelse

Nei fanden heller.
Vi vanlige idiota blir lurt, kvær einaste dag. Og det av dem vi vise tillit tel. Og av løgnan demmes.
 
Om vi lyg litt - kvitt - eller skrøne, som nån av oss gjør engong ibant, er vi løgnera. 

Men om de store guttan i samfunnet lyg for oss, kalla de løgnan sine for politikk, på høgt nivå - løgnan demmes.

Spurvan mine, som æ har fora på brettet mett i heile vinter, har nu bynnt å leite etter hus og heim for den kommanes generasjonen spurva. 

Her om dagen var de på visning under steinan på taket mett her på Gvarv. 
Om boligen demmes blir finansiert av bortgjømte penga i skatteparadisan, har æ liten tru på.

Men de leve nu sine egne liv på sine ærlige og arbeidsomme måte - i paradisan sine - spurvan mine.

Påsken er over

Påska er definitivt over for mæ for denne gong. Våren, med all sin prakt, har bynnt å banke på døra mi her på Gvarv. Og det med stadig større kraft. Og æ er meir en klar tel æ ta den imot, med sin ubeskrivelige skjønnhet.
 
I vårlig yrhet er æ også klar tel å ta alt det flotte og fine tel mett hjerte, som skjønnheta æ har der. I hvertfall det og dem æ er så innmari glad i.
Idag har æ vært hos min fysiske vælgjørar i Notodden.
Den kvinnelige fysioterapeuten æ har der, er for mæ en himmel på jord.
På rullestolen sin kjem ho alltid å ønske mæ velkommen tel sin benk av sværttrukket skinn. Koffør det er svart, har æ aldri fått svar på..
Ett er den gode profesjonellle behandlinga ho utføre. Det andre er medmenneskeligheta hennes, og den ubeskrivelige auraen ho alltid utstråle når ho på sin måte jage bort nakkesmærtan mine, som det berømte dugget for vårsola.
Påska er over - ja.
Flott var det å ha seks av mine ni barnebarn her hos mæ i dela av høgtida. Koselig var det også å være ute på plenen min her i den fine vårlufta og leke sammens med dem. Og ækstra koselig var det å spise frokosten ho Natalie laga tel for mæ på de fine morranan vi fekk være sammen.
Så altfor synd at alt det fine og flottaste øyeblikkan her i livet alltid vare kun ett lite øyeblikk. Sånn føle i allfall æ det nu.nu når æ sett her i godstolen min i ensomheta mi. Herfra ser trekassen borte i hjørnet, med de uvirksomme barnelekan lekan i. Samt den livlause fotballen ute "på den vårgråe plenen min.
"Å æ minnes, å æ minnes så vel", sønges det det så fint på lokalradioen min nu her i bakgrunnen.
"Og eg minnes, og eg minnes så vel dette hjem", sønges det videre.
Jau vesst gjør æ det. Tel de grader. De finaste minnan mine her i livet har æ gjømt bort for alltid - også fra denna gongen.
I morra kjem snekkar`n min hit, har æ hørt. Idag tok han ut en planleggingsdag.
Om den er lovpålagt og tariffæsta eller ikkje, veit æ lite om. Æ har i allefall ikkje laga nokka fæsta for han.
Men han bynne nok i morra. Han, i motsætnint tel mæ, er mann for sine ord.