Æ fekk sånn bråløst..

Æ fekk sånn bråløst tel å reise inn tel Lommedalen for å besøke mine på denna flotte søndagen i november. Men en planlagt middag her satte stoppar for planan mine på denne uversdagen.

Kor æ ælske uver. Æ simpelthen ælske alskens ver; uver, som sol. Nyss var æ ute et aller så lite øyeblikk. Då kom regne, og tok i mot mæ, som ei ømt og kjærlig kvinnemenneske. 

Ei svær sammenhenganes og delvis gjønnasiktig søyle av mørk regn innhylla mæ inn i sæ på en millimeter av et sekund, om regne kan måles sånn.

På ett øyeblikk blei æ pesse våt. Å, den herlige følelsen av vælvære æ fekk då regndråpan penetrerte den gule Fjell-skilagshua æ hadde på mæ i anledninga 30-års jubilee laget feira i går.

Det delvis kalde regnvatne fant fort veien ned tel hårrota mi, og rant så med ei farlig fart videre nedover etter ryggtavla mi. Men då regnvatne nærma sæ øverenden av den gråe langarma underbuksa mi, sa æ stopp.

Nok er nok tenkte æ, og sprang fan så fort bort under  taket tel den garasjen min æ har under bygging. Og der var det, kan dokker forstå, heilt tørt. Tørt som i sørenden av Gobi. 

Voi kor æ ælske dettan vere her. Det einaste æ savna i alle de flotte veropplevelsan mine her er vinden - stormen. Kor e du - stormen min? Æ savna dæ så innmari sårt.

Ha en stormanes flott søndag, dokker.