Ulovlig telefoni. Lensmannsavhør - og svak hørsel.

Fredags morran er det her på Gvarv nu, og sikkert den sammen dagen på så mange andre plassa i lande vårres. Æ er strålanes opplagt idag. Veldig opplagt. Nakken min har spelt på lag med mæ i det siste, som ei kjælen katt som er sulten. 

God massasje fra fruen i huse er en rein velsignelse. De varme og ømmr fingran hennes er nok medisinen som skal tel i stedet for smertestillanes som gjør mæ galen.

 

Hanen Kykke er i full sving med å vekke opp tuppen sine borte i hønsegården tel naboen min.

«Kykkeligky, stå opp og kom dokker opp og ut», synes æ høre hanen rope høgt der oppe fra vaggelen sin.

Ute er det nesten skyfritt. Enkelte pistra av nokka skydotta ser æ på austhimmelen over mæ, som de få hårtustan æ har øverst på haue mett. Barometeret på verstasjonen borte på hjørneborde vise ei sky, og det borge for lavtrøkk med påfølganes ustabilt ver her borte skulle æ tru. Temperaturen på den samme verstasjonen vise 3,1 varme grader nu klokka halv åtte på morran.

En grønnfink spassere ute på det svarte beslage på vinduskarmen og kikke inn tel mæ mella sprinklan i vindue. Det er jo første november i dag, og då skal fuglemateran mine settes istand og fylles opp. 
Finken ville nok minne mæ på oppgaven min med matarn. Og æ må sei tel finkan som æ sei tel mine; æ svikta aldri. 
 

Merkelig med Helloween-feiringa. En tradisjon fra det mektige lande i vest. Men det er mange tradisjona som med tida har komme tel oss. Mange av dem har vi også trøkt tel vårres brøst, så som jul, påske. Så halloweenen har nok komme for å bli skulle æ tru. 

 

I går, då det knakka som værst på døra mi , hadde øreklokken mine på mæ som vanlig då æ jobba borte i furtebua mi. Æ lot som æ ikkje hørte nokka som helst. Mens dettan sto på kom æ tel å tenke på en episode fra barndommens Planterhaug.

Onkel Anton jobba då i Harstad, og  kom heim fra jobben en lørdag som vanlig. Han hadde med sæ to utrangerte felttelefona fra det norske forsvar, med handsveiv på ei av kortsien. I tillegg hadde han fått med sæ en anseelige mengda med feltkabel som han også hadde kjøpt av Hætta. Æ fekk ikkje nokka større greia på ka detta skulle brukes tel, der og då. Det var mukje hemmeligskremmeri rundt alt dettan.

På morran dagen derpå, etter at æ hadde stått opp og kommen mæ ned den bratte loftstrappa vårres, så æ den merkelige innretninga i bruk for første gong. Et støkke av den svarte sammentvinna feltkabelen var strekt over golve mella kjøkkenet og stua. 

 

I kvær ende av kabelen var felttelefonan kobla tel. På kjøkkenet sveiva brorsan på sveiva i enden av den brune bakelitt-kassa apparatan var kledt med. Og mens han sveia, hørte æ en kraftig ringelyd fra det andre apparate i stua. 

 

Æ fekk beskjed av brorsan om å lukke igjen den blanklakkerte døra mella stua og kjøkkene vørres - og så ta opp røre og lytte på den. Då hørte æ nokka merkelig. Æ hørte stemmen te brorsan i telefonrøre, og rett inn i øret mett. Stemmen hannes var så klar som det nord-norske kildevannet. 

 

Sånn innretning som dettan var æ ikkje mukje vant med. I bygda vårres på den tida var det kun de som hadde makt og innflytelse som hadde fått installert offentlige telefon i heiman sine. Og det var ikkje mange av dem. Og telefonen hos dem virka på akkurat på samme måte som den brorsan hadde kobla opp for mæ på Planterhaug.

Men æ skal gjøre ei lang historie kort når æ sammenligne øreklokken mine i går med episoden då lensmannen kom tel Lanterdevva, eller Planterhaug, i forbindelse med den ulovlige telefonen vårres som vi kalte for burma.

Feltkabelen som onkel Anton hadde med sæ fra Harstad blei gravd ned i mosen fra huset vårres på Planterhaug og bort tel tante og onkel sett hus borte i Boltåsen. Som sagt, kabelen blei lagt ned og gjømt bort for kværmandsen. Felttelefonan mella husan vårres blei satt opp. Og de virka etter hensikten.

Nu kunne bestemor prate med datra si, som var gift  og fløtta med sett tel Boltåsen, på direkten via den nye innretninga uten at ho trang å reise den lange veien gjønna den mørke bjørkeskogen for samtale. Og alt dettan måtte foregå i all hemmelighet. 

Men barn er barn. De kan ikkje holde tett om nokka som helst. Ikkje vi heller då.Vi la ut om innretninga på skolen og eller overalt vi barn møttes.
Røktan gjekk om fremskritte og ulovlighetan på Repphaugen, som ilden i svartlunta – mot eksplosjonen. Og eksplosjonen kom

 

Men dettan med privat telefoni var jo ulovlige greier kan dokker forstå. Televerket hadde jo monopol på all telefonisk- og telegrafisk kommunikasjon på den tid. .

En sommardag fekk vi på Repphaug brev fra lensmannen i Skånland. De ansvarlige der på gården heime hos oss var anmeldt av av bygdas høvding "for ulovlig besittelse av telefonapparat", som det sto i anmeldelsen.

Vi, nån oppkomlinga, som hadde tatt loven og telefonapparatan i egne hender, skulle inn tel avhør. Vi hadde jo tatt opp konkurransen med staten, fikk vi høre, og dermed ulovlig virksomhet. 

Og det var jo selvfølgelig heilt uhørt og klart ulovlig. Og det var også fordi den samme høvdingen kunne gå glipp av mukje informasjon når vi ikkje kom tel ham for å ringe. 

 

I den tid var det jo manuelle telefonsentrala rundt om i bygden. Samtalan blei kobla opp mella to eller fleire abonnenta ved hjelp av telefondamer på de samme sentralan. Og alle samtalan fra og tel blei behørig overhørt av ekspedientan eller dem som disponerte apparatan. 
 

Nei, uhørt var det at vi hadde eget opplegg mella de to gårdan vårres.

Breve fra lensmannskontoret blei behørig lest opp, tel og med fleire gonga, av de lesekyndige. Her måtte det legges opp en mot-strategi. Korsn skulle nu saken takles den dagen  lensmannen banka på ytterdøra vårres. Feltkabelen blei fjerna på dagtid, og telefonen gjømt unna. Detta i tilfelle lensmannen skulle dukk uventa opp. Lensmannen var jo venta nu ka dag som helst nu. Og han kom.

Æ huske ennu godt den dagen.

Det var en flott nord-norsk sommerdag på Planterhaug. Sola skjein over oss på slåttemarka fra skyfri himmel. En svak bris fra sydaust kom som en velsignelse. Brisen virka svalanes på de svette kroppan tel slottesliteran.

Onklan mine, Einar og Anton, slo gresse med ljåan sine. De skarpe nyslipte ljåan kutta det grønne frodige gresset de nødvendige millimetran over gressrota. Det var viktig å få med sæ mest mulig av gresse. Den vellyden då gresse blei kutta har æ ennu lagra i øran mine.

Mamma og bestemor hesja det nyslåtte gresse som brorsan bar fram tel dem på høygaffel sin. Oppgaven tel lille mæ på slåttemarka var å plukke opp høymulan og fjerne dem. En forferdelig jobb, huske æ, som æ hata som pesten.

Så en dag kom den røde folkevogna tel lensmannen tel syne på veien der nere. Han parkerte bilen sin ved porten på gårdsveien. Planen tel onklan mine blei nu satt på prøve. Han Anton, som tidvis hørte svakt, blei sendt ned for å ta i mot lensmannen. 

 

Etter ei stund sneik æ mæ nedover tel huse for å se tel den skrekkens mann av en lensmann æ hadde hørt så mukje om. Æ lista mæ forsiktig på tå bort mot kjøkkendøra. Ved den hadde vi non lange spiker banka inn i  veggen kor vi brukte å henge fra oss yttertøye før vi gjekk inn. Under disse klean, også en fremmed frakk, gjømte æ mæ. 

 

Det var bære så vidt æ turde å puste så redd var æ der æ sto gjømt bak klean. Æ hadde bære hørt så mukje om han, lensmannen, som putta folk i fengsel for ett godt ord. Nu satt han der, tyrannen, bak den store skrivemaskinen og trøkte på tastan på maskinen så de gav gjenlyd i heile romme.

Maskinen hadde han plassert på enden av kjøkkenborde, som var kledt med slitt blomstrat voksduk. Skuffelsen min var enorm samtidig som  lettelsen glei av mæ på en måte då æ fekk øye på han - selveste lensmannen.

Han så jo rett og slett menneskelig ut, syntes æ. Ikkje var han skremmanes heller sånn som æ hadde forestilt mæ ham. Han så derimot ut som en snill mann; gledelig mjuk på en måte.

Lensmannen, huska æ, spurte ut onkel Anton om den påståtte telefoninstallasjonen. Men æ syntes personlig at onkel Anton var ekstra tunghørt den dagen. Etter mett ringe forstand svarte han borti natta på de fleste spørsmålan lensmannen stilte han. Loven lange arm stillte de samme spørsmålan om og om igjen. Og svaran tel Anton sto slettes ikkje i samsvar med spørsmålan og forventningan tel lovens lange arm.

Og lensmannen var slett ikkje komfortabel med situasjonen han var hamna i. Han fekk forskjellige svar på de samme spørsmålan, gang på gang. Æ hadde så gruelig løst å hjelpe både Anton og lensmannen med forståelsen, men turde ikkje. 

 

Tel slutt pakka lensmannen ned skrivemaskinen sin, tok på sæ hatten og ytterjakken sin han hadde henganes på spikern over mæ.

På den gamle delvis utsletne tretrappa på utsia huse vårres tok lensmannen onkel Anton i handa og takka for sæ. Han forlot huset vårres på Planterhaug med omtrent uforretta sak. 
 

Strategien tel onklan mine hadde løktes fullt ut. «Tel punkt og prikke», som de sa det sjøl, og flirte godt då de møttes igjen på slåttemarka. Anton, som hadde svak hørsel fra før, skulle høre ekstra dårlig under dette avhøret. Han skulle svare lensmannen på nokka heilt anna enn det han blei spurt om. 

 

Så velløkka var planen demmes, syntes de, at i ettertid skulle Anton ta sæ av alle møtan med lensmannen om det skulle bli nødvendig. 

 

Æ huske ikkje om det blei fleire møta og avhør med øvrigheta. Og den ulovlige linja mella tante i Boltåsen og oss på Repphaugen forblei urørt, og var fullt operativ i mange år etterpå. 
 

Etter kvært som tia skred fram blei det fleire og fleire husstanda som knytta sæ tel den ulovlige linja. På en måten var burmaen datidens Facebook i bygda vårres, men då ved hjelp av ulovlige telefoni.

Seinar skal æ fortelle om den ulovlige manuelle sentralen som blei oppretta hos oss på Lanterdevva, men det var lenge etterpå lensmannen sin første besøk hos oss.