Nakkesmerta og transittmottak.

I dag har æ kun oppholdt mæ inne i den lille kvitmalte furtebua mi. Der har æ vært i heile dag og dreidd på en kubbe av gammel osp.
Og tenkt har æ også gjordt. Der lot æ tankan mine reise kor de ville, som nordlyse sine ville og kalde sveiping på den mørke polarhimmeln en januarnatt over Husjord.

Der har æ også sætt mæ ned, som så mange gonga før. Sætt mæ ned på den kalde støvate stoffstolen innst i bua mi når den onde nakken min slår sæ heilt vrang og er lite samarbeisvillig.

Æ satt der idag også og håpa på under - at smertan skulle forsvinne ut døra, som et frihetssøkanes villdyr ut av et bur.

Det einaste som var tætt innpå mæ der inne i min ensomhet var hørselværne med den analoge radioen med NRK P1 som høranes kanal, og den pulseranes kværnsteinen bak skjortekraven på den rødrutate bomullskjorta mi.

Og smertan mine er like desperate om æ er her på Gvarv, eller om æ er oppe i vakre Husjord. De er som desperasjonen tel en mørkhuda asylsøkar nyss før han skal sendes ut av lande vårres.

Nu veit æ ikkje om politie kunne gjøre nokka frå eller tel for å hindre den desperates sin handling borte i Årdal i går. Ei heller veit æ om politie kunne arrestere de desperate smertan mine i nakken og putte dem inn i ett transittmottak for fjærning. Fjærning, som plagsom lus på et skjettent hau, for så aldri å komme telbake igjen.

Men begge spørsmålan mine ligg nu på tankebanen min og flyt, rundt og rundt som en båt i ei evig bakevja. Begge hypotesan ville være for godt tel å vare sant. skulle æ tru.

Men ingen av oss har løsst tel å møsse nokka som helst håp, uansett.