.. nebbvika

Så blei det mandag igjen, tel og med den siste i juni for denne gong. Ute på denne morran var det mukje fin og glad fuglekvitter. Sola er opp, og smile pent og pyntelig ned tel mæ. Æ smile igjen - på min måte. Vi ter oss for kværandre som to  som avstandsflørte med kverandre.
Men livet ser herlig ut når æ tar de brillan på mæ, sånt som idag. 
Sjurbert var tidlig oppe idag. Uvanlig tidlig. Tidligare en mora. Og det skal ikkje så mukje tel det akkurat .
Mora lika å drege sæ lenge på morran, og langt utover dagen. Av og tel er ho oppe tel klokka fire på natta, så rangsøvd som ho er. Og då rope ho ut tel omgivelsan kor tidlig ho er oppe.
Ho er tidlig oppe ja - eller seint-, men det er før ho legg sæ ned for natta.
 
Sjurbert hadde en alvorlig målføre idag. Uvanlig faktisk. Nebba voldsomt. Han ropte skikkelig ut, for liksom å vise verden at også æ er tel. Æ trur jammen mæ han Skjurbert klarte å vekke han Kykke, hanen tel ho Liv i nabogården her. I hverfall kom hanen ut for liksom å skjennes på bråkmakarn, før han løfta opp det eine foten, som ei hanbikkje for morrapiss. Men så fant Sjubert sin vante plass på greina si utter utbruddet, og slo sæ tel ro der. Spagettien kunne æ ikkje se i nebbvika hannes. Men kjenne æ han rett så er den ikkje sålangt unna der han sett.
Pionen tel ho mor har nån  svetteperle på sæ. Kanskje det er av varmen nu
Jau, rett skal være rett - det regna litt i natt her på Gvarv, sjøl om det er 21 grader her på Gvarv nu klokka 1015

.. . kun dårlig rykte.

Fint her på Gvarv idag. Svak bris er det ute, som får lauet tel å bevege sæ lett på tå, som ei ballettdanserinne på morradagens drøm. Sola skinn også så fint ned på mæ, sjøl om æ er synder etter bibelens utsagn.

Årets nyfødte sjurunga hold svære leven borte i storgrana på naboeiendommen, mens  de venta på endå meir mat fra foreldran sine.

Æ trur ikkje han Sjurbert, sjurungen fra et kull for nokke år telbake,  bryr sæ så mukje om å få sæ make, for så  å stable på beina sin egen familie. Han sett nu som oftast på greina si med spagettien sin ut av munnviken, som pipesnadda tel han bestefar i eventyrets verden.
Men han er filosof, han Sjubert. Han gruble og filosofere heile dagen lang.  I filosofiens verden, har æ hørt,  kan man glømme av det vesentlige også, om man då fordype sæ langt nok ned i den uoppdagede materien rundt oss.

Men æ er verken filosof eller fin-tenkar, eller har nokka særlig med uoppdaga materie mella øran mine. Derfor er æ som æ er - rett på sak - og ferdig med det.

Ha en fin "rett-på-sak" dag dokker og. Så godt å leve då. Som dyran ute naturen. Når vi engong døyr, blir det vel ikkje rare materien igjen etter oss. I beste fall dårlig rykte.

... .sliten og utmatta

Nu er æ inne tel en lille lunsj - en veldig sein og vindfull sådan. Klokka og temperaturen her på Gvarv snakka for sæ via vermaskinen min æ har borte på hjørnebordet her i stua mi. Med den på plass er det ikkje så mukje meir  for lille mæ å fortelle  i den sammenheng akkurat.

Men uvanlig mukje vind er det her på den ellers så vindstille Gvarv. Fans så mukje vind.
Det er så mukje vind her at granbusken svaie veldig tungt mot nord i kastan, liksom for å fortelle mæ retninga dit kor æ høre tel, og kor  minnan mine bor.
Så mukje vind er det her på Gvarv at Kykke, hanen tel ho Liv, har pakka sammen vengan sine borte i hønsehuset, tatt av sæ komogan sine og plassert dem  pent ved sia av kvarandre rett utafør døråpninga, og så gått innadørs i le for uvere.

Kykke trur æ nok ikkje like vinden her nokka større. Men æ derimot elske den. Æ elske vind og ver. Æ simpelthen elske ver. Når det er ver ute, sånn som nu her på Gvarv, ja då føle æ at æ leve ut.

Og når æ då i vindkastan lukke øylokkan mine igjen, lar æ mæ lokke avsted med vindrossan, som en nyforelska guttevalp  av sin kjertens utvalgte på en sein kveldsvandring - hand i hand.
Og så reise æ avsted på drømmens bølge i vinden, som ett uttørka haustløv på vill flukt mot nord. Då reise æ avsted - over storm- og tåkefulle hav tel æ strande sliten og utmatta - der hjerte med bor.

Grinebiter

En fin morran er det her på Gvarv idag. Nu klokka 0710 er det minus 1 grader ute, og plenen min på utsida er kvitrima. Men æ har sol fri en skyfri himmel, og då er æ meir enn fornøyd. Når æ kikka nærmar på temperaturmålarn min så ser æ det at det har vært tre minusgrader her i løpet av nattens mulm og mørke.
Nu har æ fyrt opp i vedovnen og det er godt og varmt inne het nu. Og om ikkje lenge så skal æ vekke ei av barnebarna mine for skolen. Plutselig har æ blitt "småbarnsforeldre" igjen på mine gamle daga, med alt det innebær. 

Æ går på ettermiddagen måtte æ først hjelpe henne med leksan hennes. Så måtte æ lage pil og bue tel henne. Med dem sprang ho rundt her som William Tell i jenteskikkelse. Og så kjøre henne på fotballtrening borte på Nordagutu, nabobygda tel Gvarv.  

Det er nu litt artig også det. Men æ trur ikkje æ vil ha starta på nytt; dvs blitt småbarnsforeldre på igjen. Det finnes en tid for alt, seies det, og det kan æ bære skrive under på.
Men æ får tå tak i, og nyte de små koselige øyeblikkene som dukke opp sammens med barnebarna mine mens de er små. Plutselig er de store, og då er det kanskje sånn at de ikkje huske oss ubetydelige besteforeldre, og går rett forbi oss krokinga.
Men æ får innrette mæ sånn at de ikkje huske mæ som en grinebiter av gammel håplaus bestefar. Men det er litt av en prøvelse, kan æ bære sei dokker.