... .sliten og utmatta

Nu er æ inne tel en lille lunsj - en veldig sein og vindfull sådan. Klokka og temperaturen her på Gvarv snakka for sæ via vermaskinen min æ har borte på hjørnebordet her i stua mi. Med den på plass er det ikkje så mukje meir  for lille mæ å fortelle  i den sammenheng akkurat.

Men uvanlig mukje vind er det her på den ellers så vindstille Gvarv. Fans så mukje vind.
Det er så mukje vind her at granbusken svaie veldig tungt mot nord i kastan, liksom for å fortelle mæ retninga dit kor æ høre tel, og kor  minnan mine bor.
Så mukje vind er det her på Gvarv at Kykke, hanen tel ho Liv, har pakka sammen vengan sine borte i hønsehuset, tatt av sæ komogan sine og plassert dem  pent ved sia av kvarandre rett utafør døråpninga, og så gått innadørs i le for uvere.

Kykke trur æ nok ikkje like vinden her nokka større. Men æ derimot elske den. Æ elske vind og ver. Æ simpelthen elske ver. Når det er ver ute, sånn som nu her på Gvarv, ja då føle æ at æ leve ut.

Og når æ då i vindkastan lukke øylokkan mine igjen, lar æ mæ lokke avsted med vindrossan, som en nyforelska guttevalp  av sin kjertens utvalgte på en sein kveldsvandring - hand i hand.
Og så reise æ avsted på drømmens bølge i vinden, som ett uttørka haustløv på vill flukt mot nord. Då reise æ avsted - over storm- og tåkefulle hav tel æ strande sliten og utmatta - der hjerte med bor.