Tre mindre tynne..

Morn fra Gvarv på denne torsdagen. Klokka har akkurat passert sju på denne fine torsdagsmorran.
Ute er det skyfritt, og temperaturen er 3,6 minus. Bakken, som var snykvit for nokka daga sia, er bekksvart og snyfri. Snyen er borte, som valgløftan tel politikeran på Tinget.
I går var æ og ho på harrytur. Vi fekk tilbud om å være med på busstur, og slo tel pronte.Turen kosta 250 kroner pro pers. Pro pers var ett uttrykk en i generasjonen over mæ brukte mukje då æ var ung og fremadstormanes.
Inkludert i prisen var: bussturen, herlig frokost på Color Line, og julemiddag på veikroa i Høk.
Turen gikk fra Skien, via Sandefjord, strømstadferga sin tæksfri-disk, og videre tel Systembolaget I Strømstad.
Etter at bussen var fyllt opp enda meir, på parkeringen utafor bolaget, gikk så turen tel kjøpesenteret på Norby. Der fekk sedlan i pungan skikkelig fart, og havna langt inn i de mange klanganes kassaapparatan som sto og venta på oss ved utgangsdøra, som kollektinnkreveran i enkelte kirkesamfunn.
Mange tørre kredittkort var også en snartur inne i læsar`n for registrering, av ribber, korv og skrubbsultne nordmenn.
De fine juleribbene i kjøttdisken på Max Mat, tel SEK 19,90 per kilo, forsvant ned i de mange store handelskurvan på rad og rekke framfor diskan der, som soldata i matkø på rekruttskolen i si tid.
Så blei kurvan skubba tungt bort tel den fine turistbussen, den med både boggi og danskerumpe, sjøl i svealand.
Bussen var så ribbetung, også av tæksfrie vara, at understellet på bussen gikk fast i landgangen då bussen skulle kjøre ut av Bastøferga i Horten.
Her var gode råd dyre. Bussen måtte lette på vækta for å komme sæ av flækken, var den unisone konklusjonen blant passasjeran i den.
Men etter at tre mindre tynne kjærringer, som satt ribbefast medt i bussen, tok tel vettet, og fikk andøva sæ ut gjønna den breie sidedøra bak bussen, vippa kjørebrua opp av vektendringa, og bussen kom sæ velberga laus, tel svære gledesrop, som halelejua-rop i Visjon Norge.
Vi var Gvarv sånn ved ni-tida på kvelden. Så gjekk det bortimot tre timer tel å prekever det vi hadde kjøpt inn, både på tæksfri, og ellers.
Nu treng æ rett og slett ikkje å rusle opp tel det brunmurte cooperativet borte i gata her for innkjøp av middagsmat, mel og sukker før tel påske.
Og æ treng heller ikkje på å rusle opp tel det samme cooperativet på fredagen for å innkjøp av min lille boks med alkoholfri fredagspils.
Nu sett æ her i go'stolen min og lytte tel morranyhetan. Der høre æ at NAV vil møte klientan også heime. Men det vil slettes ikkje, vi i sosialdemokratiet.

Burkini og familiegjenforening, sett fra mett ståsted her på Gvarv.

En heilt fabelaktig dag har æ her på Gvarv idag. Æ sett bokstavelig i go'stoln min her ute, i burkinien min, på den heimekoselige og nyklepte plenen vårres her på Gvarv, og tenke. 
Tenke på dagan mine så langt her nere på jord.
Veldig mange av dem har vært solfyllte, som nu. Andre igjen har vært veldig smertefulle, og regntunge, som sommar'n i år der oppe i nord. 

Som vane har det med æ å leve i nuet. Det som har vært, er som frokosten fra i går morres, spist og fordøyd.
Potetlandet er renska og klargjordt for neste år. 
Avlinga fra i år er æ veldig fornøyd med. Alt der er økologisk dyrka, ispedd med hestemøkker, og svette fra panna mi. 
På vårenparten braut vi opp åkeren med hakke og spade, og sengene med grev.
Nu sett æ her i skyggen av plommetreet og nyt dagen, med de deilige innbydanes fruktan halvgjømt mella det høstgrønne lauet, som vakre araberkvinner på bortgjømte haremsstrender i sine berømte burkin.

Ka araberkvinnfolkan egentlig har på sæ, eller ikkje, spelle ingen rolle for mæ. Enkelte av oss har det med å bry sæ om alt - og          ingenting.

Heime i den læstadianske bygda æ kjem fra, rusle enkelte av mannfolkan inn i kapellet, med kvitskjorta i dunkelsvarte dress, men uten slips. Kem bryr sæ egentlig om de bær slips eller ei. Ikkje Vårherre engong.
Men æ skal ikkje ikkje sleppe taket i det med de burkinikledte ennu. 
På morran idag læste æ i ei nett-avis om en kar fra ett av de mest fredelige land i Afrika, der krig og ufred var ett ukjent begrep. Men han hadde nu likevel kommen tel Norge, og søkt om asyl. Han fekk innvilga asylsøknaden sin, og fått den etterlengta oppholdstillatelsen her i landet, også med den eksklusive retten tel familie-gjenforening.  
Bøygen var bære det at de norske myndighetan, som behandle søknadan, sannsynligvis har læra i religionen sin fra kristendomsundervisning fra den norske kirke i bagasjen sin. Her lærte vi om monogami som den einaste, og mest farbare vei innen ekteskapet. 
Myndighetan hadde  ikkje hadde fått med sæ at afrikanar'n var muslim. Afrikanar`n, med den nyinnvilga asylsøknaden, hadde åtte kjærringe der nere på vent i solens kontinent. 
Alle de åtte, med sine barn igjen, og med troslissens fra Allah, venta også på å få lov å komme inn tel Norge, det nye honninglandet.
Han får nok mukje å stå i med, afrikanar`n, trur æ, den dagen alle kjærringen hannes der nere fra kjem hit.  Då blir de nok ståanes, alle de åtte,  på geledd, og i kø utafor soverommet hannes. 
Der blir de nok ståanes på vent tel det blir demmes tur for gjenforening med kall`n sin. Stakkars mann, sei æ nu bære.
Men hadde de stått i kø der, eller kommet inn tel han ikledd burkinian sine, eller lakenan, som de også bruke å ha på sæ, musliman, hadde det nok blitt bråk.
 Då hadde det vel blitt ett sant helvette her på jord, kan æ tenke mæ - som arabiske netter i Norge, for alt det æ veit.
Men, har peningan, som styre landet vårres, sagt a, så får de også sei b - tel familiegjenforening for afrikanar`n og hannes. 
Vi utøve jo religionsfrihet i Norge, som vi er så stolt over å hevde ovenfor omverdenen.
Æ, for min del, sei ingen ting - som vanlig - i arabervarmen her på Gvarv.

Al-ko ramma, bryllupsdagen, og pengeboka mi.

Nu er æ inne tel en liten beskjeden lunsj her på Gvarv. Det vil sei at æ sett ute på verandaen vårres og gneg av loffen min, med sirup på. 

Temperaturen er heilt grei her nu, dog uten sol;
som en fin sommardag oppe i nord, med sola høgt på strå.
Nu er æ heime igjen etter en kort tur ute i EU-land, nærmare bestem i Strømstad i Sverige. 

På turen dit kjørte æ vårres, for oss nye, men simple bobil. Den har ikkje Alko-ramme, sånn med luftputet både her og der. Brukt er den også, bobilen vårres. 

Av alle de forferdelige tingan bilen er utstyrt med, er det også stiv bakaksel på den. 
Som ikkje det er nok, har den bladfjære også. Så djupt ned har æ nu sunke, bokstavelig. 
Den har også en sånn maskin på taket som lage kaldluft på varme sommardaga og netter. Forstå det den som kan.
På kalde daga laga den samme maskinen også varmluft. 
Og når å trøkke på en knapp på veggen, kjem satelitten dalanes ned fra ekvator og rett inn i fjernsynet mett, som er montert inn i gavel`n på bobilen vårres. 
Vannbåren varme er det også i den; både i veggan og under taket og i de giktbefengte knean vårres. 
Men ka i fan er nu det mot alle de moderne bobilan som finnes på markedet idag.
Næste gong vi kjøpe bobil, så skal den være en sånn moderne, med alt av oppgraderinge i tellegg som finnes på makedet. 
Om bobilen og æ då oppføre sæ som hæstkuka på veien, så spella vel det fan mæ ingen rolle der vi kjem rullanes etter veien i vårres krengefrie bil i seksti kilometer i timen i åtti-sonen. 
Oppgradering er oppgradering kjem æ då tel å sei tel alle dem som kjem for å klage på kjørestilen min der æ lage kø etter veian fra morran og heilt tel middagskvila er over. 
Men likevel trives vi i bobilen vårres sjøl om det kun er en simpel Kabe fra totusenogtolv. Stortrives gjør vi. 
Men enn så lenge må ikkje ho svigermor daue fra mæ. Æ har ennu bruk for henne.

Æ, for min del, er no så velevoren vant tel å få sydd pute under arman mine også. Dog ikkje under bladfjær`n på bobilen vårre.

I går var vi i Strømstad i Sverige og handla inn smågodt tel resten av ferien vårres. Det gjorde vi sjøl om brannalarmen ulte som fan inne i butikkan på Nordby då vi var inne der og storhandla. 
I all trengselen der som oppsto der då alarmen gjekk, kasta æ, om en motvillig, svigermor opp i den overfyllte handlekurven vårres, fyllt med billig-beiken og Lapin Kulta med gehalt på 2,8 prosent. 
Sånn bar det ut av butikken med svigermor oppe i handelskurven, med ei svær Falukorv mella beinan hennes Ho så salig ut då vi kom trillanes ut på landingsplassen kor brannbilan blunka alvorlig tel oss med sine digitale øya av LED.

På alle ferieturan mine med bobilen, og tura som koste litt pæng, då tar æ pengboka med mæ. 
Det vil sei at ho svigermor blir med oss då. 
Ho har ei heller heller feit pengebok, alderen tatt i betrakning. Og når det regne på datra hennes, veit dokker, så drøppa det på mæ også.
Det er om å være slu. 
Men det er nu ikkje bære æ som gjør det, har pængboka med på tura, les æ også - sånn av og tel. 

Som fattig finn med mett lille utkomme har i hværfall ikkje æ råd tel sånne store og dyre utflukta som turen tel Strømstad. Den i går med Fjordline kom på heile 200 kroner med alt og alle - en vei.
Nu har æ flukta nok, og er heime og godte mæ i gostolen min, også med fint pålegg på loffen min.

Når æ kikke nærmar på kalender`n min idag, så fortelle den mæ at det er 37 år sia æ fekk gifte med verdens flottaste jente. 
Verdens flottaste var ho i hverfall i -77 då æ møtte henne for første gong. Og verdens flottaste er ho også nu, nesten førti år seinare også når ho pynte på rosen i beddan sine. 

Kor heldig æ har vært som har fått ei sånn flott og grepa jente ved min side, og hatt henne der opp gjønna alle disse åran fram tel nu. 

Det er kanskje ikkje alltid æ har sett ka ho står for bestandig. Og æ har heller kanskje ikkje sett alle de flotte detaljan i sinnet og hjertet hennes heller. I ettertid ser æ endå meir av ka ho har prøvd å vise tel mæ i løpet det samme tidsrommet. 

Så min kjære og flotte kone, takk for at du har stått mæ bi i alle dissan åran, sjøl om også kuling og storma har ult om øran vårres. 

Kjenne æ dæ rett, blir det nok en flott overraskelse for oss alle også idag. Sånn er du bære i ett nøtteskall.

Surmelk og sommervarme

Æ sett ute på plen' min igjen i kjempebra temperatur. Regnet er borte, og det er delvis overskya og varmt. 
Godt å sette her og nyte den enkle middagen min. Det er resta fra kveitaen æ hadde her om dagen. Og like god var fesken nu som då. 
Æ like fast fesk. Det vil sei fesk som er fast i fesken. Forstå den som kan.
Så er det sagt. 
Tel dessert hadde æ ett glass med kald kultur fra Tine. Før i tida, då æ bodde på Planterhaug, og på varme sommardaga der brukte vi mukje kulturmelk. Då fekk vi rett som det var 10 liter med god tjukk kulturmelk fra Harstad meieri, lenge før Tine kom og drakk opp alt. Navnet også.
Då var det godt å leske sin tørre slåttestrupe med brynnkjølt kulturmelk. I de hine harde dagan var ikkje kjøleskapet oppfunnet ennu. Ikkje i vårres verden der oppe i allefall. 
Men melka smakte fortreffelig, tjukk og kildekald som den var. Den samme bryn brukte vi også som kjølar for kumelka før den blei sendt tel meieriet med han Ole og Sigurd. 
I den tid fekk vi gjevnlig ett blad fra meieriet. Æ huske ikkje ka det heitte. Men i det var det rangert ei liste over dem med best melk. 
Vi på Nordheim, som gården vårres heitte då,  hadde beste kvaliteten på melka i fire år på rad huske æ godt. Ikkje rart at småbrukar'n på Repphaugen var stolt. Repphaugen var og er fortsatt navnet på folkemunnet på heimplassen æ er født og oppvoksen på.
Det er ekstra godt å sette ute her på Gvarv nu, med gloheit kokekaffe i koppen æ fekk av ett av mine barnebarn. 
"Bestefar kan alt", står det prega på koppen. Kanskje det. Men utlært blir man nok aldri. Ikkje æ i hvertfall.
I dag avslutta æ monologen æ har holdt på med ei stund nu. Forventningsfull var æ då æ holdt på med den. Æ hadde håpa på ei god historie; en kjærlighetsroman på mange mange sider. Men æ sætta punktum nu. Blekke tørka ut. Nok er nok. 
Min spreke nabo på den andre sida av plankegjerdet, ho på over åtti år, kjøre gresskleppar'n sin som en ungdom. 
Tøff dame ho Liv. Er det ikkje gresskleppar'n ho kjøre, så er det motorsykkel'n. Vi "ungdomma", med hanen Kykke som en av oss beundrera, står her på kvær vårres fot i rein forlegenhet og beundre dama.

Sau er saua

Æ sett nu ute i den flotte morrasola her på Gvarv. Antrekket mett er heller tynt, som i Adams, om æ kan sei det sånn, Hadde ho Eva vært her, hadde det blitt leven, skla dukker tru. Men ingen fare. Adam er delvis ufør. Kanskje lam også, har æ fått indirekte signala om.
På skyggesia på nordsia av bungalowen min er det 12 grader nu klokka 0830. Her sett æ og kan bokstavelig se at de varme og livgivanes solstrålan omringe mæ fra alle kanta, som vanlig bygdesladder oppe i nord.
Fuglan søng med sine nedd på kjente og kjære strofa. Nån av dem haste også over den grønne og spiranes plenen min på utkikk etter mat. Småe makk, som dukke opp over jordmonnet for å sleike sol, blir effektiv plukka, opp og lagt inn i de sultne nebban tel vennan mine.
Den heimsnekra fuglematar'n min ser ensom og forlatt ut der den stør sæ mot det kvitmalte gjerdet mot naboeiendommen.
Ikkje så rart kanskje.
For når å kikke rundt mæ så ser æ at den varme morralufta her på Gvarv er rikelig dopa med insekta i ulike størrelsa. Sånn er naturen satt sammen, med næringskjeder frå bånn tel topps.
På radioen høre æ at hotellstreiken går mot den fjerde uka nu. Konfirmasjona blir berørt, og må omrokkeres. På den samme radien hørte æ også på svar på spørsmål om koffør de streika. Svaran var nu sånn ymse.
Dvs enkelte av de streikanes vesste ikkje ka de streika for.
Det er vel ikkje rart det heller. I den forrige regjeringsperioden med de rødgrønne ved roret, var ordet streik omtrent som å bannes i kapellet oppe Kvitfors.
Men nu er det andre ved roret, og då er streikeiveren fra Youngtorvet heilt på topp.
Nu får æ inderlig håpe at snekkar'n min ikkje bynne å surre med nokka form for sympati-aksjona her på byggeplassen min.
Æ veit også at han er sosialist etter den gamle skolen. Derfor meine æ at han er i stand tel å tenke sjøl. Derfor er æ trøgg - sånn passelig i hverfall.
Æ, derimot, spring når Støre og Kristansen sei spring. Så lojal er æ mot dem og systemet de står for, som sauan vårres opp i nord i si tid.
De tusla nu etter ledarsauen i kjukt og tynt. Saua er saua.

Våt bankmann, og møll

Egentlig er også denne dagen stor for mæ. Æ skal nyte den i lange drag, somdå når barnebarnet mett sug på karamellen sin. Det er den siste dagen med regn her på Gvarv. 
Det har æ fra sekkert hold, næmlig fra meterologen min, han som bor ett eller anna sted borte i Oslo by.
Normalt sett æ i godstolen min når æ først skriv nokka. Men ikkje idag. Nei, idag sett æ ute i regnvere på den heimsnekra fjøskrakken min, tett inntel det svartelakkerte nedløpsræret som kjem ned fra takrenna over mæ.
Her sett æ og nyt lyden av Nord-Norge - regnvatnet som gurgla nedover røret, som den første duggfriske morrapilsen nedover halsen på en uteligger borte på Grynerløkka.
Den skjetne svartvatterte varmedressen, som æ har hatt på mæ kvær dag sia en av de første dagen i oktober i fjord, har æ nu tatt av mæ og tømt. Eller i ferdmed å gjøre det.
Det vil sei at æ har renska lomman i den for spiker, skrua og andre verdisaker, som banksjefen i en lokalbank for nokka år sida då å bygde huset vårres.
Byggekontoen min æ hadde i den banken var tom, som støvsugd rein, då æ skulle ta ut restpengan etter avslutta byggeaktivitet, og avslutte den. 
Sjøl møllen i alle brettan inne i kontoen hadde rømt eller var fjærna. Men ikkje av mæ.
Her ute skal æ sette lenge i det siste regnet for denne gong, og bli våt uten nokka form for regntøy i det heile tatt. Skikkelig våt - som en fruentimmer som blir behandla av en fingernem trubadur på det kvinnelige klaviatur.
Dokker får også nyte dagen - dokker også.

Hauk og spurv

På denne mandagen er æ nu inne tel litt sein, men deilig lunsj, nydelig ørret æ feska i går.  
Nu må æ passe på å skrive lunsj rett, eller så blir det lunch på mæ, iflg han Ove.. 
Eller skal æ kalle det lunsjen min middag?  Ja, kjær mat har mange navn, seies det, eller nokka sånt

Det er jo så fint å sysle ute nu. Så derfor skal stunda ved matbordet bli kort.

Snekkarn min er i toppers form også idag. Nu har har han planlagt og planlagt over lang tid. 
Kanskje litt for lenge, sei han nu sjøl med en lav stemme.
Men æ er nu fan så lei all den planlegginga hannes. Æ tar alltid alt på sparken. Og sparke også, om æ må.
Sparka blir æ også. Mange gonga. Men det drit æ i. Sagt er gjordt, og ferdig med det.
 
På radioen høre min høre æ tel min store forbauselse at bankan eid av den norske stat, med ledera der med nære relasjona heilt tel topps i det største politiske partiet vårres. Der har de hatt det med å gjømme bort penga for beskatning tel sjølvaste fellesskapet. Også pengan tel de rikaste her i landet.
 
Om de samme bankan har vært med på å gjømme bort pengan tel sjølvaste Gro for beskatning tel felleskapets beste, veit å ikkje så mukje om.
 
Per nu betale ho siganes ikkje så mukje som ei krona i skatt inn tel det samme felleskapet, ordet vi sosialista like så godt å bruke.

Litt rart er det med styreledera og toppan i statseide foretak. De veit absolutt ingenting om ka foretakan demmes driv på med. Og de huske heller ingenting den dagen de går av, og ut. 
Eller må gå ut. 
Ut av styreromman og posisjonan sine.
 
Men ledera skal de liksom være - med null mella øran sine. I hverfall null i hukommelse

Nei fanden heller.
Vi vanlige idiota blir lurt, kvær einaste dag. Og det av dem vi vise tillit tel. Og av løgnan demmes.
 
Om vi lyg litt - kvitt - eller skrøne, som nån av oss gjør engong ibant, er vi løgnera. 

Men om de store guttan i samfunnet lyg for oss, kalla de løgnan sine for politikk, på høgt nivå - løgnan demmes.

Spurvan mine, som æ har fora på brettet mett i heile vinter, har nu bynnt å leite etter hus og heim for den kommanes generasjonen spurva. 

Her om dagen var de på visning under steinan på taket mett her på Gvarv. 
Om boligen demmes blir finansiert av bortgjømte penga i skatteparadisan, har æ liten tru på.

Men de leve nu sine egne liv på sine ærlige og arbeidsomme måte - i paradisan sine - spurvan mine.

Påsken er over

Påska er definitivt over for mæ for denne gong. Våren, med all sin prakt, har bynnt å banke på døra mi her på Gvarv. Og det med stadig større kraft. Og æ er meir en klar tel æ ta den imot, med sin ubeskrivelige skjønnhet.
 
I vårlig yrhet er æ også klar tel å ta alt det flotte og fine tel mett hjerte, som skjønnheta æ har der. I hvertfall det og dem æ er så innmari glad i.
Idag har æ vært hos min fysiske vælgjørar i Notodden.
Den kvinnelige fysioterapeuten æ har der, er for mæ en himmel på jord.
På rullestolen sin kjem ho alltid å ønske mæ velkommen tel sin benk av sværttrukket skinn. Koffør det er svart, har æ aldri fått svar på..
Ett er den gode profesjonellle behandlinga ho utføre. Det andre er medmenneskeligheta hennes, og den ubeskrivelige auraen ho alltid utstråle når ho på sin måte jage bort nakkesmærtan mine, som det berømte dugget for vårsola.
Påska er over - ja.
Flott var det å ha seks av mine ni barnebarn her hos mæ i dela av høgtida. Koselig var det også å være ute på plenen min her i den fine vårlufta og leke sammens med dem. Og ækstra koselig var det å spise frokosten ho Natalie laga tel for mæ på de fine morranan vi fekk være sammen.
Så altfor synd at alt det fine og flottaste øyeblikkan her i livet alltid vare kun ett lite øyeblikk. Sånn føle i allfall æ det nu.nu når æ sett her i godstolen min i ensomheta mi. Herfra ser trekassen borte i hjørnet, med de uvirksomme barnelekan lekan i. Samt den livlause fotballen ute "på den vårgråe plenen min.
"Å æ minnes, å æ minnes så vel", sønges det det så fint på lokalradioen min nu her i bakgrunnen.
"Og eg minnes, og eg minnes så vel dette hjem", sønges det videre.
Jau vesst gjør æ det. Tel de grader. De finaste minnan mine her i livet har æ gjømt bort for alltid - også fra denna gongen.
I morra kjem snekkar`n min hit, har æ hørt. Idag tok han ut en planleggingsdag.
Om den er lovpålagt og tariffæsta eller ikkje, veit æ lite om. Æ har i allefall ikkje laga nokka fæsta for han.
Men han bynne nok i morra. Han, i motsætnint tel mæ, er mann for sine ord.

Manuell justering av parabolantenne.

     

Av rådgivende ing Idar Thomassen, Telecraft.

En manuell parabolantenne er relativ billig i innkjøp, opp mot ca 5000 kroner, og er lett å montere sjøl. Globesat har også en type med innebygget rikstv-antenne. 

Manuelle parabol-antenner er ett kjempegodt alternativ, og sparer deg for mange tusenlapper i forhold til en automatisk.

Montasje.
Her har jeg laget en "kokebok-oppskrift" på innstilling av den mauelle typen, Globesat.

De automatiske vil, som oftest, finne programmert satelitt selv.

Denne manualen kan også brukes ved enhver parabolantenne, også automatiske, som har mistet satelitten sin. Her må da styringen/søket gjøres manuelt.

*Bilen bør helst stå i vater, også viktig for kjøleskapet og kjøleeffekten i 

det. 

*Ikke tenk så mye på vanskelige og kompliserte ord, så som frekvens, 

hertz, elevasjon, azimuth og LNB. Ikke tenk så mye på 1 grad vest 

(Thor) eller 5 grader øst (Sirius) heller.

* Still parabolen mot sør. 

Har du kompass er det en fordel. Se også om du ser andre bobila med "utslått" parabol, eller hus i nærheten med tallerken på sørveggen. 
Solposisjonen på himmelen, og klokka på dagen er veldig bra indikator på bestemmelse av sør-retninga. 

Klokka ett på dagen er sola som kjent rett i sør ved sommertid. 

Se at det ikkje er trær eller andre høye gjenstander i siktelinja til  

satelitten. 
En tommelfinger-regel sier at gjenstander er i vegen om de 

er over 4 meter høy innafor en avstand på 10 meter fra antenna. 

* Still inn helninga på parabolen (elevasjonen),

Det fleste antenner har ei innebygd høydeskala på parabolstativet inne i bilen.

Det finnes elevasjonskart på nettet som viser nøyaktig helning der vi er til en 

hver tid. (Kan også lastes ned).

 

Ca-grader fra sør til nord:

Bryne - 23 °

Kristiansand - 23 °

Tønsberg - 22°

Haugesund - 22,5 °

Stavanger - 22,5 °

Oslo - 21°

Bergen - 21,5 °

Drammen - 21,5 °

Florø / Førde - 20°

Geilo - 20°

Hamar - 20°

Kristiansund - 19°

Molde - 19°

Lillehammer - 19,5°

Ålesund - 19,5°

Trondheim - 18°

Namsos - 17°

Steinkjær - 17,5°

Mo I Rana - 14,5°

Bodø - 13,5°

Svolvær - 12,5°

Harstad - 11°

Tromsø - 10°

Alta - 9°

Kirkenes - 9°

Som en pekepinne har Oslo en helning (elevasjon) på 21,3 grader, 

og kompassretninga (azimuth) er 193,3 for Thor-satelitten med 

Canal Digital.

Helningsgraden er høyere jo lengre ned i Europa vi kjem. 

I Spania kan parabolantenna på bobilen bli for liten for skikkelig 

signalmottak. 

Når du har grovinnstilt parabolen skrur du antennekabelen inn i 

tuneren med F-konnektoren. 

Om du har mistet signal ved en senere anledning; sjekk ut om senterlederen i antennekabelen er intakt i f-konnektoren, og ikke bøyd eller knekt.

Er den en kombiantenne med to kabler fra antenna, er det den gråe kabelen med F-konnektor som er til parabolen.

Sett HDMI-kabelen, (eventuellt scart) 

fra tuneren til tilsvarendes ledig inngang på TV-en. Pass på at kontaktene slutter godt til.
Sett TV-en på 

riktig kildeinngang (source), her satelitt. De fleste TV-mottakere finner tuneren automatisk. 

Nu kan du sveipe parabolen veldig sakte sidelengs i satt vinkel ut i fra elevasjonskartet for aktuell sted; i småe sindige steg inntil vi finner riktig signal. 

En satelitt-finner er også grei å bruke, men ingen nødvendighet.

Om du får maksimal styrke og null kvalitet på signalet på tv`en 

(eller en rød strek), tyder det på at du er på feil satelitt ifht  

programkortet ditt.  

Signalkvalitet indikerer hvor sterk signalet er fra satelitten
Signalstyrken viser kvaliteten på signaler fra mottakerhodet (LNB) og inn til tuneren.

Drei så forsiktig i sideretning helt til du får  

maksimal signalstyrke og signalkvalitet på skalaen på tven.

Det er ingen forskjell i kvaliteten på signalet fra en manuell parabol 

vs en automatisk. Her er det kun størrelsen det kommer an på.

NB ring ALDRI til Canal digital eller Viasat om dere er har 

problemer parabolsignaler i utlandet. Da kan abonnementet bli  

stengt umiddelbart. 
Norske programtilbydera har ikkje konsesjon for å sende sine program til utlandet. 
Men vi som abonnent, seer,  kan se lovlig så mye man vil, uansett hvor vi er i verden.

Dette er ingen oppfordring til bruk av parabolanlegget i utlandet, 

men kun hjelp til innstilling av parabolentenna på bobilen eller i 

campingvogna. 
Uten ansvar for eventuelle feil. 
Ved problemer; ring meg gjerne på mob: 992 71 555

Ha en flott stund foran tven.

Melketann og gråtass

Morn, morn fra solrike og humørfyllte Gvarv. Det er tel og med kaldt her i dag. Veldig kaldt. Då æ våkna, og sto opp på ottaen idag var det heile 15 kuldegrader her.
Nydelig flott vil æ sei at det er her. Sånn som æ lika å ha det.
I filttøflan mine måtte æ også ut og rense den heimlaga matestasjonen for småfuglan mine. 
Også den må være rein nok for spurvan mine når de skal spise frokosten sin der.
Når reingjøringa var over, etterfyllte æ den heilt opp. Nu har mine små igjen mat for nån daga framover.
Æ blir borte fra Gvarv nu for ei stakket stund - eller litt lenger enn det. Om æ blir savna mens æ borte, veit æ lite om. Men æ håpe at nån gjør det. Då ser æ bort fra familien min. De kjem heilt sekkert tel å savne mæ.
I mett fravær må nok spurvan ha etterfylling av meir livgivanes frø og talg når det er så kaldt som det er nu her.
Æ får snakke med ho staute, store Solveig. Ho som bor rett på andre sia av foringsautomaten. Så ordne det sæ nok, for ho har gjordt det før.

I helga hadde æ også mange andre små på besøk. En av dem møsste ei tann mens han bada i badekaret. 
Etter badet hannes måtte han bestefar demonterer badekaret, og så undersøke ned i sluken om den tapte tanna kunne ligge der. 
Men den gang ei. Den lille melketanna var nok fortapt for alltid.

På dagen i går måtte han gamle gråtass fyres opp. Når den var blitt startvarm, som ei telårskommen fruentimmer.  Så blei det nån runda her på området på de tynne og spinkle hjulan sine, med lyden av en godmodig bensinmotor som brumma av villighet under det gråe traktorpanseret.

Digital bakkenett DVB-T, (Rikstv).

Av ing Idar Thomassen, Telecraft.

For mottak av digitale TV-signaler, kan man også benytte seg av bakkenettet, (DVB-T), som den også kalles, og som svært mange av oss har. Noen kaller dette bakkenettet for Rikstv-nettet. 

Mange benytter også satelittantenner DVB-S, som parabol.

DVB-T er den digitale plattformen for TV, som DAB+ er den digital for radio.

Har man Riks-tv uten abonnement innen landet vi bor i, og i deler av Sverige og Danmark, får vi inn NRK1, NRK2 og NRK3, pluss lokale radiokanaler. 

Er man lenger ut, langt fra moderlandet, får vi kun inn  besøkslandets egne frie kanaler.

Ulempen med bakkenettet i forhold til satelitt, er at man må søke opp nye frekvenser for hver gang man kommer til en nytt sted med  ny sender. 
Med parabolantenne har vi ikke denne problemstillingen.

I dette blogg-innlegget vil jeg i store trekk kun diskutere Riks-tv.

Innstilling av manuell parabolantenne har jeg i et annet blogginnlegg.


Mottakerantenna sin hovedoppgave. 

Vi kan sammenligne RF-senderen med ei lykt. Når vi lyser med den mot et hvit laken på passe avstand, kan vi se lystrålene mot det. Flytter vi lakenet lenger ut, ser vi at det hvite lakenet ikke er fullt så opplyst som på nært hold.

Primæroppgaven til ei mottakerantenne er å fange opp tv- og radiosignalene (RF-bølgene) fra senderne, som det hvite lakenet i eksemplet med lys.

Ei god antenne har evnen til å fange opp radiobølger, også de reflekterte "streifsignala" på stedet. (Stort laken fanger opp mer lys enn et lite.) 

Derfor er det svært viktig å investere i skikkelig antenne for best mulig mottak av signal om en skal oppholde seg ut i periferien.
Triax, Upo og Glomex er noen eksempler på gode mottaker-antenner. Vi må bare huske å kjøpe ei kvalitetsantenne. Styr unna billige løsninger.

Forsterker i mottakerantenna.

Fortsatt er det noen som blir matet til å tro at forsterkeren i antenna forsterker signalet fra senderen og inn til antenna. 
Det er ikke tilfelle. 
Til det er effekttilgangen for liten i en campingenhet.

Antenneforsterkning her menes antennens evne (styrke) til å fange opp flest mulig signal fra senderen.

Om må man ønsker å montere inn en ekstra forsterker, så skal denne plasseres helt ute ved antenna. 

Men før man kjøper antenneforsterker, bør man først investere i ei god antenne først. Sjelden presser man saft av gråstein, dvs si montere forsterker på ei svak anttenne.

Men da må man forsikre seg mot at den eksisterende antenna, ikke har innebygd forsterker fra før.

I slike tilfeller vil en ettermontert antenneforsterker, med stor sannsynlighet, forverre signalmottaket.

Forsterker montert tett ved tv`n har svært lite for seg. 

Litt teknikk.
Rundstråleantenne og gain.
De fleste  digitale rikstv- antenner er aktive, og mange er av rundstråle-teknologien. 


Aktiv vil si at antenna man må ha matespenning, typisk 5 volt, for å  få den i det hele tatt virke optimalt. 
Fjerner vi matespenninga, kan vi også risikere å miste bildet på tven. 

Matespenningen får antenna normalt via antennekabelen.

En rundstråle-antenne plassert nært sender er en ideell løsning.

De fleste av rundstråleantenner har innebygd forsterker, der forsterkninga til antenna er oppgitt i gain, vanligvis uttrykt i dB - desibel. 
Gainet bør helst være over 12 dB.

Gainet, antennas styrke, er i mange tilfeller kun ett uttrykk for hvor gode egenskaper den har til å fange opp tv-signal. 

På enkelte antenner er gainet justerbart med en vrider. Ved høyere gain, og svakt signal kreves det at antenna bør i størst mulig utstrekning rettes rett mot senderen.
Men da kan vi også oppleve, om det lar seg gjøre, å måtte vri rundstråleantenna direkte  mot sender med størst mulig nøyaktighet for signal. 
Har man en slik antenne fastskrudd på bobiltaket, hender det at man må flytte noe på bilen for å få inn signalet.

Elementsantenne.
I områder med svak dekning kan selv rundstråleantenna komme til kort. 
Da kan man velge en retningsstyrt element-antenne, som vi kjenner igjen fra tidligere tider. Denne holder mål.
Denne var ofte i bruk på campingvognene i sin tid.

Elementstypen er i noen tilfeller fysisk større enn ei rundstråle, og har mye større evne til å "sanke sammen" svake signaler. 
Jo flere elementer, jo høyere Gain, eller forsterkning. 
Denne antennetypen undertrykker forstyrrende signaler.

Elementstypen kan justeres for best mulig signal etter "kosteskaft-prinsippet". 
Man tar og løfter opp antenna, og vrir antennearmen rundt for best mulig signal. Når signalet er optimalt, festes så antenna.

Denne antennetypen er som oftest passiv; dvs den trenger ingen matespenning for å fungere. 
Men enkelte av dem kan ha strømforsyning fram til det første elementet, eller dipol som det heter. (Yagi)

Rundstråleantenne med sugekopp.
Alternativet for dem som ikke vil lage hull i taket, er å plassere ei mobil rundstråleantenne med sugekopp oppe på taket, med kabel inn gjennom et vindu, eller takluka. 
Her kan fantasien settes på prøve.

Faradays bur og bordantenne.
Mange bobiler og vogner er kledd med aluminium. Denne kledninga  hindre på en veldig effektiv (plagsom) måte radiobølgene å komme inn til bordantenna og tv`n. 

Derfor er denne løsningen generelt dårlig, også ute i felten.

I urbane strøk kan den, som sagt, være bra nok.

Støy.
I omgivelsene rundt oss er det mye elektromagnestisk støy fra mange kilda, også naturlige. Med innbygget forsterker vil også denne støyen  mer eller mindre forsterkes, noe som er helt uønsket i mottakerne våre.  

Generelt er det sånn at støy blir addert tel tv-signalet.
Nært senderen, med kraftig signal, betyr ikke den adderte støykomponenten noe større. Signalstyrke-komponenten der er for stor i forhold til støykomponenten.

Langt ute derimot, med svak signalstyrke, betyr summen av den addert støykomponenten uendelig mye. Der blir støykomponenten større enn signalstyrken.

Jeg håper at jeg med dette blogg-innlegget har klargjordt litt av problemstillingene mht til signalmottak.

Væktige lusekjørera.

Svært mange av oss et veldig opptatt av vækta på bobilan. Og då særlig om de andre sine. 
Æ fylle opp bobilen med det vi skal ha med oss på turen.

Om det så er opp tel fagre nord, der hjerte mett bor. Eller ned tel sydanes Europa, der  prisen på en dunk vin og ett brett øl er omtrent det samme som literprisen på Tine-melka på Prix her på Gvarv. 

Og laste opp bobilen, då innafor lovlig aksellast og totalvekt. 

Ferdig med det. 

Men det æ er meir opptatt av, og bekymra for, er bobila som kjøre 

etter veian her heime på berget.  
Mange av sjåføran i dem kjøre, av en eller anna merkelig grunn

langt, langt under tellatt maksimalhastighet.  
 "For sikkerhetsskyld", 

som de sjøl hævda det, for å unngå fartsbot.

Det er sjelden at man får fartsbot for å kjøre 30 % under lovlig maksfart. 

De samme sjåføran drit samtidig i trafikken bak sæ. 

De har fine speilan på bobilan sine. Av og tel skulle æ tru at  de der som måkevinga, kun for pynten sin skyld.  

Og ikkje tel for nokka anna, kan det se ut som. 

Kanskje farta tel trafikksinkeran også er en konsekvens av at bobilan de kjøre ofte har alt for svake kraftressursa under bobilpanseret,  i forhold tel den aktuelle totalvækta de har på turan sine. 

Æ veit derfor ikkje med sekkerhet ka den ubehagelige bedagelige framferden tel sinkeran kan komme av.

Mulig er den en salig miks av svak motor og elendig sjåfør. Ka veit æ egentlig.

Det er nu en ting at sinkeran kjøre langsomt etter slette, rake og  

oversiktlige landeveien. 

Endå værre blir det blir når de, med sine sannsynlige svake motora,

møte en motbakke med utfordring i. 

Då dætt den lusate marsjfarta ennu lavare ned, som kar`n ner i 

grilldressen tel den mannlige sjåfør`n, etter at morrapesse er over. 
Då dætt alt ned tel ett lavmål. Unntatt hovmodet. 

Om det også er fordi sjåføran i de træge bobilan har ett  råttent hønsegg mella høyrefoten og gasspedalen, som hindre dem i å tråkke på den, veit æ heller svært lite om. 

Som om ikkje lusekjøringa er nok, kjøre svært mange av de samme 

lusekjøreran langt inne på veien, langt fra vegens høyre side. 

Dermed sette de også en effektiv hinder for smidige og farefrie 

forbikjøringa. 

Når lusekjøreran så kjem opp på toppen av stigninga, og skal 

nedover igjen på den andre sida, då kjøres det ofte med klampen i 

bånn, relativt sett, som om de hadde sjølvaste fanden etter sæ.

Kanskje er det også sånn. Eller for å kompenere for det de tapte i tid på oppover-turen sin. 

I svært mange tilfella gjør denne formen for bilkjøringen at det blir  

uhyre vanskjelig for andre trafikanta å komme forbi lusekjøreran 

på en lovlig, sikker og farefri måte. 

Ofte har æ også sett bobila som gjør tapre forsøk på å kjøre forbi en anna. Då gies det i svært mange tilfella , av ukjente årsaka, ikkje

muligheta for det. 

Om det er omdømmet for egen ære som er årsaken tel denne 

framferden, veit æ også svært lite om. 

Ofte har æ sett uvesenet, og opplevd det sjøl på nært hold, både 

som førar av personbil og bobil. Nån av oss har den håplause 

holdninga at når vi kjøre lovlig, etter eget hau, har de andre også med å gjøre det.

Men vi må huske på en vældig væsentlig ting: Vi er ingen 

sjølutnevnte UP-konstabla bak rattet i bobilen vårres, med utvida 

fullmakta fra det offentlige.

De som også er så forbanna opptatt av vekta på bobilan, 

egen og andres, burde derfor, etter min meining, også være meir 

opptatt av at det er tilstrekkelig med kraftressurser i bilen sin, om 

det er det som er årsaka tel lusekjøringa. 

Og samtidig må vi være meir bevisst på at høyresiden av veien 

benyttes meir under kjøringa slik at det blir flyt i trafikkbildet. 

Nu når en ny bobil-sesong ligg i beddinga, må vi bestrebe oss tel å bli endå flinkare tel å sleppe andre forbi oss, uansett kjøretøy, sånn at farlige situasjona i trafikken kan unngås.
 Go sommar tel dokker alle - med flyt i trafikken.