Bobil med skjerf rundt halsen og julesny på taket.

4

Æ får legge ut et førjulsbilde med stemning fra mitt lune rede på Gvarv i Telemark. Bobilen er også inne i sett lune rede,inne i den tørre garasjen sin, med tent adventsstjerna avventanes i bakvinduet.

Inne i bilen er også alle de miljøvennlige  led-lysan tent, dem han fekk i førjulspresang av eiarn. Nu står han der i garasjen sin opplyst, tørr på føten sine, og  uten nokka møll- og tørkekuler innabords.

Men på fjerdedagen jul skal han på en snartur ut i det fri. Då skal han være med eiarn på venners vennefest et støkka ut i nabolaget her. Mulig at det også er andre bobila der som kan holde ham med selskap.
God jul sa han også tel mæ då æ forlot ham i ettermiddag. I samme slengen ba ham mæ også hilse de andre bobilan rundt omkring, om de står like tørt og og godt som han sjøl, eller ute under åpen himmel med skjerf rundt halsen og stemningsfull julesny på topphua.

Kvitløk og svevestøv.

Det er heilt mørkt ute på Gvarv nu når klokka vise 17,17 den 17.12.14. Mukje matematikk og mukje vitenskap er det bak de enkle tallan på en gong. Men det er ikkje nok med; det er også - 3,7 grader målt på Celsiusskalaen æ har borte i den julepynta vinduskarmen på kjøkkenet.

Nu har æ akkurat stoppa bilen og vridd om startnøkkelen i tenningslåsen, og motoren under det sølvfarga panseret på mercedsen har slått sæ tel ro, som en storetar på sofaen  etter en feit og overdådig middag.

 Æ har nemlig vært på en snartur borte i Lommedalen og feira jul med mine der inne, på forskudd tætt før de reise oppover. 

Sånn må vi av og tel gjøre det når min lille familie splittes nu før den store høytida.
Lommedølingan reise opp tel fagre nord der de nu kan boltre sæ rikelig i den kvite, silkemjuke julesnyen som heng så tungt, vakkert og stemningsfullt ned fra greinan på de tettvokste bjørkebusken i Husjordmarka.

Når de kjem dit går de sekkert ut i skogen slepanes med den lille sleden min som vi brukte tel juletrehenting i en årrekke.

Med  taustumpen og kjelken i den eine handa, og den nyslipte øksa godt plassert i den andre, er de nok på leit etter et høvanes juletre i den snytunge marka. Når de så har funne det utvalgte, høgges det ned og surres fast tel kjelken og slepes ned tel gårds.

Sånn var tradisjonen der oppe då mine barn var små.
Då ville de meir enn så gjerne være med han far ut i skogen, då helst settanes i sleden med de småe filtkledte skoen sine pløyanes ned i den mjuke julesnyen.

Då vi kom fram tel hogstplassen var det som oftast en evig diskusjon korsn tre vi skulle ta. Og ingen av argumentan fra de små kunne æ overse. Med kløkt og litt diplomati blei vi så enige om korsn tre vi så skulle felle og så surres fast tel sleden.

Minnan mine fra den fine  tida der oppe leve så godt inne i mæ. Dem kan ingen ta i fra mæ.


Då æ kom heim tel Gvarv igjen, måtte æ lage mæ den gode miksturen som alltid hold mæ frisk - knust ingefærrot, og to fedd med  knust kvitløk som så svelges med ærbødighet - og banan tel.

Er det då nokka rart at æ har blodtrykk som en ungdom når naturmedisinen holdt alt æ ikkje vil ha i mæ, på milevis avstand.

Denne fine dagen skal nu avsluttes med en kveldstur rundt om i byggefeltan her på Gvarv. Kanskje svevestøvet som har følgt med mæ hit fra storbyen forsvinn i de tunge motbakkan mot Hetterud.

Nysny og skummel fuggelskrik.

Morran og tirsdagen er godt igang her hos mæ på Gvarv. Tel avveksling er bakken på utsia kvit. Ett aldri så lite lag med nysny har kommet ned her på Gvarv i løpet av natta mens æ var borte i drømmeland. Neppe nok av det tel at æ kan kalle det for julesny. Men kvitt på bakken er det nu der ute i allefall.

Sjøl Mia, den chipmerka katta mi, måtte ut på den snødekte verandaen min nu på morraparten for å se ka som egentlig sto på, samt å legge litt spor etter sæ.

I går fekk æ ikkje sove som normalt då æ la mæ ned under dyna i den iskalde senga mi. Fenomenet var totalt fremmed for mæ. Normalt så er æ omtrent borte i drømmeverden lenge før haue med det gråe håret mett når putta, får æ så ofte høre. Men ikkje i går då æ la mæ. Då var på en måte fyrt opp , full av virketrang oguforløst energi. På en måte så gledde æ mæ også tel morradagen min, altså idag. Æ hadde sånne plana for morradagen som surra rundt i bakhaue mett, veit dokker.

Mens æ lå der og vrei mæ i senga mi, hørte æ plutselig en fuggel skrike rett på utsia det gardindekte  soveromsvinduet mett. Kaldt og uhyggelig var det svake skriket, men klart nok, då det nådde øran mine, sånn ca klokka halv to på natta.

Historisk så har æ hatt nån merkelige fenomena med fugla, fuggelskrik, og adferden tel dem opp gjønna åran. Æ kan liksom ikkje la være å tenke på opplevelsan mine med fuglan.Nokka fint, og nokka ikkje fullt så fint kan æ også sei. Men som alltid så legg æ alt dettan tel sies, og håpe at alt er vel der ute blant vennan mine.

I dag har æ også mange plana. Æ skulle ha vært i Lommedalen, og æ skulle ha vært i storbyen her på sørsiden av mæ. Æ skulle også ha kjøpt en julegave eller to. Men som oftast så ner juleaftnan fristen og handletidspunketet mett. 
Ka det så blir tel, får dagen fortelle mæ når den har vist absolutt alt av sæ sjøl.

Lettsalta torsk og risengrynssuppa..

Det mandag og ettermiddagen er et faktum. Plenen min er grønn og ser fortsatt innbydanes ut sjøl om æ er i medten av desember. Nu er det mindre enn sju daga tel det bynne å bli lysar igjen ute, og dagan mine blir lengre.

Sola har nu gått ned for i dag. Ned bak den mørke grankledte åsen i sørvest. I skrivanes stund er himmel totalt fri for skya, og kveldsmørket kjem ubønnhørlig siganes tel mæ, som en trofast venn som aldri svikte mæ.

 Fuglan mine, som har vært så opptatt med å spise fra forautomaten er æ laga tel dem, er sikkert mette nu. Nu har de nok lagt sine slitne nebb og  hau ned på puta, og søv nok nu, mett og god, tel det lysne av en ny dag i morra igjen

Nu har æ hatt en middag tufta på nord-norske tradisjona; lettsalta torsk med potet tel. Litt gulrøtter hadde æ også tel - som "sovvli". Den varme nykokte risengrynssuppa med rosiner i smakte fortreffelig, som en verdig avslutning på kalaset. Nu føle æ mæ som en ekte nordlending igjen.

Hadde nu sola også vært bortgjemt på dagtid her, ja då hadde dagan mine her vært heilt fullkommen. Nu sett æ i godstolen min i nesten total stillhet. Mor er ute, og då passa æ på å lytte , og nyte melodien som vedovnen min laga tel mæ for anledninga. Jau, æ har det godt.

Gråspurven like før landing ved forautomaten

Listhaug over alle hauga på Finnmarksvidda.

 
Æ fatta faen mæ ikkje koffør landbruksminister Sylvia Listhaug skal forhandle med sametingspresidenten om reduksjon av reinantallet i Finnmark.

Det er vel  sånt at det er et stort nasjonalt problem med for lite beiteland tel reinsdyran oppe i ett av fylkan vårres i nord.

Æ skulle tru at også det fylket er undelagt landbruksministeren sin suverene myndighet. Er ho ikkje herre i eget hus, eller er ho og Finnmarksvidda underlagt en annen stats jurisdiksjon? Ja - undres.

Grønn desemberplen og Jan Olsen NRK P1

 
Det er 2 varmegrader ute her på Gvarv. Frosten æ hadde her i går er borte. 
Det samme med frostrimet på plenen min. 

Nu er den grønn, og nesten like fin som på sommerdagen. Sola er oppe på himmelen sjøl på om det er den tiende desember, og fredsprisen utdeles tel verdige prismottakera borte i tigerstaden.
 
Sola er oppe, som sagt, og dermed så får æ dessverre ikkje den gode og lune desemberfølelse inn under det gamle skrukne skinnet mett. Sjøl tujahekken min svette av fortvilelse. 

Men slik man sår høster man, var det nån som sa tel mæ eingong.
 
Om litt skal æ høre på lønsj i NRK P1 og på kompisen min, han Jan Olsen. Det er en av ukas høydepunkt for mæ.

Adventstid og mørkemenn.

I dag har æ en aldeles fin morran tross alt. Smertan i nakken min, og det som følge med dem fra yrkesskaden, lar æ ikkje knekke mæ. ¨

De pinefulle plagan mine planta inne der, under huden nerafor topplokke, må æ nok slite med heilt tel æ trekke mett siste åndedrag.

Men æ har æ egen evne tel å fortrenge dem.
Kanske æ foretar en en politisk punktstreik mot alt det onde. Kunne den ha hjelpt mæ på sikt? Tvilsomt.

Æ trur nok heller på bruken av floskelen; sånn går nu dagan mine.

Fin morran ja. Heilt super. Ute er det 7,3 kuldegrader nu klokka 0722. Bakken på utsia er ikkje lenger grønn sånn som den var i går. Nu er de grønne gresstustan som stekk opp av den leirholdige jorda på plenen min dekt tel av ett lite lag med kvit rim etter at frosten har sleika over dem med sin iskalde tunge.
Himmelen over mæ er ellers aldeles skyfri og fin, som synet mett på det kristne liv. Sjøl om det er mørke ute - av og tel, så veit æ det at det er en del av livet mett, samt en del av den positive kverdagen min. Æ elske å nyte det fine Vårherre har skapt både på to- fire- pg fleire bein. Æ elske også å nyte Guds skaparverk ute i naturen med all sin herlighet der ute.

Mørket. Kor æ savne den nord-norske mørketida, som æ er så vant med fra den koselige bygda æ kjem fra.
Mørkemenn har vi også der oppe. Dem oppleve vi sjøl på den lysaste sommardagen. De ser nok ikkje nokka anna enn det evige mørke, uansett. De kan ikkje ha det mukje godt - mørkemennan der oppe. 

Men de om det.