Då presten steig opp på preikestolen sin med heile menigheta si under sæ på første benk, tok æ de gråe vandrarskoen på mæ og rusla ut i Guds frie natur.
Æ klatra ikkje opp tel fjells, men holdt mæ tel Kjærlighetsstien langs Gvarvelva , videre etter riksvei3 6 tel Årnes kafeteria, og telbake igjen i de samme fotsporan mine. En passe lang spassertur på 9,09 km etter gpsen.
Gvarvelva seila forbi mæ vakker, stille og isfri. Og det har den gjordt i heile vinter. Fint for svanan og stokkendan som bruka elva som matfat når kulda bit ifra sæ som værst.
Æ måtte stoppe opp å beundre henne et øyeblikk mens kvinanda svømte langsomt og avventanes i en behørig avstand fra mæ Plutselig fekk æ så innmari løst tel å ta omkring skjønnheta, som æ har tel å tå omkring et vakkert kvinnemenneske som smile søtt; vise min ydmjuke takknemmelighet for alt på denne kalde søndagen i januar.
Beveran har nok tatt fatt på vinterkvila. De ligg sekkert i sine hi som de strevsomt og møysommelig har bygd tel formålet over lang tid. Det var næmlig ikkje spor etter nokka som helst beveraktivitet langs den kvite snydekte elvebredden.
Egentlig så synes æ det er nokka dritt med mosjon. Nån kalla det for trening. Men æ træne aldri. Æ bære mosjonere der æ går med passe raske skrett på stian rundt omkring her på Gvarv. Stedet her er velsigna med mange av dem.
Hjertepumpa mi jobbe febrilsk med å presse mett svarte samiske blod inn i de trange blodårn mine som møysommelig er bygd ut heilt ut som et nettverk overalt i kroppen min.
Også heilt ut tel den mæst bortgjømte cellen æ måtte ha.Tel og med tel den betente stortåa mi dandert med gammel fotlukt siv det livsgivanes blod.
Samfunne rundt mæ skulle ha vært som cellan i kroppen min; alle får det de treng uansett kor de bor. Men Vårherre er nok en bere utbyggar og forvaltar med sett skaparverk enn det politikeran er med sine.
Dritt er det også når den våte kroppsvetta mi forlet de illeluktanes poran sine og pipla ut i underskjorte mi. Den kleba sæ våt og hærslig tel kroppen min, som ett frimerke på brevet fra kemnarkontoret med restskattekravet fra siste skatteoppgjør.
Og så lika æ heller ikkje at kne- og hofteleddan mine bevege sæ når æ går. Dæ kan næmlig gå tørr, som ei enkefru på 64.
Æ tenke som så at når æ ligg på sofaen med potetgullposen på magen min og colaen i begeret ved sia av, så slit æ hverken på hjerte mett eller leddan min. Det må då være ett medisinsk kjempepluss for mæ, som kjøpsutbytte opparbeidd i kooperative.
Då æ motvillig kom opp den siste kneika før Årnes kafeteria, svett og utsulta, tenkte æ at æ skulle bevilge mæ søndagsmiddag når æ først var der. Rett og slett, i marfate.
Dægern, då æ så menyen for dagen vart æ skremt og skuffa; dampa torsk fra Kragerø, med mukje kokte grønnsaker tel, og olivenolje attåt.
Fy faen, sa æ halvhøgt. Her hadde æ tenkt at sia det var søndag så måtte æ ha middag som var dagen verdig. Skulle det duge så måtte det minst være feite fine grisekoteletta svømmanes i gulbrun bernaissaus ispedd ribbefett fra julemiddagen de serverte der tredje juledag.
Men det hadde de ikkje. Dæven ta, tenkte æ, når æ først har gått så langt så må æ jo kompensere kaloritapet mett med nokka som monna . Men då ikkje med dampa torsk på en søndag om den så kom dampanes ned fra selveste Lofoten.
Æ snudde på hælen go gjekk heim mens kotelettløsta klamra sæ febrilsk fast tel de gule tobakksfarva tannebissan mine.
Nu er æ heime igjen - på den velsigna sletne sovesofaen min. Her ligg og svelt. Kokka mi er næmlig utaskjærs, og æ har ingen som kan åpne kjøleskapsdøra og fore mæ opp igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar