Manuell justering av parabolantenne.

     

Av rådgivende ing Idar Thomassen, Telecraft.

En manuell parabolantenne er relativ billig i innkjøp, opp mot ca 5000 kroner, og er lett å montere sjøl. Globesat har også en type med innebygget rikstv-antenne. 

Manuelle parabol-antenner er ett kjempegodt alternativ, og sparer deg for mange tusenlapper i forhold til en automatisk.

Montasje.
Her har jeg laget en "kokebok-oppskrift" på innstilling av den mauelle typen, Globesat.

De automatiske vil, som oftest, finne programmert satelitt selv.

Denne manualen kan også brukes ved enhver parabolantenne, også automatiske, som har mistet satelitten sin. Her må da styringen/søket gjøres manuelt.

*Bilen bør helst stå i vater, også viktig for kjøleskapet og kjøleeffekten i 

det. 

*Ikke tenk så mye på vanskelige og kompliserte ord, så som frekvens, 

hertz, elevasjon, azimuth og LNB. Ikke tenk så mye på 1 grad vest 

(Thor) eller 5 grader øst (Sirius) heller.

* Still parabolen mot sør. 

Har du kompass er det en fordel. Se også om du ser andre bobila med "utslått" parabol, eller hus i nærheten med tallerken på sørveggen. 
Solposisjonen på himmelen, og klokka på dagen er veldig bra indikator på bestemmelse av sør-retninga. 

Klokka ett på dagen er sola som kjent rett i sør ved sommertid. 

Se at det ikkje er trær eller andre høye gjenstander i siktelinja til  

satelitten. 
En tommelfinger-regel sier at gjenstander er i vegen om de 

er over 4 meter høy innafor en avstand på 10 meter fra antenna. 

* Still inn helninga på parabolen (elevasjonen),

Det fleste antenner har ei innebygd høydeskala på parabolstativet inne i bilen.

Det finnes elevasjonskart på nettet som viser nøyaktig helning der vi er til en 

hver tid. (Kan også lastes ned).

 

Ca-grader fra sør til nord:

Bryne - 23 °

Kristiansand - 23 °

Tønsberg - 22°

Haugesund - 22,5 °

Stavanger - 22,5 °

Oslo - 21°

Bergen - 21,5 °

Drammen - 21,5 °

Florø / Førde - 20°

Geilo - 20°

Hamar - 20°

Kristiansund - 19°

Molde - 19°

Lillehammer - 19,5°

Ålesund - 19,5°

Trondheim - 18°

Namsos - 17°

Steinkjær - 17,5°

Mo I Rana - 14,5°

Bodø - 13,5°

Svolvær - 12,5°

Harstad - 11°

Tromsø - 10°

Alta - 9°

Kirkenes - 9°

Som en pekepinne har Oslo en helning (elevasjon) på 21,3 grader, 

og kompassretninga (azimuth) er 193,3 for Thor-satelitten med 

Canal Digital.

Helningsgraden er høyere jo lengre ned i Europa vi kjem. 

I Spania kan parabolantenna på bobilen bli for liten for skikkelig 

signalmottak. 

Når du har grovinnstilt parabolen skrur du antennekabelen inn i 

tuneren med F-konnektoren. 

Om du har mistet signal ved en senere anledning; sjekk ut om senterlederen i antennekabelen er intakt i f-konnektoren, og ikke bøyd eller knekt.

Er den en kombiantenne med to kabler fra antenna, er det den gråe kabelen med F-konnektor som er til parabolen.

Sett HDMI-kabelen, (eventuellt scart) 

fra tuneren til tilsvarendes ledig inngang på TV-en. Pass på at kontaktene slutter godt til.
Sett TV-en på 

riktig kildeinngang (source), her satelitt. De fleste TV-mottakere finner tuneren automatisk. 

Nu kan du sveipe parabolen veldig sakte sidelengs i satt vinkel ut i fra elevasjonskartet for aktuell sted; i småe sindige steg inntil vi finner riktig signal. 

En satelitt-finner er også grei å bruke, men ingen nødvendighet.

Om du får maksimal styrke og null kvalitet på signalet på tv`en 

(eller en rød strek), tyder det på at du er på feil satelitt ifht  

programkortet ditt.  

Signalkvalitet indikerer hvor sterk signalet er fra satelitten
Signalstyrken viser kvaliteten på signaler fra mottakerhodet (LNB) og inn til tuneren.

Drei så forsiktig i sideretning helt til du får  

maksimal signalstyrke og signalkvalitet på skalaen på tven.

Det er ingen forskjell i kvaliteten på signalet fra en manuell parabol 

vs en automatisk. Her er det kun størrelsen det kommer an på.

NB ring ALDRI til Canal digital eller Viasat om dere er har 

problemer parabolsignaler i utlandet. Da kan abonnementet bli  

stengt umiddelbart. 
Norske programtilbydera har ikkje konsesjon for å sende sine program til utlandet. 
Men vi som abonnent, seer,  kan se lovlig så mye man vil, uansett hvor vi er i verden.

Dette er ingen oppfordring til bruk av parabolanlegget i utlandet, 

men kun hjelp til innstilling av parabolentenna på bobilen eller i 

campingvogna. 
Uten ansvar for eventuelle feil. 
Ved problemer; ring meg gjerne på mob: 992 71 555

Ha en flott stund foran tven.

Melketann og gråtass

Morn, morn fra solrike og humørfyllte Gvarv. Det er tel og med kaldt her i dag. Veldig kaldt. Då æ våkna, og sto opp på ottaen idag var det heile 15 kuldegrader her.
Nydelig flott vil æ sei at det er her. Sånn som æ lika å ha det.
I filttøflan mine måtte æ også ut og rense den heimlaga matestasjonen for småfuglan mine. 
Også den må være rein nok for spurvan mine når de skal spise frokosten sin der.
Når reingjøringa var over, etterfyllte æ den heilt opp. Nu har mine små igjen mat for nån daga framover.
Æ blir borte fra Gvarv nu for ei stakket stund - eller litt lenger enn det. Om æ blir savna mens æ borte, veit æ lite om. Men æ håpe at nån gjør det. Då ser æ bort fra familien min. De kjem heilt sekkert tel å savne mæ.
I mett fravær må nok spurvan ha etterfylling av meir livgivanes frø og talg når det er så kaldt som det er nu her.
Æ får snakke med ho staute, store Solveig. Ho som bor rett på andre sia av foringsautomaten. Så ordne det sæ nok, for ho har gjordt det før.

I helga hadde æ også mange andre små på besøk. En av dem møsste ei tann mens han bada i badekaret. 
Etter badet hannes måtte han bestefar demonterer badekaret, og så undersøke ned i sluken om den tapte tanna kunne ligge der. 
Men den gang ei. Den lille melketanna var nok fortapt for alltid.

På dagen i går måtte han gamle gråtass fyres opp. Når den var blitt startvarm, som ei telårskommen fruentimmer.  Så blei det nån runda her på området på de tynne og spinkle hjulan sine, med lyden av en godmodig bensinmotor som brumma av villighet under det gråe traktorpanseret.

Digital bakkenett DVB-T, (Rikstv).

Av ing Idar Thomassen, Telecraft.

For mottak av digitale TV-signaler, kan man også benytte seg av bakkenettet, (DVB-T), som den også kalles, og som svært mange av oss har. Noen kaller dette bakkenettet for Rikstv-nettet. 

Mange benytter også satelittantenner DVB-S, som parabol.

DVB-T er den digitale plattformen for TV, som DAB+ er den digital for radio.

Har man Riks-tv uten abonnement innen landet vi bor i, og i deler av Sverige og Danmark, får vi inn NRK1, NRK2 og NRK3, pluss lokale radiokanaler. 

Er man lenger ut, langt fra moderlandet, får vi kun inn  besøkslandets egne frie kanaler.

Ulempen med bakkenettet i forhold til satelitt, er at man må søke opp nye frekvenser for hver gang man kommer til en nytt sted med  ny sender. 
Med parabolantenne har vi ikke denne problemstillingen.

I dette blogg-innlegget vil jeg i store trekk kun diskutere Riks-tv.

Innstilling av manuell parabolantenne har jeg i et annet blogginnlegg.


Mottakerantenna sin hovedoppgave. 

Vi kan sammenligne RF-senderen med ei lykt. Når vi lyser med den mot et hvit laken på passe avstand, kan vi se lystrålene mot det. Flytter vi lakenet lenger ut, ser vi at det hvite lakenet ikke er fullt så opplyst som på nært hold.

Primæroppgaven til ei mottakerantenne er å fange opp tv- og radiosignalene (RF-bølgene) fra senderne, som det hvite lakenet i eksemplet med lys.

Ei god antenne har evnen til å fange opp radiobølger, også de reflekterte "streifsignala" på stedet. (Stort laken fanger opp mer lys enn et lite.) 

Derfor er det svært viktig å investere i skikkelig antenne for best mulig mottak av signal om en skal oppholde seg ut i periferien.
Triax, Upo og Glomex er noen eksempler på gode mottaker-antenner. Vi må bare huske å kjøpe ei kvalitetsantenne. Styr unna billige løsninger.

Forsterker i mottakerantenna.

Fortsatt er det noen som blir matet til å tro at forsterkeren i antenna forsterker signalet fra senderen og inn til antenna. 
Det er ikke tilfelle. 
Til det er effekttilgangen for liten i en campingenhet.

Antenneforsterkning her menes antennens evne (styrke) til å fange opp flest mulig signal fra senderen.

Om må man ønsker å montere inn en ekstra forsterker, så skal denne plasseres helt ute ved antenna. 

Men før man kjøper antenneforsterker, bør man først investere i ei god antenne først. Sjelden presser man saft av gråstein, dvs si montere forsterker på ei svak anttenne.

Men da må man forsikre seg mot at den eksisterende antenna, ikke har innebygd forsterker fra før.

I slike tilfeller vil en ettermontert antenneforsterker, med stor sannsynlighet, forverre signalmottaket.

Forsterker montert tett ved tv`n har svært lite for seg. 

Litt teknikk.
Rundstråleantenne og gain.
De fleste  digitale rikstv- antenner er aktive, og mange er av rundstråle-teknologien. 


Aktiv vil si at antenna man må ha matespenning, typisk 5 volt, for å  få den i det hele tatt virke optimalt. 
Fjerner vi matespenninga, kan vi også risikere å miste bildet på tven. 

Matespenningen får antenna normalt via antennekabelen.

En rundstråle-antenne plassert nært sender er en ideell løsning.

De fleste av rundstråleantenner har innebygd forsterker, der forsterkninga til antenna er oppgitt i gain, vanligvis uttrykt i dB - desibel. 
Gainet bør helst være over 12 dB.

Gainet, antennas styrke, er i mange tilfeller kun ett uttrykk for hvor gode egenskaper den har til å fange opp tv-signal. 

På enkelte antenner er gainet justerbart med en vrider. Ved høyere gain, og svakt signal kreves det at antenna bør i størst mulig utstrekning rettes rett mot senderen.
Men da kan vi også oppleve, om det lar seg gjøre, å måtte vri rundstråleantenna direkte  mot sender med størst mulig nøyaktighet for signal. 
Har man en slik antenne fastskrudd på bobiltaket, hender det at man må flytte noe på bilen for å få inn signalet.

Elementsantenne.
I områder med svak dekning kan selv rundstråleantenna komme til kort. 
Da kan man velge en retningsstyrt element-antenne, som vi kjenner igjen fra tidligere tider. Denne holder mål.
Denne var ofte i bruk på campingvognene i sin tid.

Elementstypen er i noen tilfeller fysisk større enn ei rundstråle, og har mye større evne til å "sanke sammen" svake signaler. 
Jo flere elementer, jo høyere Gain, eller forsterkning. 
Denne antennetypen undertrykker forstyrrende signaler.

Elementstypen kan justeres for best mulig signal etter "kosteskaft-prinsippet". 
Man tar og løfter opp antenna, og vrir antennearmen rundt for best mulig signal. Når signalet er optimalt, festes så antenna.

Denne antennetypen er som oftest passiv; dvs den trenger ingen matespenning for å fungere. 
Men enkelte av dem kan ha strømforsyning fram til det første elementet, eller dipol som det heter. (Yagi)

Rundstråleantenne med sugekopp.
Alternativet for dem som ikke vil lage hull i taket, er å plassere ei mobil rundstråleantenne med sugekopp oppe på taket, med kabel inn gjennom et vindu, eller takluka. 
Her kan fantasien settes på prøve.

Faradays bur og bordantenne.
Mange bobiler og vogner er kledd med aluminium. Denne kledninga  hindre på en veldig effektiv (plagsom) måte radiobølgene å komme inn til bordantenna og tv`n. 

Derfor er denne løsningen generelt dårlig, også ute i felten.

I urbane strøk kan den, som sagt, være bra nok.

Støy.
I omgivelsene rundt oss er det mye elektromagnestisk støy fra mange kilda, også naturlige. Med innbygget forsterker vil også denne støyen  mer eller mindre forsterkes, noe som er helt uønsket i mottakerne våre.  

Generelt er det sånn at støy blir addert tel tv-signalet.
Nært senderen, med kraftig signal, betyr ikke den adderte støykomponenten noe større. Signalstyrke-komponenten der er for stor i forhold til støykomponenten.

Langt ute derimot, med svak signalstyrke, betyr summen av den addert støykomponenten uendelig mye. Der blir støykomponenten større enn signalstyrken.

Jeg håper at jeg med dette blogg-innlegget har klargjordt litt av problemstillingene mht til signalmottak.

Væktige lusekjørera.

Svært mange av oss et veldig opptatt av vækta på bobilan. Og då særlig om de andre sine. 
Æ fylle opp bobilen med det vi skal ha med oss på turen.

Om det så er opp tel fagre nord, der hjerte mett bor. Eller ned tel sydanes Europa, der  prisen på en dunk vin og ett brett øl er omtrent det samme som literprisen på Tine-melka på Prix her på Gvarv. 

Og laste opp bobilen, då innafor lovlig aksellast og totalvekt. 

Ferdig med det. 

Men det æ er meir opptatt av, og bekymra for, er bobila som kjøre 

etter veian her heime på berget.  
Mange av sjåføran i dem kjøre, av en eller anna merkelig grunn

langt, langt under tellatt maksimalhastighet.  
 "For sikkerhetsskyld", 

som de sjøl hævda det, for å unngå fartsbot.

Det er sjelden at man får fartsbot for å kjøre 30 % under lovlig maksfart. 

De samme sjåføran drit samtidig i trafikken bak sæ. 

De har fine speilan på bobilan sine. Av og tel skulle æ tru at  de der som måkevinga, kun for pynten sin skyld.  

Og ikkje tel for nokka anna, kan det se ut som. 

Kanskje farta tel trafikksinkeran også er en konsekvens av at bobilan de kjøre ofte har alt for svake kraftressursa under bobilpanseret,  i forhold tel den aktuelle totalvækta de har på turan sine. 

Æ veit derfor ikkje med sekkerhet ka den ubehagelige bedagelige framferden tel sinkeran kan komme av.

Mulig er den en salig miks av svak motor og elendig sjåfør. Ka veit æ egentlig.

Det er nu en ting at sinkeran kjøre langsomt etter slette, rake og  

oversiktlige landeveien. 

Endå værre blir det blir når de, med sine sannsynlige svake motora,

møte en motbakke med utfordring i. 

Då dætt den lusate marsjfarta ennu lavare ned, som kar`n ner i 

grilldressen tel den mannlige sjåfør`n, etter at morrapesse er over. 
Då dætt alt ned tel ett lavmål. Unntatt hovmodet. 

Om det også er fordi sjåføran i de træge bobilan har ett  råttent hønsegg mella høyrefoten og gasspedalen, som hindre dem i å tråkke på den, veit æ heller svært lite om. 

Som om ikkje lusekjøringa er nok, kjøre svært mange av de samme 

lusekjøreran langt inne på veien, langt fra vegens høyre side. 

Dermed sette de også en effektiv hinder for smidige og farefrie 

forbikjøringa. 

Når lusekjøreran så kjem opp på toppen av stigninga, og skal 

nedover igjen på den andre sida, då kjøres det ofte med klampen i 

bånn, relativt sett, som om de hadde sjølvaste fanden etter sæ.

Kanskje er det også sånn. Eller for å kompenere for det de tapte i tid på oppover-turen sin. 

I svært mange tilfella gjør denne formen for bilkjøringen at det blir  

uhyre vanskjelig for andre trafikanta å komme forbi lusekjøreran 

på en lovlig, sikker og farefri måte. 

Ofte har æ også sett bobila som gjør tapre forsøk på å kjøre forbi en anna. Då gies det i svært mange tilfella , av ukjente årsaka, ikkje

muligheta for det. 

Om det er omdømmet for egen ære som er årsaken tel denne 

framferden, veit æ også svært lite om. 

Ofte har æ sett uvesenet, og opplevd det sjøl på nært hold, både 

som førar av personbil og bobil. Nån av oss har den håplause 

holdninga at når vi kjøre lovlig, etter eget hau, har de andre også med å gjøre det.

Men vi må huske på en vældig væsentlig ting: Vi er ingen 

sjølutnevnte UP-konstabla bak rattet i bobilen vårres, med utvida 

fullmakta fra det offentlige.

De som også er så forbanna opptatt av vekta på bobilan, 

egen og andres, burde derfor, etter min meining, også være meir 

opptatt av at det er tilstrekkelig med kraftressurser i bilen sin, om 

det er det som er årsaka tel lusekjøringa. 

Og samtidig må vi være meir bevisst på at høyresiden av veien 

benyttes meir under kjøringa slik at det blir flyt i trafikkbildet. 

Nu når en ny bobil-sesong ligg i beddinga, må vi bestrebe oss tel å bli endå flinkare tel å sleppe andre forbi oss, uansett kjøretøy, sånn at farlige situasjona i trafikken kan unngås.
 Go sommar tel dokker alle - med flyt i trafikken.

Fredag, biologisk vækkarklokka og kløe i arret..

Av og tel kan æ bli så eitranes lei av den biologiske vekkarklokka mi, kor den nu enn tikke og utakke inne i mæ. 
F.. så lei. 
Også på denna fredags-ottan bynnte den i all stillhet - å ringe, og holde ett hælv... liv med mæ. Men alltid er det kun æ sjøl som høre den. Ingen andre. Som kristen læstadianer, med lærdommen  min fra den utraortodokse samiske oppvekstkulturen min,  bannes æ aldri
Nån minutta før klokka seks var natta - og søvn` min med ett pennestrøk over for mæ. For denna gongen altså. 

Sjøl om gardinan på soveromsvinduet var trekt for, har vi likevel vinduet bak gardinan åpent. Heilt åpent. Stille var det på utsia. Ingen urovækkanes lyda var det å registre heller. Det er det forøvrig aldri heller her på sterile Gvarv. 

En og anna bil borte på riksveien, med nom`ret 360, som går forbi her i høreavstand fra mæ om vindretninga er rett, hasta sæ forbi i 40-sona, som er den lovlige maksfarta gjønna Gvarv sentrum.
Vinduet er, som sagt alltid åpen om natta når vi søv der. 

Luft må æ ha når æ ligg under den varme dyna min og porka og søv. Helst kald luft. Då søv æ best.  
Det meine æ nu sjøl, uten at æ har nokka vitenskapelige avhandlinga om søvn og kulde  å slå i bordet med for å hevde det.

 Egentlig hadde æ også idag veldig løst tel å stå opp. Skikkelig løst. Har så mange interessante småoppdrag som vente på en aktiv kropp.

Men på morran i går æ hadde ikkje løsst å ta i mot den nye dagen. Nei, på langt nær.
Då hadde heller ikkje nakken min det så godt med sæ sjøl nu, kranglevoren som den er i flækkan, som en venn æ hadde før borte i Raumarka. Han krangla nu om alt - og tapte - som vanlig.

Sånn var det også gjønna heile natta tel gårdagen. 
Når nakken nakken min er skikkelig uvenna med mæ som då, er det ikkje nokka hyggelig og behagelig i det heile tatt. 

Då er det liksom med to parta som har kommen på høgkant med kværanner. Då blir livet og samholdet ofte fa.. så kantat mella dem. Men det er ytterst sjelden æ er på de kantan med nån. 

Her om dagen forøvrig leste æ for øvrig, om en som harselerte med mæ som yrkesskadd. Lærd skulle han også være liksom. Det meine han nu ofte om sæ sjøl. 
Den kloke mora mi sa det då ho levde at når man har drit rundt man færdes, då er det ekstra viktig å gå med hæva hau.

For litt sia hørte æ Neil Young  på radioen og NRK1  med plata Heart Of Gold. De få, og halvsløve hjernecellan mine våkna plutselig opp av dvalen sin. Resten, om det var nokke fleire der inne,  søv - som de så ofte gjør i den djupe og evige likegyldighetsdvalen de har havna i, som neddopa gamlinga på ett sjukeheim som har blitt for brysomme, også forpleieran der.

Mange fine øyeblikk fra gammeldagan var plutselig der - igjen med låta. Klar og tydelig, som det reklamerte imsdalsvatnet i de blåtona plastsflasken sine. 
Då denna plata kom ut, var æ på førstegangstjenesten min som infanterisoldat i det norske forsvar. Fin tid forøvrig.

I går fekk æ en sånn merkelig og ubehagelig kløa i ett av de mange såran æ har i sjela mi.  Katti æ fekk dem der, er totalt uinteressant. 
Men det var i går æ hadde det merkelige fenomenet. Mukje rart merke æ også.
Gammelt skit fra i går skal man tørke av sæ på dørmatta, sa også ho mor tel mæ i si tid. Det gjør æ ofte. Kloke mor.

Då klokka var 0616 var det 4,7 varmegrader her på Gvarv. Då hørte æ monotone drøpp av smeltevatn den kollsvarte nedløpsrøret fra takrenna.
I går gjorde æ det æ like best. Då hadde æ en kosedag inne i bobilen min. Der vaska æ dørken under kjølespapet og i stuerom der man sjelden kjem tel. 
Så sjekka æ batterian og ladetelstanden i dem. Bobilen har stått med pålestrøm sida vi henta den i oktober. Æ sjekka også ut om lufteslangan fra batterian ikkje var telstoppa av dritt. Enkelt test ved at æ bløste gjønna dem.
I dag skal æ montere NX-5 i den. Det gler æ mæ tel.
I dag er det jo fredag. Då skal æ bevilge mæ ekstra godt tel kvelds. 

Kanskje stekt fisk av en eller anna type med mukje salat tel.

Morn, fra min lille verden

Fra godstolen min observere æ nu, klokka seks på morran, at det er 0,8 varmegrader ute her på Gvarv, og lett skodda. 
I morres slapp æ å fyre opp i vedomm`n min. 
Sønn` min, den øngste av dem, kom heim fra arbeidet tett før æ sto opp. 
Han, som far`n sin, må høre flamman i omm`n prate tel han. Og det for at han i det heile tatt skal få ned det biologiske turtallet på ett akseptabelt bakkenivå igjen, bokstavlig, etter nattas slit.

Nu har æ vært og etterfyllt vedslukar`n  med nån fleire tørre bjørkekubba. 
I vinduet på verandadøra,  her i mørtn`a æ sett, ser æ speilbildet av varmespellet i den svarte Dovre-omm`n min. Lyden og sprakinga fra den gjør alltid nokka ekstra godt for sjela mi, som manna fra det bibelske oven.

Ute er det fortsatt mørkt. Men ikkje heilt mørkt, som det normalt burde være på denna tia av døgnet av det nye året. 

Lett skodda er det her, som sagt,  kan æ også se om æ studere utsikta nokka nærmar. Lysan fra bebyggelsen her på Gvarv blir reflektert i tåkehavet. 
Derfor blir det aldri heilt mørkt når det er skodda her på Gvarv, som nu. 
Men gromsat lys, som fargen på stertt utvanna skummamelk.

Då æ var i Lofoten tidligare i fjord høst, kom æ en kveld i snakk med to ungdomma fra Sveits. De hadde tatt sæ turen heilt opp tel fagre nord for å oppleve mørtt`na. Og då sånn som den skulle være.

De var så fasinert av det flotte skuespellet der nord og Lofoten. 

Med kvelden, natta og mørtt`na, som profesjonelle aktøra i et dramatisk teaterstøkke, var de heilt oppslukt av scenan de fekk se der.

I heimlandet demmes, med den knallharde valutaen sin,  får de aldri oppleve mørtna sånt som vi gjør det. Og det på grunn av lyset fra millioner av lyskilda i det relative lille fjellandet Sveits , uansett katti på  natta. 
Nokka er det for oss å tenke på det fenomenet. Få av oss er heilt klar over kor uendelig flott vi har det her i landet.  Og då spesiellt i nord.

I går blei snekkar`n min ferdig med nedløpet fra det nye taket han har knoga med tidligare.

Nu renn eventuell regn- og smeltevatn fra taket neri takrenna. Så over i et rør for videre transport, som migrantan oppe i Storskog. Så renn det oppsamla ner i ei anna takrenne. Ikkje migrantan, men vatnet. 

Derfra renn så regnvatnet fra begge takan ned i et nytt rør som går fra den siste takrenna, og så ned gjønna holle som snekkar`n min har laga i platået på den nye trappa vårres. Og videre ned i avløpet. 

Reine ingeniørkunstnar`n er snekkar`n min. Æ, med min konfirmasjonsskole fra sommar`n -66, og bestått rekruttskole fra Steinkjærsanna i -72, er nu bære en vanlig dødelig, som knapt nok veit ka en ingeniør er for nokka.

Det får mæ tel å tenke på en kar borte i Raumarka æ har lært å kjenne. Ofte forrette han om infløkte teoria fra økonomiens mangfoldige verden. Og det på høgskolenivå, ennu han ikkje har nokka avsluttanes eksamna fra nokka høgskole å vise tel. 

Men han gjør nok som han Brekke-gutten i Telenor, late som om han har, og slettes ikkje huske på ka man burde, nemlig å sørge for å få det formelle i orden, for å ha det formelle i orden. Orden er orden, sa ho bestemor så ofte tel oss.

Sånn har enkelte av oss. Seile videre på livets hav uten å ha de nødvendige papiran i orden. 

Men vær trøgg; vi kjem, før eller seinar,  alle i havn, og tel det endelige bestemmelsesstedet vårres. 

Om man då har det rette mannskapet med sæ dit, ja det veit svært få av oss. 
Æ håpe i hverfall på at æ har det.

Stekt gomba, eller storfugl-steik.

Så er lørdagen min her på Gvarv snart historie. Om litt er alt av dagen over, på ondt og godt. 
Arkivert, snart støva ned, og borte for alltid, som alt anna.
For nån har dagen sekkert vært en gledens begivenhet. Mens for andre har den kanskje ikkje vært fullt så fin. 
For mæ derimot har den vært en heilt vanlig dag. Om æ kan sei at æ har nån uvanlige daga? Jau, æ har dem iblant.
Norge leda, og vant over Polen i handball. Ikkje så rart det kanskje, for i flækkan hadde vi fleire spællera på banen enn det Polen hadde. Ikkje for at nån av spellera var utvist på lagan akkurat då. Men Norge hadde problema med tellinga av mannskapet sett. 
Det er særs viktig med rett, og riktig mannskap. Har man ikkje det, blir det fort tull. 
Den rike ærfaringa har nu æ fått med mæ fra reisa mi.

Tel kvelds har æ hatt stekt gomba. Kjempegod mat for dem som har forstand på delikatessa. Stekt gomba tel kvelds er obligatorisk når man har hadd kokt tel middags på dagen.

 Tidligare i dag var æ også i høyden og gjekk på ski. Oppe ved Store Damtjønn, for de som er bereist i den lokale geografien her i Sauherad kommune. 
Trofaste Kaisa var med mæ som vanlig. Ho trives også med å være med mæ ut i Guds frie natur. Det kan æ tydelig se på kroppsspråket hennes.
Ofte stoppe ho opp for å speide, lytte og observere. Ho både ser, lukte og høre mange gonga meir enn det æ er i stand tel å gjøre. Men så er æ nu heller ikkje hund. Men snuse gjør nu æ også - av og tel.
Kor æ elske den flotte Kaisaen min æ har tel låns. Av og tel må æ stoppe opp, og ta skikkelig omkring henne, og gje henne en god gammeldags goklem, med fastklemte følelsa i. 
Tel og med kysse henne på kinnet. Ka ho føle då, veit æ ikkje så mukje om. Ho sei så lite, Kaisaen min, skal dokker tru.

Det var ikkje så mukje sny akkurat ved Damtjønn på denne lørdagen. Kanskje så lite som tjue cm, uten at æ tok mæ umaken med å måle mengdan heilt eksakt.
Det gjer mæ så mukje å gå i den mjuke nysnyen og se skituppan mine pløye gjønna den uberørte kvite snyen, som høvel`n  gjønna goudaosten. 
Den spesielle monotone lyden når skia glir over den kalde snyen, er som musikk i øran mine. 
Elgen har også vært ute på denna lørdagen. Med lange bestemte klyv har den kryssa det åpne lendet på jakt etter nye skudd å spise på.
Katti den på dagen har vært og lagt sporan etter sæ, kan æ ikkje fastslå med sekkerhet. Det har snya her i løpet av natta. Så derfor veit æ at sporan er relativ ferske, forstår æ.

Reven har også vært ute, kunne æ også se. Nysgjerrige spor snor sæ rundt den lave vegetasjonen, som avsløre at den er på jakt.  
Kanskje etter storfugl, som æ også så spor etter. Om reven fekk sæ tiursteik, eller måtte nøye sæ med mus, veit kun den sjøl. 
Mat er mat, trur æ nu reven tenke, om den nu tenke de tankan i det heile tatt.
Go natt, uansett ka dokker enn har i tankan dokkers i denne stund.