Av og tel kan æ bli så eitranes lei av den biologiske vekkarklokka mi, kor den nu enn tikke og utakke inne i mæ.
F.. så lei.
Også på denna fredags-ottan bynnte den i all stillhet - å ringe, og holde ett hælv... liv med mæ. Men alltid er det kun æ sjøl som høre den. Ingen andre. Som kristen læstadianer, med lærdommen min fra den utraortodokse samiske oppvekstkulturen min, bannes æ aldri
Nån minutta før klokka seks var natta - og søvn` min med ett pennestrøk over for mæ. For denna gongen altså.
Sjøl om gardinan på soveromsvinduet var trekt for, har vi likevel vinduet bak gardinan åpent. Heilt åpent. Stille var det på utsia. Ingen urovækkanes lyda var det å registre heller. Det er det forøvrig aldri heller her på sterile Gvarv.
En og anna bil borte på riksveien, med nom`ret 360, som går forbi her i høreavstand fra mæ om vindretninga er rett, hasta sæ forbi i 40-sona, som er den lovlige maksfarta gjønna Gvarv sentrum.
Vinduet er, som sagt alltid åpen om natta når vi søv der.
Luft må æ ha når æ ligg under den varme dyna min og porka og søv. Helst kald luft. Då søv æ best.
Det meine æ nu sjøl, uten at æ har nokka vitenskapelige avhandlinga om søvn og kulde å slå i bordet med for å hevde det.
Egentlig
hadde æ også idag veldig løst tel å stå opp. Skikkelig løst. Har så mange
interessante småoppdrag som vente på en aktiv kropp.
Men på morran i går æ hadde ikkje løsst å ta i mot den nye dagen. Nei, på langt nær.
Då hadde heller ikkje nakken min det så godt med sæ sjøl nu, kranglevoren som den er i flækkan, som en venn æ hadde før borte i Raumarka. Han krangla nu om alt - og tapte - som vanlig.
Sånn var det også gjønna heile natta tel gårdagen.
Når nakken nakken min er skikkelig uvenna med mæ som då, er det ikkje nokka hyggelig og behagelig i det heile tatt.
Då er det liksom med to parta som har kommen på høgkant med kværanner. Då blir livet og samholdet ofte fa.. så kantat mella dem. Men det er ytterst sjelden æ er på de kantan med nån.
Her om dagen forøvrig leste æ for øvrig, om en som harselerte med mæ som yrkesskadd. Lærd skulle han også være liksom. Det meine han nu ofte om sæ sjøl.
Den kloke mora mi sa det då ho levde at når man har drit rundt man færdes, då er det ekstra viktig å gå med hæva hau.
For litt sia hørte æ Neil Young på radioen og NRK1 med plata Heart Of Gold. De få, og halvsløve hjernecellan mine våkna plutselig opp av dvalen sin. Resten, om det var nokke fleire der inne, søv - som de så ofte gjør i den djupe og evige likegyldighetsdvalen de har havna i, som neddopa gamlinga på ett sjukeheim som har blitt for brysomme, også forpleieran der.
Mange fine øyeblikk fra gammeldagan var plutselig der - igjen med låta. Klar og tydelig, som det reklamerte imsdalsvatnet i de blåtona plastsflasken sine.
Då denna plata kom ut, var æ på førstegangstjenesten min som infanterisoldat i det norske forsvar. Fin tid forøvrig.
I går fekk æ en sånn merkelig og ubehagelig kløa i ett av de mange såran æ har i sjela mi. Katti æ fekk dem der, er totalt uinteressant.
Men det var i går æ hadde det merkelige fenomenet. Mukje rart merke æ også.
Gammelt skit fra i går skal man tørke av sæ på dørmatta, sa også ho mor tel mæ i si tid. Det gjør æ ofte. Kloke mor.
Då klokka var 0616 var det 4,7 varmegrader her på Gvarv. Då hørte æ monotone drøpp av smeltevatn den kollsvarte nedløpsrøret fra takrenna.
I går gjorde æ det æ like best. Då hadde æ en kosedag inne i bobilen min. Der vaska æ dørken under kjølespapet og i stuerom der man sjelden kjem tel.
Så sjekka æ batterian og ladetelstanden i dem. Bobilen har stått med pålestrøm sida vi henta den i oktober. Æ sjekka også ut om lufteslangan fra batterian ikkje var telstoppa av dritt. Enkelt test ved at æ bløste gjønna dem.
I dag skal æ montere NX-5 i den. Det gler æ mæ tel.
I dag er det jo fredag. Då skal æ bevilge mæ ekstra godt tel kvelds.
Kanskje stekt fisk av en eller anna type med mukje salat tel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar