Morn, fra min lille verden

Fra godstolen min observere æ nu, klokka seks på morran, at det er 0,8 varmegrader ute her på Gvarv, og lett skodda. 
I morres slapp æ å fyre opp i vedomm`n min. 
Sønn` min, den øngste av dem, kom heim fra arbeidet tett før æ sto opp. 
Han, som far`n sin, må høre flamman i omm`n prate tel han. Og det for at han i det heile tatt skal få ned det biologiske turtallet på ett akseptabelt bakkenivå igjen, bokstavlig, etter nattas slit.

Nu har æ vært og etterfyllt vedslukar`n  med nån fleire tørre bjørkekubba. 
I vinduet på verandadøra,  her i mørtn`a æ sett, ser æ speilbildet av varmespellet i den svarte Dovre-omm`n min. Lyden og sprakinga fra den gjør alltid nokka ekstra godt for sjela mi, som manna fra det bibelske oven.

Ute er det fortsatt mørkt. Men ikkje heilt mørkt, som det normalt burde være på denna tia av døgnet av det nye året. 

Lett skodda er det her, som sagt,  kan æ også se om æ studere utsikta nokka nærmar. Lysan fra bebyggelsen her på Gvarv blir reflektert i tåkehavet. 
Derfor blir det aldri heilt mørkt når det er skodda her på Gvarv, som nu. 
Men gromsat lys, som fargen på stertt utvanna skummamelk.

Då æ var i Lofoten tidligare i fjord høst, kom æ en kveld i snakk med to ungdomma fra Sveits. De hadde tatt sæ turen heilt opp tel fagre nord for å oppleve mørtt`na. Og då sånn som den skulle være.

De var så fasinert av det flotte skuespellet der nord og Lofoten. 

Med kvelden, natta og mørtt`na, som profesjonelle aktøra i et dramatisk teaterstøkke, var de heilt oppslukt av scenan de fekk se der.

I heimlandet demmes, med den knallharde valutaen sin,  får de aldri oppleve mørtna sånt som vi gjør det. Og det på grunn av lyset fra millioner av lyskilda i det relative lille fjellandet Sveits , uansett katti på  natta. 
Nokka er det for oss å tenke på det fenomenet. Få av oss er heilt klar over kor uendelig flott vi har det her i landet.  Og då spesiellt i nord.

I går blei snekkar`n min ferdig med nedløpet fra det nye taket han har knoga med tidligare.

Nu renn eventuell regn- og smeltevatn fra taket neri takrenna. Så over i et rør for videre transport, som migrantan oppe i Storskog. Så renn det oppsamla ner i ei anna takrenne. Ikkje migrantan, men vatnet. 

Derfra renn så regnvatnet fra begge takan ned i et nytt rør som går fra den siste takrenna, og så ned gjønna holle som snekkar`n min har laga i platået på den nye trappa vårres. Og videre ned i avløpet. 

Reine ingeniørkunstnar`n er snekkar`n min. Æ, med min konfirmasjonsskole fra sommar`n -66, og bestått rekruttskole fra Steinkjærsanna i -72, er nu bære en vanlig dødelig, som knapt nok veit ka en ingeniør er for nokka.

Det får mæ tel å tenke på en kar borte i Raumarka æ har lært å kjenne. Ofte forrette han om infløkte teoria fra økonomiens mangfoldige verden. Og det på høgskolenivå, ennu han ikkje har nokka avsluttanes eksamna fra nokka høgskole å vise tel. 

Men han gjør nok som han Brekke-gutten i Telenor, late som om han har, og slettes ikkje huske på ka man burde, nemlig å sørge for å få det formelle i orden, for å ha det formelle i orden. Orden er orden, sa ho bestemor så ofte tel oss.

Sånn har enkelte av oss. Seile videre på livets hav uten å ha de nødvendige papiran i orden. 

Men vær trøgg; vi kjem, før eller seinar,  alle i havn, og tel det endelige bestemmelsesstedet vårres. 

Om man då har det rette mannskapet med sæ dit, ja det veit svært få av oss. 
Æ håpe i hverfall på at æ har det.