Året under ett

Godstolen min her på Gvarv er i bruk igjen. Også det på selveste nyttårsaften. Nu er det siste ettermiddagen i 2015, og klokka nærma sæ fem. Akkurat nu kjem det lette fjon av nysny fra oven igjen. Ikkje tørr sny akkurat.  Men det skletta. Våt  sny kjem ned fra Vårherres rike og ufortsigbare favn.
Straks er året vi er inne i ute. Inne, og så ute. Er det ikkje sånn det er her i livet - inn og ut  Fleire gonga.  Er det slutt når gongen er ute? Eller inne? 
Eller er det bynnelsen på slutten? Æ, for min del, er for enfoldig tel å svare på sånne intrikate spørsmål.
Slutt blir det engong. Det veit æ med sikkerhet. Den absolutte sannheta har æ slått mæ tel ro med her på rolige Gvarv, kor Sjurbert sett på greina si. Den er æ heller ikkje så veldig redd for - slutten. Den er opplest og vedtatt, om vi er ute eller inne
Ingenting vare evig, unntatt hat. Hat er som den påståtte arvesynda. Alt det onde har jo det med å gå i arv. Og det  i generasjona. Æ treng ikkje æ tenke på Balkan  for å erfare det. Om vi ikkje då er fornuftige nok tel å holde opp med hatet, og sei stopp. 
Ta en Hareide for eksempel: 
"Sandberg, nok er nok," Hareide har makt i sine ord - med den dype maskuline stemmen sin. Han, med støtte fra de kristne her i landet, og med oppslutning så vidt over sperregrensa, kan vel aldri være med i nokka regnbue-bevegelsa. Og i KrF sin verden finnes  det nok ingen regnbue heller. Kun himmel, og litt helvette.
En av mine flotte venna fra det vakre nord, og som virkelig betyr mukje for mæ sa det sånn: "Driten på skoen mine fra i går  tørka æ av mæ på dørmatta". 
Kloke ord. De samme karen har lært mæ mukje. 
I året som har gått har æ møst to av mine gode venna. Det tynnes sakte og sikkert ut blant dem. Kem av dem som er igjen som neste gong  står på perrongen den aller siste reisa?
Det var liksom i går at ei av mine venna gikk ut gjønna ytterdøra vårres der nord, den av massiv eik. Då måtte kona mi støtte henne over det lave trappetrinnet ned tel stien som føre tel parkeringsplassen rett ved sida av. 
Ikkje lenge etterpå fikk vi telefon om at ho hadde fådd beinkreft.
Trist nyhet å få. Den var den andre triste nyheten om den samme sjukdommen æ mottok på kort tid.
Æ håpe, og æ håpe. Stort meir kan æ ikkje gjøre.
Æ har også mine håp. Og drømma. Ikkje om sju rette i lotta. Penga er så uvesentlig i det lange løp. Men nødvendig er de.  Pengan.
Men drøm at æ på mine siste år unngår kreft. Æ leve sunt. Så er nu det sagt, spis sponplate og drikk leksir fra Herrens kilde.
Om æ døyr i morra, kan skeptikeran og bedre-viteran vette det  at om æ ikkje hadd levd så sunt som æ gjør det nu, hadde æ døydd for lenge sida.
Æ har nån fleire drømma. Drømma om mett neste liv. Men de skal æ holde for mæ sjøl, sjøl om det er nyttårsaften, og gammelåret skal skytes ut i historiebøkene.