Vårherre er pålitelig, men lite forutsigbar i flækkan. Men æ veit ikkje med sekkerhet ka æ skal sei om de sistnevnte.
Null grader er det ute her nu på denna tirsdagsmorran i vintermåneden januar.
Og ingen sny i lufta.
Kanskje det er så mukje som 10 cm med sny på plenen min.
Det kalle ikkje æ heller for nokka vinter akkurat.
Men æ leve i håpet om at det skal bli skikkelig fart på vinteren her hos mæ.
Og det sånn som æ vil ha vinteren.
Nei, når snyen kjem vannrett, og det med stor fart elingsvis fra nordvest, og når kvikksølvsøyla vake nere på tjue tallet på graderstokken, då kan æ bynne å like mæ. Då stortrives æ.
Nu er det livlaust, tamt og sirup her på Gvarv, som på seinhausten når meitemakken prøve å karre sæ ner i torva for lunare tilværelse, tett før den første frosten kjem snikanes hit.
Sånt som det er her i eplebygda nu, har ingenting med vinter å gjøre, sett med mine samiske vinterøya.
Derfor sett både æ, og stolen min der ute i hagen min, og venta på åpenbaringa. Blir det vinter snart? Æ har nu nån åpenbare åpenbaringa veit æ.
Pålitelige og ufoutsigbare Vårherre. Jau han er vel det.
Men likevel trur æ urokkelig fullt og fast på Han.
Når æ vandre rundt omkring i verden, så ser æ så innmari mukje og mangt. Og det om æ er her på Gvarv, Husjord eller då æ var borte i Tanzania.
Det er alt for mukje og flotte intellegente løysninga på alt levanes der ute.
De tru æ ikkje har oppstått av sæ sjøl sånn uten videre.
Kanskje det underveis har vært småe justeringa og enkle modifikasjona på skaperverket Hannes opp gjønna tien.
Det har også forståelse for at det kunne ha vært.
Men at Han finnes, er æ forbanna sikker på.
Men æ trur ikkje på nokka helvete. Helvete på jord er det vi menneska som har laga, og skapt.
Også det på en måte med Guds velsignelse, sånn som æ ser det.
Helvete er ett begrep menneskeheta har definert, som en søppelpost i politisk budsjettarbeid. I den sekken hiv vi nokka av Guds arbeid, så som sult, sjukdom, nød og naturkatastrofa. Og skjeive. Enkelte gjør det.
Æ veit ikkje som svartsjuka kunna ha havna i den sekken med godt hell.
I den sekken hiv enkelte av oss også dem, guttemannan, som dreg i skinnet tel kverandre med lange andektige drag.
Og tøtten som like å didle og dadla med tippen tel dem av samme kjønn, som en gitarist med plekter på strengan på bassgitaren sin.
Enkelte lærde kalle de samme for homoa og lespiske. Men de er nu skapt i Guds bilde, lell - de skjeive.
Kjært barn har mange navn, har æ også fådd med mæ.
Men før dokker stemple mæ som vranglærar, så la mæ forklare litt nærmar, og lite detaljert.
Då Vårherre skapte kloden og verden vi menneska leve på her, blei den fra skapelsen av en ferdig definert størrelsesmessig. Også på den samme kloden har der vært småjusteringer og modifikasjona opp gjønna tia.
Heilt fra verdens fødselen av, for milliona av år sia.
Vatnet på kloden blei også teldelt. Det samme med matjorda, som skulle brødfø alt levanes, om æ kan sei det sånn, med livet i havet, på jorda og i moder jord.
Var det nu sånn at sjukdom, uløkka, død, arvesynda, og djevelen og hannes verk kom inn tel menneskeheten då Eva tok ett bit av eplet fra kunnskapsbuska.
Neppe, sjøl om eplet kunna ha vært fra fruktbygda Gvarv, for alt det æ veit.
Korsn hadde det sett ut på den samme kloden vi bor på, den Han brukte seks daga av sine tel å skape alt.
La mæ nu leke med den teorien, om at alt gjekk pent og pyntelig for sæ i den Edenske hage.
Ingen epla å friste sæ på. Heilt flatt, som vinterdagen her på Gvarv.
Da hadde folk parra sæ, kanskje også lenge før de var riktig kjønnsmoden.
De modne hadde så ført slekta videre i mange fold, som poteten i hagen min ett godt år.
Ingen sjukdom, og slettes ingen dø.
Vårherre måtta då ha hatt ett streve liv med æ utvide hagen sin etter kvert som menneskeheta økte i antall. Kanskje også på bekostning av vatne som alle så sårt trenge. Folk ville nok drite, då som nu. Sjøl også om de var i edens hage. Også møkra etter oss og dyran måtte lagres forsvarlig ett eller anna sted.
Nei æ tør ikkje tenke så langt på en tirsdags morran her på Gvarv. Og det mens det ennu er mørkt ute.
Kanskje æ møte mørke menn og mørkemenn.
Men æ drista mæ tel å hevde at alt på denne kloden er skapt av Vårherre, og alt i Hannes bilde.
Krig og religon er ingen unntak i så måte - heilt nødvendig for å holde menneskeheta nere, på en nogenlunde bærekraftig nivå.
Det samme med sjukdom, uløkke, drap og død. Alt dettan er skapt i Herrens bilde, om æ like å sei det eller ei.
Homoa, lesbiske og pengekjære likså. Æ lure på ka Vårherre tenkte på då han skapte de skeive?
Nei, nu pakke æ blyanten min vekk, og går ut og hjelpe snekkarn min. Ellers så kan æ resikere å få et eple tredd opp inn en vess plass. Kanskje æ då sei med djup Hareide-stemme; hør nu på flørten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar