Nu er det lenge sia æ har sett dem begge to sammen på himmelhvelven, og det på en fredagskveld: nordstjerna og månen. Det gjorde æ nyss mens æ sto ute på gårdsplassen og lot fredagskvelden og mørke her på Gvarv gli inn i sinnet mett.
Det er ikkje fritt for at æ får en snev av gammeldags heimlengsel i sånne øyeblikk når æ løfta blikket mitt opp dem på sånne glassklare kvelda som nu. Då lar æ øylokkan gli langsomt igjen, og tankan mine bynne automatisk å navigere hemningslaust og hastig nordover.
Då tenke æ på alt; på mor mi som alltid satt på den slitte heimsnekra stolen sin ved kjøkkenbordet og kikka ut forbi gardinen og venta på mæ. Ho venta bestandig på mæ.
Det er sæ mange andre minna som også dukka opp i tankebanan mine då. Så som dæ æ gjekk på skolen i Boltåsen og lekte i snyen om vinteren med de andre elevan der.
Æ huska så godt dæ æ laga den første kjelken min med bære øksa. Kjelken var glatt som fy. Øksa sto alltid godt fasthøgd i høggstabben rett utafør utgangsdøra i heimen min på Planterhaug.
No dreges det æ i snora, og det røde lyse kjem på der framme et sted. Indikasjonen på at drømmen er over for denne gong.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar