Kvit jul

Bildet fortelle de kalde og reine fakta her på Gvarv akkurat nu. I hvertfall vermessig. Og klokka.
Den mørkeblåe morrahimmelen over mæ er stjerneklar. Så stjerneklar er den at æ tel og med kan se Betlehemsstjerna på austhimmelen blinke i det fjerne. Det gjør æ nu, når blikket mett vende ut gjønna det julepynta stuevinduet mett. 
I min verden finnes ennu Betlehemstjerna, eller julestjerna. Ikkje bære på bordet, som en kjent og kjær juleblomst og pynt. Men i min virkelige verden. Stjerna som nu blinke så fint der borte på den iskalde himmelhvelven.
Det er bære for dæ å gå ut på en klarverskveld å se etter. Eller tidlig på mørke morran i jula, sånn som nu.
Då æ var barn lærte æ mukje om julestjerna, og om Betlehem, julekrybba og om de tre vise menn. 
Mukje av den lærdommen fra barneskolen på Boltås, og fra heimen min på Planterhaug, er spikra evig fast i mett indre. Kor i mett indre, veit æ ikkje med sikkerhet. Men innlæringa og lærdommen er nu der - ett eller anna sted inne i mæ. Blanda inn der, og støpt fast, med latter og tåra, kjøtt og blod.
I min barndomsverden så æ på Betlehem som fredens paradis her på jord. Med smilanes og glade småengla, som passa på Jesusbarnet mens det lå smilanes inne i den lille krybba si i den varme og lune stallen.
Men når å så trekke skylappan tel sides, dukka ett heilt anna bilde opp. Virkelighetas bilde. Fjernt fra barndomsdrømmen og romantikken rundt det, og illusjonan om fred og ro i verden.
Men nu trekke æ skylappan for igjen, og glir langsomt inn i fantasien sin verden igjen. Tenke så på en betingelsesløs evig enighet blant verdens ledera. Men det er som å tru på julenissen, bokstavelig.
Det er mandag idag. De stemningsfulle røde dagan på kalenderen er over for denne gong. Gjeteran, som passa på jesusbarnet borte i Betlehem, har sikkert forlatt stallen nu, og reist på jobben igjen med å passe på horden av saua. 
Og de tre vise menn har i etterkant aldri vist sæ meir for menneskeheten. Ikkje etter det æ har hørt om i hvertfall. 
Borte for godt er de. 
Også i år har æ hatt en sånn jul som då æ voks opp som barn. Kvit jul, kalle enkelte den. Ingen alkohol på julaftan, og heller ingen alkohol når det var barn tel stede. Sånn hadde æ det også som barn. Og sånn vil æ ha tradisjonen videreført via mine barn.  
Ett lite glass rødvin tok æ på kveldinga riktignok, og tankan mine møsste straks bakkekontakte.
I det lengste har æ prøvd, og prøve fortsatt å være rollemodellen for min lille kjernefamilie. Då lille mæ voks opp, hadde æ aldri nokke far som rollemodellen min. Æ så aldri på han som min far. Men æ vesste godt at han var faren min. Sannheta om den fekk æ som barn høre så alt for ofte. 
Snakka aldri med han heller. Og aldri var han i min heim. Men i bakgrunnen min var han - alltid. Også i drømmans verden. Kor æ drømte at æ, som de andre vennan mine på den tid, hadde en far æ kunne leke med. Gå ut på rypejakt med. Lære mæ bruken av tollekniv. Ja, alt en god pappa lære sine barn.
Alt æ huske om faren min fra barndomsverda, var skrekk og gru. Det er de einaste minnan æ har om han.
Så farsrollen for mine barn måtte æ skape sjøl. 
Datra mi sa det så fint engong vi satt og prata sammen i all fortrolig: "Pappa, du mestra rollen din på en utmerket måte". Det varma.
På gata utafor her kjøre en og anna juletrøtt, men likevel opplagt bil forbi mot en ny arbeidsdag. Mon tro ka sjåføran inne i dem har opplevd i julehøgtida. 
Mørket kan skjule mange hemmeligheta.
Datoen idag har æ huska på i svært mange år. Nu orke æ ikkje å huske meir på den. Ikkje i det heile tatt. Livet mett må gå videre uten at vi alltid treng å huske på alt det uvesentlige rundt en. Eller skal det være sånn?

Skattbar tredjedag

Æ sett nu her igjen - i godstolen min. Her gjør æ det æ kan best - tenke. 
Det er mukje å tenke på - som vanlig. Mange rare tanka surre fram og telbake under den svære intetsiganes hjernebarken min. 
Men tankan mine går mest telbake i tid. 
Framtida er i morra, og den veit æ fanden så lite om. Leve æ tel i då, får æ nu i hverfall morran med mæ. Kanskje er det en fattig trøst for mæ. Men dog. 
Alle minnan mine, erfaringan og opplevelsan er fra i går. De har prega og forma mæ for alltid - på godt og ondt.
For mæ er morradagen heller ikkje så mukje å tenke på. Ikkje min morradag. Den er besegla allerede, om ikkje ho Askepott kjem ridanes tel mæ med sett fine flagranes hår etter sæ på sin tobeinte hest på sko av gummi. Inn tel mæ fra det store intet, og tar mæ så med ut tel det forgjettede land, med mukje melk og honning, og mange flotte stia ute i naturen der. 
Men det er i dag æ leve, og æ skal nyte livet.
Telbake i tida er æ best på - og på etterpåklokskapen. Det siste er jo også eksakt vitenskap, har æ også fått med mæ. 
"Ja, var det ikkje det æ sa", sei vi så ofte i skadefryd, og godtta oss over de andre sine feilgrep. Sjøl er æ jo feilfri. Heilt feilfri.
Jula er, som kjent, også ei tid for ettertanke. 
Og den tida, og ettertanken benøtta æ mæ fullt ut av, som av den gode rødvinen naboen min servere mæ - av og tel.
Turid Birkeland er død.
Sikkert trist for de etterlatte etter henne. Men det er nu ikkje meir trist for hennes etterlatte enn for trebarnmora sine. 
Trebarnmora fekk jo ei flaggstong rett i knollen sin, og døde. Pronte. 
Og det på vigsla grunn, hørte æ også, og fekk dermed avskjed i nåde, fra alle hennes verv her på den syndige jorda. Og det av sjølvaste Vårherre sjøl, på Hannes egen heimebane, om det er nån som har bane heime. 
Det er så uendelig mukje æ egentlig ikkje forstår. Tenk at Vårherre tar en av Hannes telhengera inn i døden, og så tel sæ. Og det på sjølvaste julekvelden. Mulig Han såg nokka gagn i henne - på julaftan. Ho var jo så fin - trebarnsmora.
Turid Birkeland var jo også fin. På sin måte. Om Vårherre hadde en plan også med henne på julaftan,  har æ ingen formeining om. Herrens veia og plana er jo uransakelig, lærte æ av konfirmasjons-presten min, han Stabel Horn. Og han var jo lærd, kristen og gammel - gammelpresten min.
Men vi sosialista hadde så mukje bruk for henne ennu - Tove Birkeland altså. Ikkje av den avdøde trebarnsmora. 
Om lederan, og andre høgt dekorerte tillitspersona i Partiet vårres døyr, blir de etterrettelig hedra og æra, som statsoverhodan borte i Nord-Korea, når de fær over på den andre sida, og så inn i dødsriket.
Men som sosialisten æ er, så huske æ ikkje så vesste æ ikkje så mukje om ho Birkeland, nokka æ burde. 
Med nu veit æ alt om henne. Absolutt alt.
NRK, statskanalen, med demmes text-tv og nettsted har sida opp og sia ned om henne. Æ veit ikkje om den samme kanalen har ofra like mukje plass tel ho samme dama som fekk stanga i haue, og som strauk med oppe ved kapellet på Holmenkollen. Neppe. 
Ho hadde vel ikkje den riktige partiboka med sæ dit. Men ka veit æ egentlig om partibøker og innholdet i dem. 
Ubetydelige mæ hadde riktignok også partiboka mi i orden - då æ satt i kommunestyret - i en heil periode i si tid. Då trudde æ fullt og fast på Ap, og han Odd Nilsen, som den AP-guden han var.
Vi sosialista har det med å hedre vårres Ledera.  Gro kjenne jo de aller fleste tel av oss. Veldig godt. Ho, som innførte begrepet skattelette. Ho fekk skattelette i gave fra oss, bevilga av henne sjøl. Og så forlot h gamlelandet med gaven sin godt gjømt i portemoneen hennes. Ikkje bære skatteletten. Men skattefritaket, som også var gaven. 
Nu bor ho borte i Frankrike, og betale ikkje ett øre i skatt tel moderlandet - den forguda landsmoderen vårres. 
Men om den samme landsmoderen døyr en gong? Sjølv ho er ikkje udødelig, sjøl om ho er gjort udødelig.
Kor skal ho så begraves? I fransk jord?  Neppe. 
Nei, då blir ho nok transportert heim i kiste av forgylt edeltre.  Telbake tel landet ho forlot, og ikkje betalte ett øre i skatt tel. Hit på skattebetalerans regning, pateisk nok.
Her må vi nok då i solidaritetens navn ta av felleskapskassa vårres, den vi har spinka og spart tel de neste generasjonan. Og på dugnadsvis må vi nok også få henne gjømt under torva, kjenne æ systemet rett.  
Nei nu skal æ ikkje gruble meir for idag, men heller gå ut i den flotte desemberdagen her på Gvarv. Akkurat nu klokka 1047 kjem det ned enkelte lette fjon av tørt nysny. Ikkje rart at snyen er tørr, for det er 3,9 kuldegrader her.

Min Askepott

Det er den første juledag her borte hos mæ på sindige Gvarv. Viseran på klokka på veggen er i ferd med å passere 10 på formiddagen her. Kvikksølvsøyla plane så vidt over null-streken på Celsius-skalaen i den gamle og erverdige målarn æ har fastspikra i den kvitmalte vinduskarmen.
Men det er ikkje den første av dem allikevel - juledagan mine her på Gvarv altså. 
På langt nær. Det har blitt  nån av dem på mæ nu.
Sola står lavt, men julehøytidelig nok på sydausthimmelen her, ett godt støkke over den sedate Gvarvelva som snor, sæ dovent nedover, og ut i Norsjø. 
Den prektige sola kaste sine livsgivanes stråla ned på oss vanlig syndige. Også på ubetydelige mæ, som også er syndig nok.  Æ merka ikkje nokka større tel varmen fra sola akkurat nu. Men den varme sinnet mett - rikelig.  Og det er meir enn godt nok for mæ.
Egentlig skulle æ ikkje ha sett sola på denne siden av året. Æ skulle ha vært der opp nu.  I vakre nord, og vært en del av den fine  mørketida der oppe. 
Der skulle æ då ha vært i går, på sjølvaste julaftan. Då skulle æ ha lagt ned talgelys på grava tel min kjære mor, mennesket som betydde så uendelig mukje for  mæ. 
På den talglysbelagte stille kirkegården skulle æ så ha prata litt med henne - letta børa fra mett hjerte Konferert litt med henne - om vanskelige spørsmål, mens lyset fra gravløkta blafra rolig, og kasta andektige lysskjær over på de mosegrodde bokstavan som er høgd inn i den svarte marmoren som fortelle omverdenen kem som kvile sæ under den iskalde gravsteinen ho har over sæ.
Plenen, på utsida av det duggvåte verandadekket, er fortsatt grønn og frodig, tel langt ute desember å være.
På den samme plenen kan æ se resta etter et drama i løpet av det siste døgnet. Sikkert en kamp på liv og dø. En miks av hår, blod og kvite fjær ligg igjen på bakken under det lille epletreet mett på grensa mot ho Liv. 
Men på den samme plenen kan æ ikkje se det endelige resultatet av dramaet som har vært der. 
Sånn er det nok dessverre  så ofte. Vi har det med å gjette svaran på alle drama, om vi veit nokka om dem eller ikkje og så legge antakelsan ut, som svaran på matteoppgavan vi fekk på skolen i si tid.
 Om de er sanne eller ei, betyr så uendelig lite. Det viktigaste er å fått dem sagt, og ut.
I godstolen min sett æ å ser på Askepott, og det på førstedagen jul. Den skal æ jo normalt se på julaftan, som æ alltid gjør, og har gjordt. 
Men ikkje i år. I år fekk æ ikkje den klassiske julefilmen servert når julefreden senka sæ over de fleste, og som er liksom inngangen tel selve julaften for mæ.
Men ny teknikk har gjort det mulig for mæ å endre litt på tv- verdenen min. Nu på førstedagen ser æ opptakan fra i går - uredigert.
Sån skulle det også hæ vært i det virkelige livet også. Spolt telbake det ubehagelige  fra i går, og så redigert hendelsan, og pakka dem så inn i nytt glanspapir. 
Men sånn er det beklagelig ikkje. Hendelsan fra tidligare tider er historie, på godt og ond, om man vil innse det eller ei.
Askepott. 
Æ blir alltid så rørt når æ ser på den klassiske utgaven av den filmen. Overgrep og telsidesettels fra myndighetspersona er dessverre like aktuell nu som då Askepott blei spelt inn. 
Æ like ho spinkle flotte Askepott så veldig godt. 
Smellvakre Askepott.

Mørkt

Æ sett nu her  på morrakvisten i min ensomhet. Men æ trives så godt å gjøre det. Av og tel. Morrastunda synes æ er spesiell fin for mæ, og sjela mi.
Her i godstolen min kan æ så tenke på ka som har skjedd de siste dagan, og det fine æ har fått se og fått oppleve. Og æ tenke på ka æ skal gjøre idag. 
Trist med det raset oppe på Svalbard. Ekstra ille er det når en av mine tidligare arbeidskollegaer møsse sett barnebarn av de enorme naturkreftan vi har tel stadighet rundt oss. 
Vi har ingen å møsse, hverken barn eller barnebarn. Ikkje en av dem. Æ har straks ni av dem, om naturen går sin gang sånn som æ forvente at den gjær.
I helga var æ borte i Bærum og besøkte mine der. Så godt å komme dit, og så slutte sæ heilhjerte tel dem. Enda verre er det for mæ når æ må reise fra dem.
Æ er nu litt heldig som har barn, og barnebarn. Ikkje alle er det forunt. Men æ skal nu ikkje gnage meir på det.
Ute er det sommartemperatur her på Gvarv på denne mandagen. Ti varmegrader vise den digitale målarn æ har ved sia av mæ. 
Himmel er nesten skyfri på denne mørkaste dagen i år. Når de fleste av oss våkna opp i morra tidlig, er vi allerde på vei mot lysare tie, og sommarn igjen.
Og nu får æ beskjed om at nokka er på gang..

Mobil sakkosekk.

Æ har heile ti kuldegrader her på Gvarv idag. Nu trives æ igjen. Veldig godt. 
Tujaen min er nydelig dekorert av kvite roser av vinterlig rim, skrevve av frosten sjøl med sin desemberpenn. 
Og æ som er så glad i rim, også det som er skrevve ned på kvitt papir med den menneskelig hand. Mange uforløyste følelsa, og regntunge tåra kan ligge bak kvert einaste ord som er prega inn i papiret. Men også beskrivelsa av de finaste øyeblikkan i livet kan være pakka inn mella de skrevne linjen, som de finaste julegavan tel sine kjære, i dekorert rødt papir med sløyfa på.
Æ er glad i det som har kommet ned på papiret. Sjøl om de skrevne ordan kom dit  for nokke år sia, men som av ulike årsaka ikkje har kommen ut i den store verden ennu.
På plenen ser æ daggamle fotspor bortover mot vedskjulet mett. Det røpe at æ ofte om dagan er æ borte bak skjulet, og henta inn tørr og fin furu for fyring i vedovnen min. 
Den samme furua kjempe en drabelig kamp om å holde kåken min her inne god og varm, sånn som æ like å ha det.
Det er alltid så makelig godt å sette her i godstolen min å lytte tel sprakinga i ovnen, og musikken på klassisk-kanalen tel NRK æ alltid har ved sia av mæ. 
Når æ høre på sprakinga, dukke så mange av de gode minnan mine fra nord fram i bakhaue mett. De er det så utrulig mange av.
Når man har levd litt, og ser på åran mine som er sett inn på den rentefrie tidskontoen min, har æ opplevd mukje. Og stadig vekk putte æ inn i den nye prektige øyeblikk fra de nære omgivelsan mine. Også nye drømma og opplevelsa settes stadig inn på den samme tidskontoen æ alltid har tel rådighet. 
Spurvan, som kose sæ ved mateplassen sin, er kanskje for mange menneska lite, og ubetydelige ting i kværdagen. Men for mæ betyr de samme fuglan veldig mukje. Den daglige foringa av dem er nokka av de finaste høydepunktan for mæ. Då ser man liv og røre av veldig mange arta, som kjempe om en munnfull mat i kulden.
Det betyr så utrulig mukje for mæ å kunne være tel hjelp for nån, liten eller stor, sjøl om de ser aldri så solide ut utad.
Tidskontoen min vise også at snekkarn sannsynlig blir ferdig med jobben sin inne her idag. I ei lita bisetning sa han tel mæ at han straks var ferdig.
Litt paneling, og listing av den nye boden han har laga tel mæ gjenstår, sa han.
I går kassa han inn alle de elektriske kablan som går ut og inn av sikringsskapet. Rettelig fint blei det, om æ absolutt må sei nokka positivt om jobben han gjør.
Snekkarn min er æ veldig stolt over. Kreativ som få er han også. Og han ser ikkje mørkt på nokka som helst, sjøl om det er aldri så mukje mørketid ute. 
Nu venta en solid dose med hakka kvitløk og ingefærrot. Og sist men ikkje minst fersk gurkemeie, som en del av frokosten min.
Skal man unngå å se ut som en mobil sakkosekk med to feite labba under, må man ta grep, om man vil det eller ikkje. Skrinet kan ellers være nærmare enn man trur.

Tredje-søndagen min her på Gvarv

Etter kalenderen min er det idag den tredje søndagen i advent. I hverfall i min kværdag, og min verden her på Gvarv. 
Den nedrima kaffekjelen på den sommerlige og fløttbare kvilebenken min venta  - som æ -  på at sola snart skal snu. Og nu er det ikkje manga dagan tel det flotte skjer. 
Kvikksølvet hakke svakt i sine rimkvite tenner inne i den trange søyla si der den bor.
Der vise den også, på sin iskalde måte, dagens temperatur tel mæ, her i Sauherad kommune kor æ midlertidig opphold mæ.
På fire_komma_seks_graders-merket har blåsøyla nu roa sæ ned. Og det på den kalde sida av null-streken der termometeret er faststifta, bak nån enkeldanderte frostrose på vindusglasset som skille mæ og målarn min. 
Godt å ha avstand tel det meste idag, sjøl om vi utad late som om vi bryr oss fan så mukje, om alt og hint. I hværtfall enkelte av oss.
 
Litt over halv ti viste så de første solastrålan sæ for mæ for første gang idag. 
Og det langt ute i desember måned, då sola burde, i min lille enfoldige verden, være godt under horisonten, og borte for godt for  denne gong.
Då speila solstrålan sæ på sørsia av det digre huset, på den kvitmalte husveggen tel min lilla flicka i nabogården min.
Lilla flicka sei æ ofte om henne - og tel henne. Ikkje er ho så lita akkurat, som navnet hennes skulle telsei, vestlendingen fra Florø, i nabohuset mett. 
Med sine en-nitti på strømpelesten ruve ho utrulig godt i terrenget her på Gvarv, når ho sette sine velbalanserte skoavtrøkk nedpå den kvite rimbelagte plenen sin. 
Men ho like så godt å kle sæ i lilla klea - min lilla flicka. Og det er jo fint. Det synes også æ i flækkan.
Når nu presten straks er ferdig med den tradisjonstroe og tradisjonsrike adventsgudtjenesten sin, som pliktløpet tel oss gammelkara på fredagsplanken, og han har karra ned av preikestolen i kirka, skal æ ut å trø mæ en søndagstur i den snyfrie naturen her æ bor. Kanskje æ også tar ett fotografisk billede eller to på samme turen.
 
Æ kan ikkje sei anna nu enn at æ savna snyen - og mørketida der oppe i den vakre og eventyrlige nord.

Elendigheta tar aldri slutt.

Klokka 0915 idag fekk æ storfint besøk. Då kom den lavskodde desembersola hit og viste sæ fram for mæ.
Himmelsk fin er ho, den aller flottaste æ veit om her i verda når ho også vise sæ for mæ, sånn som sola gjør det nu; rett bak greinan i storfurua tel naboen min.

Lufttemperaturen her på flotte Gvarv klare ho ikkje å varme opp nokka større, når ho er så kortvokst som ho er nu. Men likevel er den, temperaturen altså, 4,3 røde grader.
Snekkarn min hadde planer om å bli ferdig med snekringa her idag. Men når æ er så heldig å husere midlertidig en nattearbeidar, så utsette han gladelig snekringa nån tima, mens han søv sæ utkvilt under den varme dyna i senga han har tel låns.
På mine gamle daga har æ, i flækkan, også litt griseflaks. I går kom ei av barnebarnan mine hit tel mæ. Med det lyse flagranes håret etter sæ, kom ho så springanes bort tel mæ.  I ei bisetning sa ho bære at ho  hadde plana om å overnatte her hos mæ. Og det sia ho har fritt fra skolen sin idag.
Ordet nei har æ ikkje i mett spinkle, og dårlige ordforråd. Derfor fekk ho lov. Som vanlig. 
Det med ordforrådet mett, er nu ikkje så veldig rart, det heller. Sia æ er same, fekk æ aldri de samme betingelsan for skolegang som mine norske likesinnede fekk.
De veldig få av oss i bygda vårres, og som ikkje kunne ett ord samisk, etter den velløkka fornorsknings-politikken tel storsamfunnet, reiste opp tel Tromsø. Der oppe tok de så lynkurs i Davvin 1, samisk grunnkurs, på folkeuniversitet. Etter endt kurs kom de så telbake tel heimbygda igjen, med blodfersk samisk-kunnskapa i skoleranselen.   
De skulle nu, med den nye kunnskapen i samisk, bli vårres redningsmenn utad, mot alle overgrepan vi tel stadighet er utsatt for. Kunnskap er gull verdt, sa ho bestemor så ofte.
Men vi, som bodde så langt inne i skogen, langt unna fornorskinga og folkeskikken, beholdt bygde-samisken vårres, som vi fekk inn via morsmelka, forsto ikkje ett kvækk av lynkurs-samisken fra folkeuniversitetet i Tromsø. Og nu vi er like langt.
Sånn er det med oss sama. Narra er vi, og narra blir vi.   
I alt vi prøve oss på ute i verden, blir vi enkelt og lettvint oversett, som kvinnelige ledera i den delvis statseidde bedriften Telenor, i håp om at vi skal bli gjømt og glømt i det norske storsamfunnet.
Det er veldig godt for oss, det underkua folkeferdet, at det er nån som nu tar grep for å få opplyst den store utverden om alle de overgrepan vi blir utsatt for her i Norge. Nån har reist tel Paris, og andre tel Guatamala. Alle de tale vårres sak. Der blir probleman vårres belyst og analysert, som CO2 utsleppan ute i atmosfæren.
Kanskje det nu på sikt også er muligheta for oss å komme oss over  den voldsomme fornedrelsen, og bakevja, vi sama så uheldigvis har har hamna inn i.  
Nu gjøres det virkelig forsøk på å rette den grusomme forskjellsbehandlinga vi sama tel i alle tider, og tel stadighet, er utsatt for. 
De, med Davin 1, skal også reise ned tel Hovedstaden, har æ hørt.  
Der skal de legge den samiske problematikken vårres for Kongen. Om det blir i statsråd, har æ ingen formeining om.
Vi veit ikkje om nån andre som kan hjelpe oss i vårres så vanskelige tilværelse. Så vidt vi kjenne tel, er det nån i familien hannes, Kongen altså, som kansje kunne ha nokke kunnskapa om de elendige kåran vi sama tel daglig leve under. 
Nu skal æ gå ut i sola på gårdsplassen min, og bannes litt - på min samiske dialekt, den æ lærte i barndomsbygda mi på Planterhaug i si tid. 
Og bannes skal æ gjøre - høgt, tydelig. Og det tel gangs.