Elendigheta tar aldri slutt.

Klokka 0915 idag fekk æ storfint besøk. Då kom den lavskodde desembersola hit og viste sæ fram for mæ.
Himmelsk fin er ho, den aller flottaste æ veit om her i verda når ho også vise sæ for mæ, sånn som sola gjør det nu; rett bak greinan i storfurua tel naboen min.

Lufttemperaturen her på flotte Gvarv klare ho ikkje å varme opp nokka større, når ho er så kortvokst som ho er nu. Men likevel er den, temperaturen altså, 4,3 røde grader.
Snekkarn min hadde planer om å bli ferdig med snekringa her idag. Men når æ er så heldig å husere midlertidig en nattearbeidar, så utsette han gladelig snekringa nån tima, mens han søv sæ utkvilt under den varme dyna i senga han har tel låns.
På mine gamle daga har æ, i flækkan, også litt griseflaks. I går kom ei av barnebarnan mine hit tel mæ. Med det lyse flagranes håret etter sæ, kom ho så springanes bort tel mæ.  I ei bisetning sa ho bære at ho  hadde plana om å overnatte her hos mæ. Og det sia ho har fritt fra skolen sin idag.
Ordet nei har æ ikkje i mett spinkle, og dårlige ordforråd. Derfor fekk ho lov. Som vanlig. 
Det med ordforrådet mett, er nu ikkje så veldig rart, det heller. Sia æ er same, fekk æ aldri de samme betingelsan for skolegang som mine norske likesinnede fekk.
De veldig få av oss i bygda vårres, og som ikkje kunne ett ord samisk, etter den velløkka fornorsknings-politikken tel storsamfunnet, reiste opp tel Tromsø. Der oppe tok de så lynkurs i Davvin 1, samisk grunnkurs, på folkeuniversitet. Etter endt kurs kom de så telbake tel heimbygda igjen, med blodfersk samisk-kunnskapa i skoleranselen.   
De skulle nu, med den nye kunnskapen i samisk, bli vårres redningsmenn utad, mot alle overgrepan vi tel stadighet er utsatt for. Kunnskap er gull verdt, sa ho bestemor så ofte.
Men vi, som bodde så langt inne i skogen, langt unna fornorskinga og folkeskikken, beholdt bygde-samisken vårres, som vi fekk inn via morsmelka, forsto ikkje ett kvækk av lynkurs-samisken fra folkeuniversitetet i Tromsø. Og nu vi er like langt.
Sånn er det med oss sama. Narra er vi, og narra blir vi.   
I alt vi prøve oss på ute i verden, blir vi enkelt og lettvint oversett, som kvinnelige ledera i den delvis statseidde bedriften Telenor, i håp om at vi skal bli gjømt og glømt i det norske storsamfunnet.
Det er veldig godt for oss, det underkua folkeferdet, at det er nån som nu tar grep for å få opplyst den store utverden om alle de overgrepan vi blir utsatt for her i Norge. Nån har reist tel Paris, og andre tel Guatamala. Alle de tale vårres sak. Der blir probleman vårres belyst og analysert, som CO2 utsleppan ute i atmosfæren.
Kanskje det nu på sikt også er muligheta for oss å komme oss over  den voldsomme fornedrelsen, og bakevja, vi sama så uheldigvis har har hamna inn i.  
Nu gjøres det virkelig forsøk på å rette den grusomme forskjellsbehandlinga vi sama tel i alle tider, og tel stadighet, er utsatt for. 
De, med Davin 1, skal også reise ned tel Hovedstaden, har æ hørt.  
Der skal de legge den samiske problematikken vårres for Kongen. Om det blir i statsråd, har æ ingen formeining om.
Vi veit ikkje om nån andre som kan hjelpe oss i vårres så vanskelige tilværelse. Så vidt vi kjenne tel, er det nån i familien hannes, Kongen altså, som kansje kunne ha nokke kunnskapa om de elendige kåran vi sama tel daglig leve under. 
Nu skal æ gå ut i sola på gårdsplassen min, og bannes litt - på min samiske dialekt, den æ lærte i barndomsbygda mi på Planterhaug i si tid. 
Og bannes skal æ gjøre - høgt, tydelig. Og det tel gangs.