
Den nedrima kaffekjelen på den sommerlige og fløttbare kvilebenken min venta - som æ - på at sola snart skal snu. Og nu er det ikkje manga dagan tel det flotte skjer.
Kvikksølvet hakke svakt i sine rimkvite tenner inne i den trange søyla si der den bor.
Der vise den også, på sin iskalde måte, dagens temperatur tel mæ, her i Sauherad kommune kor æ midlertidig opphold mæ.
På fire_komma_seks_graders-merket har blåsøyla nu roa sæ ned. Og det på den kalde sida av null-streken der termometeret er faststifta, bak nån enkeldanderte frostrose på vindusglasset som skille mæ og målarn min.
Godt å ha avstand tel det meste idag, sjøl om vi utad late som om vi bryr oss fan så mukje, om alt og hint. I hværtfall enkelte av oss.
Litt over halv ti viste så de første solastrålan sæ for mæ for første gang idag.
Og det langt ute i desember måned, då sola burde, i min lille enfoldige verden, være godt under horisonten, og borte for godt for denne gong.
Då speila solstrålan sæ på sørsia av det digre huset, på den kvitmalte husveggen tel min lilla flicka i nabogården min.
Lilla flicka sei æ ofte om henne - og tel henne. Ikkje er ho så lita akkurat, som navnet hennes skulle telsei, vestlendingen fra Florø, i nabohuset mett.
Med sine en-nitti på strømpelesten ruve ho utrulig godt i terrenget her på Gvarv, når ho sette sine velbalanserte skoavtrøkk nedpå den kvite rimbelagte plenen sin.
Men ho like så godt å kle sæ i lilla klea - min lilla flicka. Og det er jo fint. Det synes også æ i flækkan.
Når nu presten straks er ferdig med den tradisjonstroe og tradisjonsrike adventsgudtjenesten sin, som pliktløpet tel oss gammelkara på fredagsplanken, og han har karra ned av preikestolen i kirka, skal æ ut å trø mæ en søndagstur i den snyfrie naturen her æ bor. Kanskje æ også tar ett fotografisk billede eller to på samme turen.
Æ kan ikkje sei anna nu enn at æ savna snyen - og mørketida der oppe i den vakre og eventyrlige nord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar