Min Askepott

Det er den første juledag her borte hos mæ på sindige Gvarv. Viseran på klokka på veggen er i ferd med å passere 10 på formiddagen her. Kvikksølvsøyla plane så vidt over null-streken på Celsius-skalaen i den gamle og erverdige målarn æ har fastspikra i den kvitmalte vinduskarmen.
Men det er ikkje den første av dem allikevel - juledagan mine her på Gvarv altså. 
På langt nær. Det har blitt  nån av dem på mæ nu.
Sola står lavt, men julehøytidelig nok på sydausthimmelen her, ett godt støkke over den sedate Gvarvelva som snor, sæ dovent nedover, og ut i Norsjø. 
Den prektige sola kaste sine livsgivanes stråla ned på oss vanlig syndige. Også på ubetydelige mæ, som også er syndig nok.  Æ merka ikkje nokka større tel varmen fra sola akkurat nu. Men den varme sinnet mett - rikelig.  Og det er meir enn godt nok for mæ.
Egentlig skulle æ ikkje ha sett sola på denne siden av året. Æ skulle ha vært der opp nu.  I vakre nord, og vært en del av den fine  mørketida der oppe. 
Der skulle æ då ha vært i går, på sjølvaste julaftan. Då skulle æ ha lagt ned talgelys på grava tel min kjære mor, mennesket som betydde så uendelig mukje for  mæ. 
På den talglysbelagte stille kirkegården skulle æ så ha prata litt med henne - letta børa fra mett hjerte Konferert litt med henne - om vanskelige spørsmål, mens lyset fra gravløkta blafra rolig, og kasta andektige lysskjær over på de mosegrodde bokstavan som er høgd inn i den svarte marmoren som fortelle omverdenen kem som kvile sæ under den iskalde gravsteinen ho har over sæ.
Plenen, på utsida av det duggvåte verandadekket, er fortsatt grønn og frodig, tel langt ute desember å være.
På den samme plenen kan æ se resta etter et drama i løpet av det siste døgnet. Sikkert en kamp på liv og dø. En miks av hår, blod og kvite fjær ligg igjen på bakken under det lille epletreet mett på grensa mot ho Liv. 
Men på den samme plenen kan æ ikkje se det endelige resultatet av dramaet som har vært der. 
Sånn er det nok dessverre  så ofte. Vi har det med å gjette svaran på alle drama, om vi veit nokka om dem eller ikkje og så legge antakelsan ut, som svaran på matteoppgavan vi fekk på skolen i si tid.
 Om de er sanne eller ei, betyr så uendelig lite. Det viktigaste er å fått dem sagt, og ut.
I godstolen min sett æ å ser på Askepott, og det på førstedagen jul. Den skal æ jo normalt se på julaftan, som æ alltid gjør, og har gjordt. 
Men ikkje i år. I år fekk æ ikkje den klassiske julefilmen servert når julefreden senka sæ over de fleste, og som er liksom inngangen tel selve julaften for mæ.
Men ny teknikk har gjort det mulig for mæ å endre litt på tv- verdenen min. Nu på førstedagen ser æ opptakan fra i går - uredigert.
Sån skulle det også hæ vært i det virkelige livet også. Spolt telbake det ubehagelige  fra i går, og så redigert hendelsan, og pakka dem så inn i nytt glanspapir. 
Men sånn er det beklagelig ikkje. Hendelsan fra tidligare tider er historie, på godt og ond, om man vil innse det eller ei.
Askepott. 
Æ blir alltid så rørt når æ ser på den klassiske utgaven av den filmen. Overgrep og telsidesettels fra myndighetspersona er dessverre like aktuell nu som då Askepott blei spelt inn. 
Æ like ho spinkle flotte Askepott så veldig godt. 
Smellvakre Askepott.