I dag her på Gvarv er det sånt ute som æ like å ha det på en skikkelig vinterdag. Då æ i vintermørket for nån minutta sia var ute på den kvite snydekte verandaen min for å hilse på den nye dagen min velkommen, både
hørte æ, og såg vintermorran sånn som æ huska den som best.
Lette snøkorn, men
mange av dem, kom ned fra oven og lot sæ føre med den aldeles svake vinden
fra sørøstlig retning. Nån av snyfillan slo sæ også ned på den mørkeblåe heimstrekka topphua mi, mens æ sto der og goddta mæ, med fingran mine godt planta nere i den varme bukselomma mi.
Storgrana på naboeiendommen var også i bevegelse som følge av vinden, og gav
også godlyda fra sæ nu, som en vellystig fruentimmer med liv i når også ho blir bevega.
Den digitale
temperaturmålar'n min vise 7,1 minus nu klokka halv åtte på ottaen.
Brøytesjåføren er også våken ser æ. Våken og våken, fru Blom.
Æ kan ikkje se han akkurat. Ikkje kjøretøyet hannes heller, for den saks skyld.
Gjønna glasset i badevinduet mett ser æ ett hav av blinkanes gule lys, som fær fram og telbake på den kommunale parkeringsplassen rett ved sia her æ bor.
Kjøretøyet skal bli sett, forstår æ. Den timebetalte sjåføren må nok ta ett par ekstra runda over plassen for å dekke inn investeringsutgiftan han har pådratt sæ på galskapen i løkteantallet.
Men fint skal det være. Og moteriktig. Også med overdrevet bruk av det blinkanes gule lyset.
På min argsinte Massey Ferguson fra 1968, som har æ ståanes parkert ute på tomta mi her, har æ påmontert ei løkt som gjer ifra sæ gult blinkanes lys. Og blinke og varsle gjør den når det er grunnlag for det.
Det lyset ser nok medtrafikkantan mine når æ har det på.
Og gjør de ikkje det, har de nok ikkje nokka bak rattet i ett kjøretøy å gjøre.
Men æ har det ikkje på så ofte. Når æ brøyte hos naboan mine her på Gvarv med fresen min, gjør æ sjelden nokka som er i strid med trafikkbestemmelsan.
Å frese snyen bort, treng nødvendigvis ikkje gjøres i strid med de samme bestemmelsan i trafikken.
Men det jo så lite æ egentlig veit. Også om lysbruk og brøyting.
Sjøl i min ytterste fattigdom av kunnskap og livvserfaring
leve sjøl æ nu - og ennu. Æ leve på min måte.
Plutselig får æ så andektig løst tel å ta omkring verda mi, og gje henne en skikkelig godklem igjen.
Åttn`e januar les av av på kalenderen min idag. 7,4 kuldegrader er det også ute her på Gvarv, nu når klokka passere sju på denna fredagen.
Det har ikkje snya nokka her i løpet av natta. Det kan æ med selvsyn se når æ gløtte ut forbi stuegardinen her i stue æ sett.
Mørkt er det fortsatt ute. Deilig mørkt.
Æ hadde plana om tur ut med bobilen vårres på denne januardagen. Men veit ikkje lenger ka det blir tel.
Enten er det for kaldt, for langt, for kort eller varmt tel å reise ut. Eller for mukje sny. Det er nok bæst å tjore bobilen fast tel garasjeveggen, og så vente på bere ver,
Sånn kjem dagan innover mæ.
Om mor hadde levd, villa ho blitt 94 år idag. I sæ sjøl ingen høg alder. Men dog.
Ho blei bære 74, då ho i all stillhet reiste fra mæ.
En av de tristaste dagan mine her på jord, om ikkje den tristaste, då ho døde, den åttn`e august i nittseks.
Enkel skoleregning vise at det derfor er ca 20 år sia ho for sin vei. Men nøyaktig 20 år er det den nevnte augustdagen, som med stor sannsynlighet vil komme.
Kirkegården er full av uerstattelige menneska. Men livet fortsette ufortrøden videre, stort sett som før, uten dem.
I morres var æ nu også en snartur oppe på badevekta mi, sånn i forbifarta. 75,9 kg i digitale nullera og enera kom det fram i displayet på den.
Så då har æ nu ikkje spist bære søppelmat i jule- og nyttårshelga, sjøl om enkelte skreiv om det.
Godt at æ lar den gode maten ta herredømme over kroppen min. Om æ ikkje hadde gjort det, hadde æ nok sett ut som en overponduserte tikkanes bombe - med 200 i oljetrøkk.
Då hadde æ nok tatt grep - trur æ.
Det er den fjortendag jul hos mæ på Gvarv idag. Det er også seistn daga sia sola snudde, og det bynnte å gå mot lysare tider og sommar igjen. Dagan kjem og dagan går, uansett ka æ vil eller ikkje.
Det er også -13,8 grader her hos mæ nu klokka halv sju. Det er ingenting mot det de har i Karasjok nu på morran. Der oppe er det 42 kuldegrader, høre æ på radioen.
Klokka seks blei den svarte vedovnen fra Dovre vækt opp. Då blei den opphøgde oppnøringsveden av tørr gran lagt inn i den via den store svarte innmatingsdøra på den.
Med hjelpestikke fra Nitedals blei så den knusktørre nevra som lå under veden antent.
Kloke hau har foinne ut at bålet i ovnen skal tennes fra toppen av den tørre vedhaugen. Men æ gjær ikkje det.
Der er æ erkekonservativ med hensyn tel oppnøring. Æ fyre opp i ovnen på gammelmåte. Sånn som æ lærte heime i si tid då mora mi fyrte opp i vedovnen då æ var barn.
Veden går opp i røyk uansett kem som fyre, og om den fyres opp fra toppen eller i botn.
Normalt lytte æ tel det ekspertisen har å sei om ny viten. Med all den ekspertise æ har rundt mæ idag, har æ likevel aldri gjett fra mæ rætten tel å tenke sjøl.
I går bevilga æ snekkar`n min en fridag. Æ blir nu litt lei og sliten av all det maset fra han. Han er så energisk synes æ. Får nesten noya av han.
Egentlig veit æ ikkje ka noya er for nokka. Men æ har vært med han når han åsje. Då får de rundt ham noya, sei de.
Æ, som kjem så langt fra nord, og folkeskikken, veit ikkje bestandig ka de nye ordan æ tel stadighet høre betyr. Då trekke æ mæ heller skamfull telbake for liksom å skjule min uvitenhet.
Åsje og noya? Steike så enfoldig å føle mæ nu. Skal æ gidde å lære mæ de nye ordan?
I dag skal æ tel den flotte og døktige fysioterapeuten min på Notodden. Ho med gudefingran sine, og sjel av honning. Meir er det ikkje å sei om henne, sjøl om ho kjem tel mæ i rullestolen sin.
Det blei kveld også idag på mæ på denne søndagen. Klokka er nu halv tid på kveldinga, og æ sett her i den svarte skinnstolen min i stua her på Gvarv.
Mørket har allereia senka sæ over fruktbygda, og snart er det dags får å hoppe opp i loppekassen mi for ei god natts søvn.
God stol er det å sette i.
Med læpp-toppen i fanget mett, og de infløkte tankan i hauet mett sett æ nu her, med de lange heimstrekka læstan trekt langt oppover de spinkle anklan mine.
De vil ut - ut av den trange pappen min. Tankan altså, og ikkje ull-læstan mine.
Peikefinger`n min sveipe langsomt, men målbesvist over de kvite bokstavan på de svarte tastan på læpp-toppen, som en dødelig drone borte i Afganistan på jakt etter nye ofra.
Finger`n min leite febrilsk etter de riktige bokstavan for nye ord.
Viktig med ord. Viktig med de rette ordan også. Veit æ. Ord har brent før. Og brenn fortsatt.
Mange har også brent sæ på at de aldri brukte ord.
Æ også.
På denne fine kveldstunda er æ nu igjen på leit etter de riktige bokstavan. Med en kjærlig trælat langfinger er æ på leit. Når bokstavan så er innafor rekkevidde, slår æ tel, som en hauk i ei uskyldig ringdue på flukt.
Trøkke peikefingeren min heilt ned, og langt inn i toppen.
Godt med solid og samarbeidsvillig tastatur.
Snekkar`n min kom tel mæ på formiddagen idag. Han ville ha mæ ut for å se litt på den nye plattingen og trappa som er i beddingen. Motvillig blei æ med han ut.
Men snekre ville han ikkje idag. Æ trur han har kristne verdia heimefra - snekkar`n min. Kanskje æ også hard det.
Men i morra, vess vi har levedaga, kjem han igjen. Så blir vi kanskje ferdig med trappa. Om ikkje anna enn trinnan.
Då er det bære litt gelender som gjenstår, pluss litt skryt.
Etter at Tur På Ski borte i det sveitsiske utland var over på tv`n, tok æ mæ en spassertur rundt om her på Gvarv.
På den turen slo æ ihel en heil time av min tildelte tid her på jord.
I dag stampa æ gatelangs her i bygda, mens lette snyfnygg dansa rundt mæ, som vakre ungmøe i ferd med å vise fram sine dansekunsta på dansegolvet for mæ. Æ lar mæ alltid imponere.
Det er mange måna sia sist æ gjekk gatelangs her borte. Då var det ikkje mukje sny i luften sånn som nu. Ikkje i det heile tatt.
Tankan mine denna gong gjekk tel dimensjon` min.
Tenke egentlig mukje på ka dimensjon` min gjør med lille mæ.
Æ er forøvrig ingen dimensjon. Så då feie æ all tvil om det tel sides.
Æ er nu så glad i den flotte dimensjon` min, lell.
Ikkje den æ har over livreima mi - belte, som vi nordlendinga kalla den. På langt nær.
I Gvarvelva var det en del fugla som også spasserte, i det januarkalde vannet på dennan søndagen.
Kvite langhalsa svana beita også der. Nu veit æ også koffør de har sånne lange halsa. Kroppen demmes skal jo rekke heilt opp tel haue og nebbet - trur æ.
Mon tru om svanemora ennu har ungan sine ennu hos sæ nu i januar, når også jule- og nyttårsfeiringa er over. Og det kanskje ett halv år sia ho klekte dem ut av de kroppsvarme eggan sine.
Det var mange av dem der i elva - svana.
Kanskje heile familien var ute på kombinert beite- og søndagstur i det lette snyvere.
Mon tru om svanemor glømme av ungan sine? Enkelte mødre har det med å glømme barnan sine.
Æ kjenne svært godt tel ei av dem. Ho lot ungan sine gå for lut og kaldt vann i si tid. I dag profilere ho sæ sjøl som verdens beste mamma og omsorgsfulle mor. Reine Mor Terresa i lokal målestokk.
Nei - æ sei ikkje meir i den sammenheng.
Bærumsdama glømte vesstnok av ungen sin. Oppe i Valdres. Kanskje ho blei glømt av mange, for lenge sia. Av alle, både av klokkar og prest.
Rart med de vise menn og kvinnfolk i Bærum. I ettertid kunne de gjøre alt for henne, høre æ. Men det er nu i ettertid. Då er vi alle alltid best.
Uff
Æ får heller tenke på svanefamilien her i Gvarvelva. De hadde det så idyllisk der de svømte langsomt ved den snydekte bredda der.
I går skodde æ den argsinte Fergusonen min. Då la æ piggskoan på bakføt`n på den. I tellegg monterte æ også snyfræsar`n bak på den.Nu blir det full fræs her på Gvarv.
Snyen kan bære komme hit - og mandagen med.
Plutselig kjem æ på et dikt æ skrive for seks år sida.
At det er den første januar idag, og det i et nytt år, merke æ ikkje så mukje tel. På ottaen var æ ute og lytta tel det nye året. Æ har det med å gå ut å lytte ka naturen har å fortelle mæ. Den egenskapen har æ fra barndomsheimen min. Sjøl i aller stillaste øyeblikket er det så mukje å høre der ute.
Lite sny er det her på Gvarv. Den gamle MF-en min står parat, med hornan sine nere, klar tel større oppgava enn å bære stå i ro på gårdsplassen min.
Sist vinter hadde han ikkje nokka å gjøre, i det heile tatt. Det var ikkje sny sist vinter heller.
Men at det skal bli sny i det nye året, håpe både traktoren og æ at det blir.
Sjurefar og sjurungen Sjurbert var også tidlig oppe idag. Det er de egentlig kvær einaste morran. Men ikkje mora. Ho ligg sannsynligvis under den fjærbelagt dyna si og purka ennu.
Mon tru om de var på nyttårsfering i går kveld. Kanskje der og løfta ett glass eller to, då gammelåret ebba så lystig ut. Æ var nemlig det. Tok mæ et lite glass med rødvin fra Italia. Og det var alt.
Med min læstadianske bakgrunn tar æ ikkje i på nokka meir, eller sterkare. Ett glass rødvin skal holde.
Av og tel tar æ av den læstadianske varianten av rødvinen. Den er nemlig fritatt fra alle regla. Også vårres egne.
Vi læstadianere har regla, lova og forordninga vi skreddesyr vårres egne liv. Og andres. Også med hensyn tel alkohol, og bruken av den. Vi misbruke næmlig aldri alkohol. Tar den kun tel medisinsk bruk.
Æ huske godt at en av naboan mine ofte blei sjuk på lørdagskveldan då æ var ung. Då måtte han medisinere sæ - kraftig. Også med nafta. I den læstadianske verden vederkvæga naftaen alt; fra tannpina tel kjærlighetssorg.
På søndagsmorran var han ennu urv. Men blei langsomt bere utover formiddagen.
Det var best sånn - med sjølmedisinering hos oss.
Kråkefar kunne æ, på morran idag, både se og høre borte i toppen av storfurua tel naboen min.
Det er heller sjeldent at æ høre kråka prate her på Gvarv. Ja, det er sjelden æ høre den i det heile tatt. Der nord, der æ kjem fra, høre man kråka nesten daglig, og kanskje mange gonga om dagen.
Æ veit ikkje med sikkerhet om æ har hørt nokke tel at ravna prate her. Trur ikkje det. Men heime høre man ravna også. Der heime høre man alt. Der borte prate de også om alt.
Plutselig fekk æ heimlengsel igjen. Men ikkje tel praten.
Det er første januar idag, som sagt. Mange sei at man bynne året med blanke ark. Det kjem heilt an på ka man legg i det. Januar er ny, og året er nytt. Men kværdagsutfordringan og probleman er de samme om det er første januar, eller siste desember.
Snekkar`n min har tatt det heilt med ro nu i romjula. Han var her igår og hjalp mæ med å bygge mæ ny trapp på utsia her. Ferdig blei han nu ikkje med den. Han fortsette nok en anna dag. Kanskje idag. Han fortsette - stadig vekk.
Snekkar`n min han er en drivar. Like alltid å ha nokka å sysle med om dagan. Æ derimot, gjør ikkje så mukje, sosialisten æ er. Like nu best å planlegge - æ.
Planlegge morradagen, og dagan deretter.
Men så blir det liksom ikkje så mukje meir enn med planan mine.
Snekkar`n min er rake motsetninga. Han drit i så mukje all dilldall og planlegging. Han ser fort korsn han vil ha det. Og så gjør han det sånn.
En ting er æ veldig glad for. Snekkar`n min like ikkje å jobbe på søndagan. Ikkje i det heile tatt. Han har det med å respektere de røde dagan på kalenderen. Og ikkje minst naboan sine. Æ derimot drit nu i søndagan, og alle de røde, og ka de står for. Æ jobbe vess æ vil. Men så var det der med viljen igjen.
I natt var vi borte på plassen her med nån av naboa og feira nyttårsnatta. Gu ka med raketta folk her på Gvarv sendte opp bort i svarte natta. Og mukje penga.
Snekkarn min like ikkje å bruke penga på raketta og sånn tull. Sløsing meine han.
Æ derimot, like raketta veldig godt. Helst når andre kjøpe dem, og skyt dem opp.
Igjen min gode gamle sosialistiske legning og tankegang; like å dele alt med alle. Men sjøl har æ ikkje nokka større å yte med. Sånn går dagan mine.
På formiddagen var æ å rusla rundt Bø-elva med tankan mine. Fine er de. Stien langs Bø-elva bruke æ ofte å rusle på. Den går fra Gåra bru tel Folkestad-brua. Egentlig en passelig marsj for mæ, på ca 5 km, i vekslanes terreng. Der ser mange, og møte ofte andre luffera.
Av og tel stoppe æ opp, på samisk maner; snakka litt med vilt fremmede menneska æ møte der. Enkelte like å prate ute i marka. Om alt og ingenting. Andre blir så forbausa at de spør om æ er jernedau. Det har æ vel vært - lenge nu.
I mett neste liv skal æ vandre mukje med min vakre viv. Ute i marka også. Meir enn de fleste ane det.
Godstolen min her på Gvarv er i bruk igjen. Også det på selveste nyttårsaften. Nu er det siste ettermiddagen i 2015, og klokka nærma sæ fem. Akkurat nu kjem det lette fjon av nysny fra oven igjen. Ikkje tørr sny akkurat. Men det skletta. Våt sny kjem ned fra Vårherres rike og ufortsigbare favn.
Straks er året vi er inne i ute. Inne, og så ute. Er det ikkje sånn det er her i livet - inn og ut Fleire gonga. Er det slutt når gongen er ute? Eller inne?
Eller er det bynnelsen på slutten? Æ, for min del, er for enfoldig tel å svare på sånne intrikate spørsmål.
Slutt blir det engong. Det veit æ med sikkerhet. Den absolutte sannheta har æ slått mæ tel ro med her på rolige Gvarv, kor Sjurbert sett på greina si. Den er æ heller ikkje så veldig redd for - slutten. Den er opplest og vedtatt, om vi er ute eller inne
Ingenting vare evig, unntatt hat. Hat er som den påståtte arvesynda. Alt det onde har jo det med å gå i arv. Og det i generasjona. Æ treng ikkje æ tenke på Balkan for å erfare det. Om vi ikkje då er fornuftige nok tel å holde opp med hatet, og sei stopp.
Ta en Hareide for eksempel:
"Sandberg, nok er nok," Hareide har makt i sine ord - med den dype maskuline stemmen sin. Han, med støtte fra de kristne her i landet, og med oppslutning så vidt over sperregrensa, kan vel aldri være med i nokka regnbue-bevegelsa. Og i KrF sin verden finnes det nok ingen regnbue heller. Kun himmel, og litt helvette.
En av mine flotte venna fra det vakre nord, og som virkelig betyr mukje for mæ sa det sånn: "Driten på skoen mine fra i går tørka æ av mæ på dørmatta".
Kloke ord. De samme karen har lært mæ mukje.
I året som har gått har æ møst to av mine gode venna. Det tynnes sakte og sikkert ut blant dem. Kem av dem som er igjen som neste gong står på perrongen den aller siste reisa?
Det var liksom i går at ei av mine venna gikk ut gjønna ytterdøra vårres der nord, den av massiv eik. Då måtte kona mi støtte henne over det lave trappetrinnet ned tel stien som føre tel parkeringsplassen rett ved sida av.
Ikkje lenge etterpå fikk vi telefon om at ho hadde fådd beinkreft.
Trist nyhet å få. Den var den andre triste nyheten om den samme sjukdommen æ mottok på kort tid.
Æ håpe, og æ håpe. Stort meir kan æ ikkje gjøre.
Æ har også mine håp. Og drømma. Ikkje om sju rette i lotta. Penga er så uvesentlig i det lange løp. Men nødvendig er de. Pengan.
Men drøm at æ på mine siste år unngår kreft. Æ leve sunt. Så er nu det sagt, spis sponplate og drikk leksir fra Herrens kilde.
Om æ døyr i morra, kan skeptikeran og bedre-viteran vette det at om æ ikkje hadd levd så sunt som æ gjør det nu, hadde æ døydd for lenge sida.
Æ har nån fleire drømma. Drømma om mett neste liv. Men de skal æ holde for mæ sjøl, sjøl om det er nyttårsaften, og gammelåret skal skytes ut i historiebøkene.
