Min jul i år

På austhimmeln klatra den røde desembersola så vidt over den søvnige åskammen. Den juleklare temperaturmålarn min vise 0,7 grader på minussida, Og verstasjonen ellers vise en kombinasjon av en diger sky og ei mager sol i  aluminiumsramma på siden av den.

Gvarvhimmelen er ellers så godt som skyfri. En eller anna gule dotta av nokka villfarne skya har æ henganes over mæ, men ser at de langsomt trekke sæ vekk fra mæ. Ute er det glatt og speilblank is på bakken etter det kraftige regne forrige natt. Bakken ellers utafor her er ennu kvit av snyen som falt for nokka daga sia. Men mengden av den er nu svært lite, som innholde i pengboka mi nu like før jula ringe inn.

Så koselig å høre knitringa i vedovnen min mens den  iherdig fortære den tørre bjørkeveden æ kløyvv sist sommar. Den la æ i en egen vedhaug - juleveden min - som æ skulle bruke i julehøgtida. No er jula her og dermed er tida inne for å børste bort tørt haustlauv og støv fra haugen og ta veden fram. Dokker veit at tel jul tas alltid det beste fram. Også for vedovnene min.
 
Alarmen på lokket tel han kaffelars bynnte nyss å hyle infernalsk, og det skulle vel borge for at vatne i han nærma sæ kokepunktet. Nu er den klar for påfyll av grovmalt kaffe fra den svarte Ali-posen æ har i kjøkkenskapet. Om litt spres den herlige duften av nykokt kaffe rundt om i romme her æ sett og skriv, og sætte mæ i  ekstra god julestemning.
 
På utsia ser æ hønsen tel den flotte og gode naboen min fra Trondheim. Ho stelle med dyran sine med ei stø og kjærlig hånd, som mor mi med mæ då æ var barn. 

Hanen Kykke står høgt oppe på vaggeln sin og sjekke ut om alt er vel med sine. For ikkje så lenge sia hørte æ han rope ut sin majestetiske kykkeligky med en myndig og klar stemme som ljoma over heile Gvarv.

Den samme naboen min, sjølve godheta sjøl, med hønsen sine - og hanen Kykke - og begge hundan sine, er ei præktig og aktiv dame. Ho er også en ivrig distrubutør av ferske nylagte egg tel mæ. Minst en gong i uka kjem ho bort i verandadøra mi og overekke mæ digre brett av ferske nylagte egg som Kykke også har velsigna. Nu har æ ikkje kjøpt inn egg fra kooperative på snart ett år. No spis æ egg tel morra, middag og kveld og føle mæ øksen – og stinn. Snakk om god og kortreist mat.
 
Sjurungen Sjurbert og faren sett borte på greina i storgrana borte på naboeiendommen og speide utover gårdplassen min. Ikkje han Sjurbert. Han speida ikkje. Nei, han er meir opptatt med spagettien sin han har henganes ned fra nebbe sett og bryr sæ ikkje nokka større om det er julaften i morra eller ei.

Faren tel han Sjurbert derimot, med den svarte ytterjakka på sæ og den kvitspagra islendarn, sett og myse utover om det ikkje snart dukka opp nokka tørre brødskive på gårdsplassen under sæ. Mora tel han Sjurbert kan æ ikkje se. Ho ligg vel på øye og sov – som vanlig.

Jau, æ kasta nu ut ei og anna skive av mor sine heimebakte brød tel fuglan mine når æ føle for det. Akkurat no er æ i den modusen og slenge nok ut ei eller to tel dem, kanskje også med gouda fra Synnøve på.
 
Blåmeisean borte på den landsens fuglematarn min sett tilfreds på stigbrette under den og tar kraftig for sæ av solsikkefrøan æ har hellt opp i beholdaren over stigbrettet. De nappa tel frøan med de korte nebban sine mens de skotte rundt sæ på vakt mot de mange katten som heile tida jakte på dem fra den tette tujahekken tel naboen like ved sida av matarn.

Jau, alt er vel her på magre Gvarv

I dag har æ tatt «avspassering» fra alt og alle. Det er den første jul   i år der æ ikkje skal feire den heime. I år e æ gjæst. Litt rart, og  kanskje en tanke vemodighet snik sæ inn i hjerte mett her æ sett, og ikkje ha ett einaste barnebarn rundt mæ. Nesten alle av dem har reist opp tel fagre nord for å feire høgtida der under den mørke nordlys-befengte polarhimmelen. Æ har kun ei her nere i Telemark. Og det er i Vrådal. Dit fær å då, og tel gjengjeld overause æ henne med all oppmerksomhet og kjærlighet æ rår over.

Æ har no vært vant tel å ha alle av dem rundt mæ bestandig, men må bærre innse at tida forandre sæ, og æ med den. 

I ensomheta mi her på Gvarv går tankan mine også tel dem som ikkje har barn og då slettes ingen barnebarn å feire jula sammens med. Kan de ha nokka savn? Tja – æ veit ikkje. De kan vel ha ei like fin tid i jula som det æ fårr – og kanskje bere også. 

Ja æ gruble og bryr no for mukje over bagatella og sånt som æ ikkje har nokke større med.

I dag er jo trenden den at vi jo ikkje skal bry oss nokke som helst om andre. Men den trenden klara æ ikkje å ta innover mæ. I min barndoms fattige heim på Planterhaugen hadde vi ikkje mukje å rutte med av knitranes sedla og klinganes mynt. Men kjærlighet og omsorg for kverandre og andre hadde vi tel gjengjeld rikelig av.

Nu vil æ avslutningsvis ønske alle sammen rundt omkring ei god og fredfull jul.

Monitorisk blikk

Borte under take, en eller annen plass der inne fra gangen høres enkelte korte bipp med jevne mellarom. En søvnig brann- eller røykalarm prøve febrilsk å overbevise mæ at den treng ny forsyning av frisk spenning for at den skal orke å overvåke aktiviten den er satt tel å gjøre for mæ, dag og natt. 

Og det er vel den einaste overvåkarn her hos mæ som bryr sæ om å varsle mæ om nokka skjer i omgivelsan mine. De øvrige fortelle kun andre kor æ går, ka æ sei, og ka æ gjør. 

 

Æ var borte på Kiwi her om kvelden og skulle handle inn nokka godt tel kveldskosen. Under taket på den samme kiwi-butikken oppdaga æ en bråte med kamrae. På tynne hemmelighetsfulle arma føllte de mine minste bevegelsa mens æ kikka ned i diskan etter nokka lettvindt. Æ blei plutselig kvalm då æ oppdaga de kyniske glassauan med de iskalde monitoriske blikkan sine stirre ned på lille mæ. 

 

Ennu har æ tel gode å stjæle nokka i en butikk, så koffør skulle æ finne på å gjøre det nu då, tenkte æ mens æ skynna mæ mot utgangen. Æ bukka pent av tel det siste kamrae som hang ned ved utgangsdøra og lofte det med høge ord: Aldri kjem æ meir tel dæ igjen før auan dine er borte. 

 

Æ bynne no å bli skikkelig lei av all den overvåkinga som æ  blir utsatt for - ubevisst eller ikkje. Merkelig at det skal være så nødvendig og passe på så mukje. Er vi kjeltringa heile gjengen nu, tenkte æ dæ å gjekk tomhendt, men lett forbanna fra den Kiwibutikken

Nakkesmerta og transittmottak.

I dag har æ kun oppholdt mæ inne i den lille kvitmalte furtebua mi. Der har æ vært i heile dag og dreidd på en kubbe av gammel osp.
Og tenkt har æ også gjordt. Der lot æ tankan mine reise kor de ville, som nordlyse sine ville og kalde sveiping på den mørke polarhimmeln en januarnatt over Husjord.

Der har æ også sætt mæ ned, som så mange gonga før. Sætt mæ ned på den kalde støvate stoffstolen innst i bua mi når den onde nakken min slår sæ heilt vrang og er lite samarbeisvillig.

Æ satt der idag også og håpa på under - at smertan skulle forsvinne ut døra, som et frihetssøkanes villdyr ut av et bur.

Det einaste som var tætt innpå mæ der inne i min ensomhet var hørselværne med den analoge radioen med NRK P1 som høranes kanal, og den pulseranes kværnsteinen bak skjortekraven på den rødrutate bomullskjorta mi.

Og smertan mine er like desperate om æ er her på Gvarv, eller om æ er oppe i vakre Husjord. De er som desperasjonen tel en mørkhuda asylsøkar nyss før han skal sendes ut av lande vårres.

Nu veit æ ikkje om politie kunne gjøre nokka frå eller tel for å hindre den desperates sin handling borte i Årdal i går. Ei heller veit æ om politie kunne arrestere de desperate smertan mine i nakken og putte dem inn i ett transittmottak for fjærning. Fjærning, som plagsom lus på et skjettent hau, for så aldri å komme telbake igjen.

Men begge spørsmålan mine ligg nu på tankebanen min og flyt, rundt og rundt som en båt i ei evig bakevja. Begge hypotesan ville være for godt tel å vare sant. skulle æ tru.

Men ingen av oss har løsst tel å møsse nokka som helst håp, uansett.

Æ fekk sånn bråløst..

Æ fekk sånn bråløst tel å reise inn tel Lommedalen for å besøke mine på denna flotte søndagen i november. Men en planlagt middag her satte stoppar for planan mine på denne uversdagen.

Kor æ ælske uver. Æ simpelthen ælske alskens ver; uver, som sol. Nyss var æ ute et aller så lite øyeblikk. Då kom regne, og tok i mot mæ, som ei ømt og kjærlig kvinnemenneske. 

Ei svær sammenhenganes og delvis gjønnasiktig søyle av mørk regn innhylla mæ inn i sæ på en millimeter av et sekund, om regne kan måles sånn.

På ett øyeblikk blei æ pesse våt. Å, den herlige følelsen av vælvære æ fekk då regndråpan penetrerte den gule Fjell-skilagshua æ hadde på mæ i anledninga 30-års jubilee laget feira i går.

Det delvis kalde regnvatne fant fort veien ned tel hårrota mi, og rant så med ei farlig fart videre nedover etter ryggtavla mi. Men då regnvatne nærma sæ øverenden av den gråe langarma underbuksa mi, sa æ stopp.

Nok er nok tenkte æ, og sprang fan så fort bort under  taket tel den garasjen min æ har under bygging. Og der var det, kan dokker forstå, heilt tørt. Tørt som i sørenden av Gobi. 

Voi kor æ ælske dettan vere her. Det einaste æ savna i alle de flotte veropplevelsan mine her er vinden - stormen. Kor e du - stormen min? Æ savna dæ så innmari sårt.

Ha en stormanes flott søndag, dokker.

Ulovlig telefoni. Lensmannsavhør - og svak hørsel.

Fredags morran er det her på Gvarv nu, og sikkert den sammen dagen på så mange andre plassa i lande vårres. Æ er strålanes opplagt idag. Veldig opplagt. Nakken min har spelt på lag med mæ i det siste, som ei kjælen katt som er sulten. 

God massasje fra fruen i huse er en rein velsignelse. De varme og ømmr fingran hennes er nok medisinen som skal tel i stedet for smertestillanes som gjør mæ galen.

 

Hanen Kykke er i full sving med å vekke opp tuppen sine borte i hønsegården tel naboen min.

«Kykkeligky, stå opp og kom dokker opp og ut», synes æ høre hanen rope høgt der oppe fra vaggelen sin.

Ute er det nesten skyfritt. Enkelte pistra av nokka skydotta ser æ på austhimmelen over mæ, som de få hårtustan æ har øverst på haue mett. Barometeret på verstasjonen borte på hjørneborde vise ei sky, og det borge for lavtrøkk med påfølganes ustabilt ver her borte skulle æ tru. Temperaturen på den samme verstasjonen vise 3,1 varme grader nu klokka halv åtte på morran.

En grønnfink spassere ute på det svarte beslage på vinduskarmen og kikke inn tel mæ mella sprinklan i vindue. Det er jo første november i dag, og då skal fuglemateran mine settes istand og fylles opp. 
Finken ville nok minne mæ på oppgaven min med matarn. Og æ må sei tel finkan som æ sei tel mine; æ svikta aldri. 
 

Merkelig med Helloween-feiringa. En tradisjon fra det mektige lande i vest. Men det er mange tradisjona som med tida har komme tel oss. Mange av dem har vi også trøkt tel vårres brøst, så som jul, påske. Så halloweenen har nok komme for å bli skulle æ tru. 

 

I går, då det knakka som værst på døra mi , hadde øreklokken mine på mæ som vanlig då æ jobba borte i furtebua mi. Æ lot som æ ikkje hørte nokka som helst. Mens dettan sto på kom æ tel å tenke på en episode fra barndommens Planterhaug.

Onkel Anton jobba då i Harstad, og  kom heim fra jobben en lørdag som vanlig. Han hadde med sæ to utrangerte felttelefona fra det norske forsvar, med handsveiv på ei av kortsien. I tillegg hadde han fått med sæ en anseelige mengda med feltkabel som han også hadde kjøpt av Hætta. Æ fekk ikkje nokka større greia på ka detta skulle brukes tel, der og då. Det var mukje hemmeligskremmeri rundt alt dettan.

På morran dagen derpå, etter at æ hadde stått opp og kommen mæ ned den bratte loftstrappa vårres, så æ den merkelige innretninga i bruk for første gong. Et støkke av den svarte sammentvinna feltkabelen var strekt over golve mella kjøkkenet og stua. 

 

I kvær ende av kabelen var felttelefonan kobla tel. På kjøkkenet sveiva brorsan på sveiva i enden av den brune bakelitt-kassa apparatan var kledt med. Og mens han sveia, hørte æ en kraftig ringelyd fra det andre apparate i stua. 

 

Æ fekk beskjed av brorsan om å lukke igjen den blanklakkerte døra mella stua og kjøkkene vørres - og så ta opp røre og lytte på den. Då hørte æ nokka merkelig. Æ hørte stemmen te brorsan i telefonrøre, og rett inn i øret mett. Stemmen hannes var så klar som det nord-norske kildevannet. 

 

Sånn innretning som dettan var æ ikkje mukje vant med. I bygda vårres på den tida var det kun de som hadde makt og innflytelse som hadde fått installert offentlige telefon i heiman sine. Og det var ikkje mange av dem. Og telefonen hos dem virka på akkurat på samme måte som den brorsan hadde kobla opp for mæ på Planterhaug.

Men æ skal gjøre ei lang historie kort når æ sammenligne øreklokken mine i går med episoden då lensmannen kom tel Lanterdevva, eller Planterhaug, i forbindelse med den ulovlige telefonen vårres som vi kalte for burma.

Feltkabelen som onkel Anton hadde med sæ fra Harstad blei gravd ned i mosen fra huset vårres på Planterhaug og bort tel tante og onkel sett hus borte i Boltåsen. Som sagt, kabelen blei lagt ned og gjømt bort for kværmandsen. Felttelefonan mella husan vårres blei satt opp. Og de virka etter hensikten.

Nu kunne bestemor prate med datra si, som var gift  og fløtta med sett tel Boltåsen, på direkten via den nye innretninga uten at ho trang å reise den lange veien gjønna den mørke bjørkeskogen for samtale. Og alt dettan måtte foregå i all hemmelighet. 

Men barn er barn. De kan ikkje holde tett om nokka som helst. Ikkje vi heller då.Vi la ut om innretninga på skolen og eller overalt vi barn møttes.
Røktan gjekk om fremskritte og ulovlighetan på Repphaugen, som ilden i svartlunta – mot eksplosjonen. Og eksplosjonen kom

 

Men dettan med privat telefoni var jo ulovlige greier kan dokker forstå. Televerket hadde jo monopol på all telefonisk- og telegrafisk kommunikasjon på den tid. .

En sommardag fekk vi på Repphaug brev fra lensmannen i Skånland. De ansvarlige der på gården heime hos oss var anmeldt av av bygdas høvding "for ulovlig besittelse av telefonapparat", som det sto i anmeldelsen.

Vi, nån oppkomlinga, som hadde tatt loven og telefonapparatan i egne hender, skulle inn tel avhør. Vi hadde jo tatt opp konkurransen med staten, fikk vi høre, og dermed ulovlig virksomhet. 

Og det var jo selvfølgelig heilt uhørt og klart ulovlig. Og det var også fordi den samme høvdingen kunne gå glipp av mukje informasjon når vi ikkje kom tel ham for å ringe. 

 

I den tid var det jo manuelle telefonsentrala rundt om i bygden. Samtalan blei kobla opp mella to eller fleire abonnenta ved hjelp av telefondamer på de samme sentralan. Og alle samtalan fra og tel blei behørig overhørt av ekspedientan eller dem som disponerte apparatan. 
 

Nei, uhørt var det at vi hadde eget opplegg mella de to gårdan vårres.

Breve fra lensmannskontoret blei behørig lest opp, tel og med fleire gonga, av de lesekyndige. Her måtte det legges opp en mot-strategi. Korsn skulle nu saken takles den dagen  lensmannen banka på ytterdøra vårres. Feltkabelen blei fjerna på dagtid, og telefonen gjømt unna. Detta i tilfelle lensmannen skulle dukk uventa opp. Lensmannen var jo venta nu ka dag som helst nu. Og han kom.

Æ huske ennu godt den dagen.

Det var en flott nord-norsk sommerdag på Planterhaug. Sola skjein over oss på slåttemarka fra skyfri himmel. En svak bris fra sydaust kom som en velsignelse. Brisen virka svalanes på de svette kroppan tel slottesliteran.

Onklan mine, Einar og Anton, slo gresse med ljåan sine. De skarpe nyslipte ljåan kutta det grønne frodige gresset de nødvendige millimetran over gressrota. Det var viktig å få med sæ mest mulig av gresse. Den vellyden då gresse blei kutta har æ ennu lagra i øran mine.

Mamma og bestemor hesja det nyslåtte gresse som brorsan bar fram tel dem på høygaffel sin. Oppgaven tel lille mæ på slåttemarka var å plukke opp høymulan og fjerne dem. En forferdelig jobb, huske æ, som æ hata som pesten.

Så en dag kom den røde folkevogna tel lensmannen tel syne på veien der nere. Han parkerte bilen sin ved porten på gårdsveien. Planen tel onklan mine blei nu satt på prøve. Han Anton, som tidvis hørte svakt, blei sendt ned for å ta i mot lensmannen. 

 

Etter ei stund sneik æ mæ nedover tel huse for å se tel den skrekkens mann av en lensmann æ hadde hørt så mukje om. Æ lista mæ forsiktig på tå bort mot kjøkkendøra. Ved den hadde vi non lange spiker banka inn i  veggen kor vi brukte å henge fra oss yttertøye før vi gjekk inn. Under disse klean, også en fremmed frakk, gjømte æ mæ. 

 

Det var bære så vidt æ turde å puste så redd var æ der æ sto gjømt bak klean. Æ hadde bære hørt så mukje om han, lensmannen, som putta folk i fengsel for ett godt ord. Nu satt han der, tyrannen, bak den store skrivemaskinen og trøkte på tastan på maskinen så de gav gjenlyd i heile romme.

Maskinen hadde han plassert på enden av kjøkkenborde, som var kledt med slitt blomstrat voksduk. Skuffelsen min var enorm samtidig som  lettelsen glei av mæ på en måte då æ fekk øye på han - selveste lensmannen.

Han så jo rett og slett menneskelig ut, syntes æ. Ikkje var han skremmanes heller sånn som æ hadde forestilt mæ ham. Han så derimot ut som en snill mann; gledelig mjuk på en måte.

Lensmannen, huska æ, spurte ut onkel Anton om den påståtte telefoninstallasjonen. Men æ syntes personlig at onkel Anton var ekstra tunghørt den dagen. Etter mett ringe forstand svarte han borti natta på de fleste spørsmålan lensmannen stilte han. Loven lange arm stillte de samme spørsmålan om og om igjen. Og svaran tel Anton sto slettes ikkje i samsvar med spørsmålan og forventningan tel lovens lange arm.

Og lensmannen var slett ikkje komfortabel med situasjonen han var hamna i. Han fekk forskjellige svar på de samme spørsmålan, gang på gang. Æ hadde så gruelig løst å hjelpe både Anton og lensmannen med forståelsen, men turde ikkje. 

 

Tel slutt pakka lensmannen ned skrivemaskinen sin, tok på sæ hatten og ytterjakken sin han hadde henganes på spikern over mæ.

På den gamle delvis utsletne tretrappa på utsia huse vårres tok lensmannen onkel Anton i handa og takka for sæ. Han forlot huset vårres på Planterhaug med omtrent uforretta sak. 
 

Strategien tel onklan mine hadde løktes fullt ut. «Tel punkt og prikke», som de sa det sjøl, og flirte godt då de møttes igjen på slåttemarka. Anton, som hadde svak hørsel fra før, skulle høre ekstra dårlig under dette avhøret. Han skulle svare lensmannen på nokka heilt anna enn det han blei spurt om. 

 

Så velløkka var planen demmes, syntes de, at i ettertid skulle Anton ta sæ av alle møtan med lensmannen om det skulle bli nødvendig. 

 

Æ huske ikkje om det blei fleire møta og avhør med øvrigheta. Og den ulovlige linja mella tante i Boltåsen og oss på Repphaugen forblei urørt, og var fullt operativ i mange år etterpå. 
 

Etter kvært som tia skred fram blei det fleire og fleire husstanda som knytta sæ tel den ulovlige linja. På en måten var burmaen datidens Facebook i bygda vårres, men då ved hjelp av ulovlige telefoni.

Seinar skal æ fortelle om den ulovlige manuelle sentralen som blei oppretta hos oss på Lanterdevva, men det var lenge etterpå lensmannen sin første besøk hos oss.

Slank nedstøvat ibenholt.

Æ har spist frokosten min nu. Nydelig heimlaga brød med peanøttsmør fra Green Choice på. Gu så kjærnesunn æ føle mæ - med min store kulemage og dårlige kondis. 

Vedkomfyren smile rødglødanes tel mæ og vise sin glede over dagen mens den sluke rått de tørre grankubban æ har lagt inn i kjeften på den. Og der står den på de slanke ibenholtsvarte beinan sine, som ei vakker kvinne fra Zanzibar.      

Beina på vedovnen er langtfra kalvbeinte. De er heller lett jurbeinte, som vi sei det der oppe i nord. Men om kvinnfolkan på Zanzibar er kalvebeinte eller om de også har store jur veit æ ikkje nokka større om. 

Men vedovnen står nu der og lene så kjærlig mot den kvitmalte lecapipa som strekke sæ oppover langs veggen.
Temperaturen ute her er 6,9 grader på plussia. Barometeret vise regntunge skya i displaye der den står borte på hjørnebordet, halvgjømt bak en morratrøtt grønnplante.

Jau, æ er nede på Gvarv igjen etter non deilige daga oppe i enestående flotte Husjord. Tia der oppe går alltid så altfor fort. Om det hadde latt sæ gjøre og måle farta på dagan der oppe så hadde nok Vårherre, som styre tia,  fått fleire prikka på draiverlisensen sin om han hadde den.

Her borte på Gvarv har bjørkelauet forlatt busken sine. Ikkje alt ennu, men de fleste av dem. Andre buske er ennu pynta med sine blad, men de er ikkje så frodig og fin som de var engong på sommarn. Nu bynne også dem å se glissen ut, sannsynligvis på grunn av dårlig kondis. Men æ kan ikkje se om bladan har nokka større med kulemage.

Nu veit æ ikkje med sekkerhet ka æ skal bynne med nu når dagen sklir lenger fram. Kanskje rusla æ rundt den halvferdige garasjen min og prøve å finne ut ka det neste trekke bør bli for ferdigstillelsen av den, kanskje på nyåret engong.

Husk, her i Telemark har vi svært lange perspektiva på saker og ting, og alt vi foretar oss. Det være sæ byggesaker eller  bolyst for folk flest. 

Vi ror ikkje ut den dagen båten blir klargjordt. Men vi  ror. Vi er djevelsk flenk tel den kunsten.

Nei, her borte lar vi tingan ligge i skuff og late som vi har mukje å gjøre. Og om non tør mase og spørre korsen ståa er med byggeprosjektan vårres, blir papiran tatt opp, og så lagt demonstrativt ned igjen. Plassert nederst i de store dokumenthaugan med ubehandla  saker som ligg ytterst på borde -  og ned i den kommunale dvalen for modning, som en ytterst flott ost.

Nei, her er det ikkje snakk og effektivitet, men grundig saksbehandling som de sei det.  Her er det snakk om å få jobban tel å vare - lenge.

Men uansett hastigheta her i Sauherad, så skal æ ut no. Ut i det fri. Hadde æ bærre hatt en hund som æ kunne gått ut på tur med så hadde det vært heilt toppers. Men æ har ingen. Men dæven kor æ savna en sånn. Og spesielt han Tom, hunden min som døde for ett og ett halvt år sia. Han er begrovven i hagen min, men sjela hannes er i himmelen. 

 Men æ går nu allikevel en tur opp mot Svartjønn og se om æ kan se hjort eller rådyr, eller begge dela for den saks skyld, her i høstflotte Gvarv.

Så dokker, ha en flott dag om dokker er kalve- eller jurbeinte, eller farga i ibeholtsvart. Beinas stilling er visstnok likegyldig, lærte æ engong - på livets skole.

Rigide mæ.

Morn verden. Minus 4 grader og avventanes ver her i Husjord på ottaen på denne flotte mandagen. Fjelltoppan over Myrnes er både gul, blå og grå, som ansikte tel en som har vært på fest i helga, og fått sæ en dugelig omgang med juling.

Enkelte skya kan æ dog se, men det er ikkje så mange av dem.

Jau, det er mandag idag og æ er fitt for fait. Og æ kan se telbake på ei flott og begivenhetsrik helg - på alle punkt. Mange av mine har vært her og sett tel mæ her i »hytta» mi. Æ har også vært på en del tura i skog og mark og nytt den flotte naturen her i vakre nord. Æ har også vært ute hos mine venna, og nær slekt, og spist mukje god og heimlaga mat, fra grunnen av.

På tven høre æ nu at den nye arbeidsministeren ønske meir fleksibilitet i arbeidslive rundt i vårres flotte land.

FYYYY. Æ lika ikkje fleksibilitet. Og æ like slett ikkje at non som helst vil tukla med arbeidsmiljøloven som vi har måtta fått tredd over haue på oss etter press fra LO.

Som sosilalist så tenke æ på felleskapets verdia. Då meine vi sjølsagt medlemmans. Om vi nordmenn ellers lir og ikkje får den hjelpa vi har lovfesta krav på pga rigide regla i samfunne idag, så får ikkje det hjelpe. LO og lovan vårres står over alt anna. Også om de gamle på hjemman rundt omkring ikkje får bytta bleia når de er overfyllt av pess og skjit. Nei, drit i bleian. Tariffavtale er tariffavtale. Lovan og reglan er som kjent tel for oss arbeidstakera. Dæts it.

Og så høre æ også på radioen at to somaliske tenåringsjente fra Akershus har reist tel Syria for og sloss på musliman sin side. Tja, la dem bære reise dit og sloss. De trur på sin tru. Og æ på mett. Dæts it igjen. Ikkje bruk penga og ressursa på å få dem telbake. Bruk heller pengan på å fakke langeran her på heimebanen.

Og så er æ så bekymra for pole. I følge nyhetan på morran så har salge der har flata ut, som en drukkenbolt på sofaen for soving av rusen ut av kroppen sin. Folk har nok redusert drekkinga si trur æ. Æ tru ikkje på økt tæksfri og svenskehandel som enkelte hevda.

Nei, etter regjeringsskifte så har vi nordmenn blitt meir kristna, og fått nye verdia inn i heiman vårres. Ikkje somalieran sine. Som har reist tel Syria, nei. Men vårres.

Kor æ er glad for at Krf er en del av grunnlage for mindretallsregjeringa. Så er vi kvitt AP og de ukristelige verdian de sto for mens de regjerte og avkristna lande og folke her.

Så dokker der ute – ha en flott mandag.

Og husk: Vær rigid.

Dagen derpå

Vedovnen borte  i kroken jobbe med glede med å spre varme og atmosfære rundt i alle kroka og krika i heimen min her på Gvarv. Æ våkna idag tel en absolutt tåkefri dag, bokstavelig talt. Sola skinn også åpenbart fra en skyfri himmel her kor æ bor i Telemark.

Så ekstra godt det var for mæ  å stå opp idag, sjøl med min vonde  og lite samarbeisvillige nakke. Det var liksom en ny optimisme hadde snekke sæ inn under skinne mett, og sett sæ fast der, ett elle annet sted der inne i mett indre.  Plutselig så ser æ meir lyst på tilværelsen min igjen.

Mon tro koffør æ har fått den nye given og gleden inn i mett legeme?

Jau, dæven, æ trur æ veit det - det kjem meir med kristendom inn i skolan nu. Æ trur på sikt at det settes en aldri så liten stoppar for "snikislamiseringa" over det heile nu. Nu kan vi snart  høre Fader vår fra munnan tel barnebarnan mine, nokka som æ sekkert kjem tel å sette kjempepris på.

Voi kor æ plutselig ser lyst på live og fremtia med bevaringa og revitaliseringa av kristendommen i lande vårres også. Sjøl graderstokken er enig med mæ, og dele følelsan og begeistringa mi. Den vil liksom ikkje over på den rødgrønne sia ennu. Kvikksølle har sett sæ fast på sine 1,5 blå nu klokka 8 på morran.

Lørdag med blant anna Eplefesten

Det har vært kuldegrader på utsia huse mett her på Gvarv i løpet av natta. Heile 2,1 støkka hadde han kulde samla av grader på den blåe sia av skillelinja. Men nu er sola oppe, forlengst, og kvikksølle har krøppe sæ sånn høvelig over på den rødgrønne sia, som velgermassan foran Stortingsvalge. 

 

Ingen skya på Gvarvhimmelen er å se, oppe der kor Vårherre bor. Jau om æ studere litt nærmar og nøye så kan æ se en og anna skydott her og der som har forvilla sæ ut på himmelen, som en kaninunge inn i gaupe-innhegninga på Kalhovd. 

Ute er det stilla også. Ikkje en vindpust engong å spore. Sjurbert sett borte på den lørvate take tel det som engong var et partytelt æ har borte i hjørne på tomta mi. Der sett han og snur sæ bort fra sola og menneskeheta her på Gvarv. Mon tro ka den tenke på der mens han stekk nebbspissen bort og gjømme den langt inn i det mjuke dune som kler den spinkle kroppen tel sjurungen. 

 

I dag har han bære en sko på sæ så vidt æ ser. Han er no ikkje så nøye med skovalge, han Sjurbert, om han har en eller to sko på sæ, eller om de er parvis riktig. Nei, han gjer fan i det formelle og tar på sæ det som passa for ham der og då. 

 

Løve på storbjørka har bynnt å gulne og en og anna trøtting av daudt lau dett ned mot bakken med langsomme, men bestemte bevegelsa, samtidig som de liksom takke av for sæ med vemodighet. 

Rognebærbuska borte på tomta tel kunstnarn vårres, ikkje han Sjurbert, men han berømte Bjørgum, står frodig og full av de mørkerøde bæran som fuglan er, med jevne mellomrom, og forsyne sæ av .

Det er som kjent  den berømte Eplefesten her på Gvarv idag. Like bort i gata er det liv og røre med lett musikk og melankolsk sang som blanda sæ med støyen fra mylder av folk som prata og diskutere de siste av  begivenhetan ute i verden - og korsen eplehausten har vært her på Gvarv i år. Men kjenne æ bøndern rett så er de aldri fornøyd uansett kor stor og god avlingan demmes har vært også i år.

Æ får også trø ut i gata og se tel mine der. En av arveprinsan mine kjøre gråtass-traktor i kortesjen av svært mange av samme sorten, både registrerte og papirlause som, fremmedarbeideran i Spanias landbruksøkonomi.

Fredags-skodda

Så sklei den smale olabukse-kledte baken min ned i den gamle gjungestolen min her på Gvarv. Det er fredag her i tåkehavet, og hanen tel naboen er oppe allerede og vise sin glede med sin kykkelikyy for den nye dagen som æ såvidt ser konturan av. Temperaturen er nede i 5 grader på pluss-sia, og det einaste lyspunkte på Gvarv nu er at barometere vise ei diger sol.

Konturan ja. Ute er det tåke. Tjukk tåke, eller skodda som vi sei om verfenomenet der æ kjem fra, er det på utsida. I morres va æ ute og henta inn tørr ved for fyring i ovnen min. Det var sånn at skodda på utsia min vakre bolig her på Gvarv minna mæ om snystormen en vinterdag opp i nord. Nesten som at æ måtte grave mæ vei gjønna tåkesekken på vei tel vedstabelen som ligg så verbeskyttane tel under det enkle take av matt transpararent plast. 

 

Som sagt så sett æ her og kikka ut av de store stuevinduan mine på sørsia. Gardinan heng så fint på kvær sia av de nyvaska glassan. De er pønta med broderte sløyfe rundt på medten, som nydelige sommerkjola på veldreidde kvinnekroppa, med belta om sæ. Det er nu sånn at æ er over de seksti, så derfor har æ nu slutta og se på andre kvinnekroppa og sånt tøv. Æ hold mæ fast tel gardinan bokstavlig  - det sikre i min alder. Nu er det bærre prostataen min som er i fokus, og det er meir enn nok for mæ skal dokker tru. 

Det er ikkje så mukje anna å se på utsia av de samme glassan mine enn den gråe veggen. Vedovnen min skjabba og prata på sin måte og er virkelig opplagt nu då den har fått tørr telemarksgran å tygge på. Morrakaffen er kokt, og både lukte og smake heilt fortreffelig nu  på ottaen. 

Så godt det var i morres med fersk heimebakt brød tel frokosten. Fine, fine lyden var det då brødkniven dansa tango gjønna den harde skorpa på utsia av grovbrødet, skorpa som æ lika så godt å tygge på. Småe smula falt ned i oppsamlarn under skjærfjølaog blei motvillig ligganes under trerista der for fuglemagan ute. 

I radioen borte i kroken varsles det om snarlig  renteauke og økte prisa på matvaran i butikken som følge av det kostbare landbruksoppgjøre tidligsare i år. Men det bryr æ mæ ikkje så mukje om for goudaen fra Synnøve smake like fortrefflig på skiva om det varsles aller så mukje elendighet der ute.

Fredag blir det uansett her..

Sametingets løpestreng

Kor æ e same; løen og likeglad

æ kainn ikkje å lese, men sameskilt må æ ha

Flagge har vi feira, med gomba og overmann

Nu er vi svanger, med vårres nye fedreland

Æ har ingen reiner, men sporan e å finne

Dæm bevara æ, som somaliske jomfruhinne

Saman e ett lydig folkeferd der vi er som saua

Lytta og lyr tribunalets tause røst, sjøl om vi har daua

Skal vi lage nokke skaparverk sjøl om vi er blank

Da må vi gå bort tel Onkel, samefolkets bank

Verke må så velsignes av samisk u-hjelps peng

Derfor står vi her i skogen, som pudla i Sametingets løpestreng

Æ sett nu her å spekulere på det neste sprell

Kanskje lage litt meir rabalder, og pynte det som fell

Vingeslag

tankan

flyg med

høstlette vingeslag

dit minnan mine bor

vindpusten der

med de gjømte ord

speila sæ i lyseblått sinn

rytmen i det indre

boblan i et champagneglass

sprudlanes, og der

Streif

Kvelden er på

streif

i gjenskinn

av en nyfiken måne

danse snykrystallan

lydlaus salsatakt

Dagen i går

i skyggen fra i går
tørket dugg
fra svunnen tid

den gang vinden danset
tett
med bjørkas løv

på denne iskalde kvelden
høres bare frostens melodier

blant alle vinterens blomster
- du er bare skjønn

Snart hos han Kykke

Bjørkelauvve er rolig idag - heilt rolig. Temperaturen er 12,9 grader nu kl 08.30. Ikkje ser æ Stetind idag, og heller ikkje Resmålstinden. Æ kan heller ikkje sjå toppen av fjelle over Myrnes engong. Men den seige gråe og kalde morratåka som kleba sæ nedover fjellsia, som en snikanes forkjølelse, kan æ se om æ slett ikkje ønska det. Men dagan må gå videre uansett korsn vere e her i njarrrga.

Æ har enda nokka detalja på utsia her som må ordnes før æ sette girstanga i draiv på passaten min. Då lar æ så ekvipasjen vende nesa sørover igjen. Men det blir definitivt ikkje idag.

Mens æ sett her og krote, kom æ tell å tenke på han Sjurbert - sjurungen min på Gvarv, der sør. Sånn uflaks æ alltid har. Æ hørte nemlig at et tv-tim fra det store utlande hadde vært på Gvarv og filma den og flyverferdighetan tel den. Æ fekk også nyss om Sjurbert dreiv på med å lage en lærebok tel hanen Kykke tel naboen min fra Trøndlag sånn at den også kunne lære og flyge meir enn den kan gale sin kykkeligky.
Men uansett galskap - ha en flott dag.

(Denna skreiv æ for nokka daga sia mens æ var oppe i Husjord)

Spinkle Mia sin nye heim.

15:36 vise tambakken på vestveggen i stua mi. Graderstokken fortelle mæ at det er 22,2 grader på utsia huse mett, nærmare bestem mella spilan på gelendre på trapa min ved inngangspartie. Der står den svarte avlange temperaturfølarn på post, som en oppsynsmann under laksefiske, og observe alt av temperatura heile dagen åre rundt. 

Tenk for en kjedelig jobb den har. Men æ har aldri hørt at den klage på nokka som helst måte om det er aldri så kaldt der ute. Den er no som oss menneska flest – glad vi har nokka fornuftig å gjøre om dagan som seile forbi oss.

Sola på Gvarvhimmeln skinn som aldri før, som valgløftan tel min Jensemannen. Den nykomne gråspragla katta sett på benken rett framfør føten mine her i gostolen på verandaen min og stelle den flotte langhåra pelsen sin; slikka og nappe ut ett eller anna med de sylskarpe fortennern sine.

Da katta kom forøvrig hit for ett par daga sia var det den tynnaste ungkatta æ nonsinne har sett og følt på. Æ kjente nesten ingen kjøtt under den magre flått-angrepne pelsen hennes, bærre knokla og bein. Men æ har no pella flåtten bort etter fattig evne, fora katta med mat fra kooperative her på hjørne, og så har æ rundvaska henne. Om det var kattevask i ordets rette betydning eller nokka anna vites ikkje, men katta blei no vaska godt nok synes no æ. 

Og mens den sto der i botn av badekare, med kul på ryggen og de skarpe klørn hennes godt planta mot plastikken i karbotn, sto ho no ellers pent og dannet inntel ho blei ferdigvaska. Etter lauginga fekk ho ett varmt og tørt frottehandduk rundt sæ, og så ut som om den virkelig kosa sæ der den lå med følehåran vaianes i luften utafor håndduken, som antennan på spionskipe Marjata. 

 

Katta æ skriv om forøvrig blei funne ved et utfløtta hus på Hjuksebø. Der sto den på trappa og ville inn for mat og kos, men forgjeves. Beboeran hadde forlatt åstedet med mann og mus, og latt katta bli igjen og seile aleina på sin ferd videre her i live. Enkelt og greit for non. 

Mens andre har hjerte for dyr, og den fekk pronte heim her hos mæ på Gvarv. De fine grønngråe øuan tel katta, med smale granskanes pupilla, ser vennlig bort tel mæ som en takk for gjestfriheta æ byr henne, og det  ser virkelig ut for at den har tatt heimen min som sin. Ja, sånn skal det være. Nu er den dumpa katta kommen heime.

Æ kjøre E6...

Så var fredag og æ er nere på idylliske Gvarv igjen. En rolig og udramatisk ferd med min nye gammelbil, fra vakre Husjord i Skånland, har æ hadd. Tungt lass lå pent plassert av brorsan på hengarn min, som hang etter bilen, som en nervøs og innpåsliten valgkampmedarbeidar fra SV i disse daga.

Den gamle svarte passaten min med 197 arbeidsvillige bensinhesta krevde sett, og vel så det av bensin av høgaste oktan, for så å ta alt med sæ fra heimplassen min der oppe i nord, også over Kråkmofjelle og heilt hit tel Telemark. Saltfjelle var fin på onsdagsettermiddagen, men fuktig og vindfull. Enkelte reinsdyr beita dovent i grøftkanten mella E6 og jernbaneskinnan tel Nordlandsbanen, og brydde sæ liksom ikkje nokka større kor æ skulle hen.

En vakker solnedgang fekk æ med mæ då æ passerte Levanger då den røde skjønnheta gikk ned bak nokka søvnige fjell langt ute i havgape i vest. I går morres på Støren, etter ei god natt der, måtte æ inn på  bakerie for å få med mæ de gode wienerbrøan som de også er så  kjent for, med gul kremaktig kliss på. Då æ så  kjørte videre etter riksvei 3 gjønna Kvikne mot Tynset, øverst I Østerdalen, hilste morrasola på mæ og ønska mæ god tur videre nedover dalen.

En relativ dramatisk tur nedover hadde æ som vanlig – ja - om æ då ser bort fra han der skrullate bilførarn som en foretok forbikjøring av en rekke av vogntog foran sæ, og som overvurderte sine mangelfulle kjøreferdigheta. Han kom sæ forbi dem - ja - men då hadde æ svinga heilt tel sies på høyre vegkant og stoppa opp min tungtlasta passat, heilt opp. For æ, med min høvelig lange  erfaring på veian, så jo at om æ  ikkje stoppa opp så ville mange av oss på veien der og då  reise tel helvette med første ledige bil. Men det gikk jo godt nok, og då er alt vel og bra.

Med mine 42 år bak både buss-, lastebil-, og vanlig personbilratt, og ett sted mella 1,5 og 2 milloner av utkjørte kilometer innabords så har æ nu ennå tel gode å kollidere, då med andre kjøretøy. Mange nestenuløkke har det nok vært opp gjønna åran. Men æ banka nu i borde, og håpe at æ ikkje kjem i nokka uhell i det heile tatt i den tia som gjenstår for mæ som sjåfør.

Her på Gvarv er det tåke, her også, idag. Og hanen tel naboen gale sin kykkeliky glad og fornøyd, og då er alt som før. Temperaturen er 16,2 gradet, og æ ser ikkje Stetind. Ja, ka i fan ser æ; overvokste uflidde tujahekka som ikkje har sett saks på lange tie.
Nu skal æ ta mæ en rusletur ut i marka her for å få kjøreturen ut av nakken min, og haue, og få telbake den friske telmarkslufta inn i de samiske lungan mine.