Laugedagen min.

I dag var det laugardagen  min. En gong i mån' rundvaske æ kroppen min fra topp tel tå, bokstavelig.
Då kasta æ av mæ lompen ute på trappa og rusla så bortover gangen tel rommet der badekaret står i det eine hjørne der og venta på mæ.

Der skrella ho æ bor sammens med, plagg for plagg av mæ, som ho skrella av et kålhaug. Når ho så kom tel den engong så kvite langarma makko underbuksa mi, sei æ stopp og  jaga henne ut av baderommet.

Lauging er en nemlig en privatsak for mæ som æ foretar absolutt heilt aleina. Då så det siste plagge er skrella av kroppen min, kjem den kvite flotte fløtekvite huden min tel synes. Voi kor æ digge den - kroppen min altså . Den er æ virkelig stolt av, sjøl om brystkassa har dotte vel langt ned i løpet av de siste åran.
Men æ digga ikkje odøren av kroppen min nu like godt .  Alt av lukte kom sivanes fram fra alle sprekken på kroppen min, som gassan tel en vulkan som trua med å komme.  Så står æ vanligvis en stund foran speile og betrakta det fullkomne skaperverke tel Vårherre.  Så lirka æ legemet mett ner i karet og det varme Gvarvvatne som kom ut av springen, som er montert halvhøgt oppe på veggen over badekare.

Sjøl han Arcimedes, han mella beinan mine, synes nok som æ, at det er godt når det varme vatne omfavne oss begge to, som om vi er inne i paradiset begge to. Så lå vi der og strekte oss i vatne. begge to,  av rein glede, mens han Ødegård undertegna kontrakten borte i Madrid.

.. blod, kule og krutt..

Nu er æ inne tel lunsj igjen. Klokka på veggen har passert 12 forlengst. Ute er det null grader og ingen nedbør av interesse å skrive om.

På digitalradioen min her på Gvarv  høre æ at Erna og Siv skal selge ut den norske naturen tel høgstbydanes. Æ høre også på den at en investorgruppe fra Russland skal være fan så intressert i utmarka vårres, og vil gje pris på den - tel spøttpris.

En Vladimir Putin skal vesstnok være ledar for den gruppa. Den samme gruppa har akkurat kjøpt opp eiendom borte i Øst Ukraina, med både badeplassa og ubåt-basa, betalt kontant  med blod, kule og krutt.

Nei, fanden ta - æ trur æ går telbake i tid nu, og byttebort dab-radioen min tel gammelradioen igjen.

På den var det FM-bånd og analoge nyheta som strømma ut av den enkle, men nøkterne høytaleran.Fra den kom det aldri nokka sånne  nyheta som om at gamlelande vårres var tel salgs.

På de nye er det bære snakk om enera og nulla som digitalt språk. Kanskje de som skapa nyhetan og så er enera og nullera - helst nullera spør dokker mæ.

Nei fan, nu trur æ det er på tide at æ får opp haue mett opp av vanne, og bynne å følle med ka som skjer rundt mæ i den store verden..

Hesjetørk

Nu er æ inne tel sein lunsj. Ikkje for at sein lunsj gjør mæ nokka som helst. Æ, som de fleste andre, har mukje å gå mht spekklage rundt medjen.

Då æ skar opp de to skiven mine av det heimebakte brødet æ vanligvis et tel lunsj,  så æ han Sjurbert med farn sin ved sia av den landsens fuglematarn min æ har ståenes  fastspekra tel stakittgjerdet på øversia av huset mett.

Når de to peningan der kjem tel foringsplassen, då flyg småspurvan vekk fra den. Så er de  der og et, sjurefamilien. Farn kaste ned en og anna solsikkefrø tel han Sjurbert, som så plukke dem opp igjen og putte dem i munnen, som et barn som kosa sæ med  popcorn,  og med god apetitt.

Og sånn kosa de sæ en stund tel de ikkje orka meir, eller tel  kattdjæveln. tel naboen kjem bort tel matarn og jakta på fuglebiff tel lunsjen sin.. Alle vi skapninga skal  og må ha mat, utrulig nok,

Farn er for øvrig jævla flenk tel å sønge, nokka æ ikkje kan sei at han Sjurbert kan. Han laga nu andre lyda når det passa han. Men æ kan slettes ikkje sei at det er nokka fint det han lirka utav sæ. Men i eventyret seies det jo at enkvær søng med sett nebb. Sant nok, det.
 
Det er litt friskt ute idag. Vedovnen har plutselig fåt en ny giv, på en måte. Litt drag er det nok i lufta. Æ ser det også på snyflakan som dalanes ned på skrå fra nordvest. Litt bevegelse var det også i storbjørka då æ på ottaen var i den grønne postkassen min og henta dagens TA. I den avisa er det forresten mukje å lese om. Også om dagligdagse ting.
 
Nu passere klokka 13:01 og det er 0,6 plussgrader her på Gvarv, med barometerstand på høytørk. Høytørk er det lokale orde nordpå for høytrykk. Det var sånn der i si tid då æ var ung at når det blei meldt  høgtrøkk i vermeldinga på radioen i slåttetida, så var det jamngodt med god hesjetørk. 

Æ heng nu også tel tørk her på Gvarv. På min måte.

Sola er telbake - i Husjord

Det var fortsatt mørkt her på Gvarv då klokka passerte halv åtte på morran idag, den 17. januar i året 2015. Det var stjerneklart ute då, stilla som vanlig, og det var 1,4 plussgrader. I går var det en heller mild dag her på Gvarv med makstemperatur på heile 5,6 varme  januargrader på ettermiddagen.
 
Hunden tel ei av naboan min på nordsia bynnte plutselig å gje kraftig lyd i fra sæ nu - gjøyr veldig. Men det er bære koselig å høre at det er liv rundt mæ her på Gvarv sjøl om det er lørdag her på Gvarv og sola skal, etter kalenderen, vise sæ for første gong i år oppe i Husjord. Om litt  blir det nok solskinn her også om ikkje tåka kjem og snappe de flotte solstrålan bort fra mæ. 

Kråka sett høgt oppe i toppen av den store frodige granbuska rett over mæ her å sett. I den bor han Sjurbert med sin familiei. Høyblokka her på Gvarv. Den einaste. 

Der står den ofte, kråka,  på tå hev, heilt oppe på toppen, så den den tynne nålkledte toppen formelig bøye sæ andektig ned av vekta tel kråka. 
Mens den balansere sæ der oppe, som en linedanser,  rope den ut sine kraaa, kraaa for full hals. 
Det er så innmari stemningsfullt både se og høre kråkefuglan når rope ut sine rop. Det minne mæ så mukje nord når de flyg der oppe på leit etter nokka å nebbe sæ på. Der oppe høre man også lyden fra dem ofte.Her er det heller meir sjeldent å høre fra kråkefuglan..

Sjurefar kjem pliktmessig ut av leiligheta de disponere oppe i granbuska, og forsøke etter beste evne  å jage bort kråka som forstyrre dem med sine rop. Sjurbert han har sine instruksa å forholde sæ tel; holde borte alle forstyrranes elementa som kan vekke ho sjuremor fra skjønnhetssøvnen sin. Den  treng ho mukje av, spør dokker mæ.  

Barometeret på bordet vise ei diger sol, men det er også en einaste å se av sol akkurat nu 


Om æ hadde vært heime idag, i vakre nord, då hadde æ nok sett sola for  første gong i år om vere hadde vært med mæ. Da hadde æ sett den i ca 2-3 minutta tett før tolv, soltid. 

Men æ e her, og har ikkje, og får heller ikkje ta del i den unike og flotte opplevelsen som er så utrulig stort for mæ - kvær gong sola kjem tittanes fram.

Kor æ er stolt som kjem fra en landsdel med så mange og flotte naturfenomenet på skuddhold. I vakre Husjord oppleve æ alt det naturen har på sett repertoar. - mørketid, nordlyst som vaie på polarhimmelen over mæ, sola sin tilbakekomst i januar, som idag. Så har vi midnattssola, som har overhørt så mange fortrolige samtala mella nyforelska par i sommargresset. Og ikkje minst skikkelig uvêr. 

Æ veit egentlig ikkje ka æ har her - stort sett ingen ting av ver.

Muhammed og Læstadius.

Æ trur nu på Gud på min måte. Det har æ nu forresten alltid gjordt. Det er alt for mange tilfeldigheta der ute i den store verden som ikkje bære har oppstått av sæ sjøl, sånn uten videre meine æ. En med sikker hand har nok hadd styringa med det heila. Og så har han tjuna det heile etter kvært som behovan endra sæ med åran.
Tjune er forresten et fint ord for justering. Finjustering vesstnok på fagspråke.

Æ tenke nu på jordas plassering i universet. Passe langt fra sola er den sånn at vi har stabilt med vatn - enn så lenge. Litt is har vi også. Akkurat nok tel at enkelte får lårhalsbrudd når forholdan ligg tel rette for det..

Og vi har akkurat nok med oksygen og andre gassa på jordkloden vårres sånn at vi kan puste normalt her. Derfor er avstanden fra sola, jordrotasjonan og alt det der lagt vel tel rette, med sommar og vinter for oss vanlig dødelige.  Nu kan  vi kan reise tel syden, av og tel, når det blir for kaldt og jævlig rundt oss her på berge. Det har æ også bynnt å gjøre nu. Nu  leve et behagelig liv i den rette avstanden.

Men avstanden blir litt feil når det gjeld Husjorda. Det er litt for langt dit herfra av og tel synes æ, sjøl om vi har nok av vatn og luft der oppe. Og holka.

Men æ er nu meir opptatt av Gud, eller Allah for den sags skyld. Er de to ikkje den samme, mon tro. Tja kem veit. Ikkje æ i hvert fall,  med hundre prosent sekkerhet.

Æ skal nu ikkje gruble så fælt på det, for då får æ så jævla ondt igjen i det vesle haue mett - den som sett på skuldran mine forresten, med oppstopparnasen min peikanes nordover.

Nei grublinga overlate æ tel de lærde - de med doktorgrad.

Nu har det gådd inflasjon i doktorgradan høre æ også. Og det på radioen min, det. Den moderne radioen Dab+, som æ kjøpe av ho Nilbjørg borte i Mo i Rana då æ var på gjønnareisa der med bobilen min.

Radioen er no forøvrig den einaste som prata tel mæ her på Gvarv. Oppe i Husjord treng æ ikkje radio.

Men det var no det der med  doktorgradan, Gud og spekuleringa rundt alt dettan. Men æ når ikkje heilt opp med tenkinga mi, æ med kun tre månders rekruttskole å slå i bordet med.

Om æ hadde holdt på nån år tel i televerket,  då hadde nok æ  fådd doktorgrad, æ å - i kabelskjøiting. I den gamle statsbedriften skjøta æ kabel fra morran tel kvelds. Det kunne hende at æ drømte om kabelskjøyting også mens æ sov. Då ser æ bort fra alle dagdrømmingan mine.

I det gamle televerket hadde vi vaselinkabel, tørr kabel og papirkabel, pluss luftkabel som æ skjøyta sammen. Vaselinkabelen er den øngste av kabeltypan. Den formelig taut over  av sånn vaselinlignanes greia straks æ bynnte å bearbeide den, som hos ungpien i mine gamle daga.

Så var det tørrkabelen. Den er tørr - som ei kjærring som har passert overgangsalderen. Luftkabelen er for meir de meire svævanes samtalan, spesielt beregna for politikera.

Og så skjøyta æ papirkabla også. Men ikkje så mukje. Den kabeln var for de lærde. Det var egentlig den æ skulle ta doktorgrad med- fordype mæ i den, som de "finere" folkan sei det.. Men så fekk æ takras over mæ mett i fordypinga  og æ blei slengt ned mot bakken av raset. Og det var det. Doktoravhandlinga mi falt som mæ; neri  grusen,  bokstavelig.

Men så var det med Gud igjen - og Allah. Så har vi profetan - som finnes i de fleste religionan også, har æ fådd med mæ.

I min enfoldighet så tenke æ på profeten Muhammed. Han var vel en politisk og religiøs leder har æ lest engong. Han skal jo også anses som grunnleggar av islam.

Og i neste øyeblikk tenke æ på han Læstadius. Han er jo også en profet på sin hals.  Grunnlaggaren av den religionen æ er fødd og oppvokst med oppe i den kristne bygda mi oppe i nord - læstadianismen.

Han var jo også botanikker leste  æ i ei bok. Botanikeran de har vel med det å jordfeste, har æ også fådd med mæ. Jordfeste planta også, gjør de, sjøl om nån av de samme plantan er uønska av sækta mi. Plantan får i hvertfall ikkje lov å være i vinduskarman tel de rektig kristne. Plantan er avguda, dem. Det har Læstadius sagt tel oss. Ikkje Gud.

Då den godeste læstadianismen kom tel bygda vårres så jaga den også bort alle bygdedyran som fantes der - fanden i volds. Det blei  også slutt på innavelen hos oss der oppe, som var nokka utprega.

Så nu har vi ei alldeles perfekt bygd der oppe i nord der æ kjem fra. Rasen er nu rein og fin, som fjellbækkan på Vestlandet. Nu er det kun fred og fordragelighet som rår grunnen der oppe.

Om han Muhammed jaga bort nån bygdedyr då han rådde i sin verden - se det veit æ ingen ting om. Æ tær heller ikkje å tenke på det. Æ tør heller ikkje tanken på innavvel. Plutselig så smell det.

Gud er Gud. Men nærma vi oss profetan med feil blyant, ja då ligg vi tynt an.

Men egenlig så var det ikkje meir. Det var nu bære en liten refleksjon på siste tidas hendelsa ute i den store verden mens æ sett her og lytta tel dab-radione min. Tenk om den samme radioen kunne lytte tel mæ her æ sett - av og tel..

Tjora fast..

Æ er inne tel lunsj på denne regntunge tirsdagen her på Gvarv. Fra den mørke skyate himmelen kjem det mukje vatn ramlanes ned på en og samme gong. Så synd at ikkje Nina var her nu som kunne drive litt på regndråpan sånn som æ er vant tel oppe fra nord - sidelengs. Men det kan nu være det samme med ho Nina. Ho va ikkje mukje tess då ho va her hos mæ sist - slapp og giddeslaus va ho.

Heller sku det ha vært ei som virkelig kunne bite i fra sæ, også fra sydvest. Men her på stille Gvarv kjem regndråpan rett ned fra den tårevåte himmelen,  totalt uten pondus, som en med fremtreden MS.

Bobilen min tok æ ut av sin lune rede idag, sjøl i regnveret.. Den blir, som eiarn. rastlaus og utålmodig av å stå tjora fast på et og samme sted, uansett ver,  som en hest tel det korte taue den har  rundt den høyre framfoten sin.

Nu vil den, som eiarn,  ut i det fri og slå ut håret - få også litt reint regnvatn på heile oss. Bade oss i fresk fjelluft for så å slo oss tel ro på et lunt sted med ett lite glass innerst i handa og blafranes talgelys på bordet.

Bobilen min  står nu under ei av de store granan tel naboen min i vest. Alle treng vi en deilig forfriskanes dusj iblant. Bobilen min er ingen untak i så måte.

Nu lar æ det vinterlige regnvatne strømme uhemma ned  og kjæle hemningslaust med det aluminiumsbelagte  taket æ har på bobilen min. Strie strømma av vann, svette og lengselståra renn nu ned etter den kvite bobilsia og videre ned på den kalde stivfrosne bakken her på Gvarv.
.
På radioen høre æ nu at regjeringa vårres er fan så handlekraftig. Den sende ut uskyldige asylbarn  - en etter en - etter samlebåndprinsippet. Men de voksne og kriminelle asylsøkeran får bli. De har jo ankemuligheta i fleng de, seies det - de kriminelle altså.

Og anke gjør de, de krypan. Mange gonga -  heilt tel de når pensjonistalderen.  Og då kan de med offentlig velsignelse fløtte inn i trygdeboligan rundt om her i landet teltenkt norske slitera.

De voksne asylsøkeran har jo rettssikkerheta som sitt suverene  trumfkort i ermet sett.

Ka har så asylbarna? Stort sett ikkje anna enn sin mørke hud som sin forsvar mot den uniformerte overmakta.

Nei, asylbarna skulle ha vært myllaher. Då hadde ingen tord å gjøre nokke med dem. Krekar er jo et godt eksempel på det.

Vårres egne gamle og pleietrenganes er det ikkje så nøye med. De får stå på gata i vent  på trygdeboligan sine.  Dem de så sårt har fortjent å få fløtte inn i. De samme sliteran har jo bygd opp velferdstaten vi er en del av.

Men det får være nok, det, meine regjeringa. Nu er de glømt - vårres egne slitera. Sånn er det bære her i landet vårres.

Klokka er 12:37 nu, i hvertfall her på Gvarv. I dag har æ knoga litt med vinterveden  Henta veden der, og kjøre den inn i garasjen min. Der stabla æ den opp inne i garasjen min, langs nordveggan mens æ hørte den kommunale strøbilen legge igjen sand etter sæ på de glatte gaten rundt mæ her i Telemark
.

Storm i vannglass

På denne søndagsmorran her på Gvarv er temperaturen 0,9 røde. Klokka har så vidt passert 9, og æ sett her i godstolen min nu og lytte tel programmet: Små klassiske sukkertøy på dab-radioen æ har ståanes på bordet rett ved sia av mæ her.

Ute er det full dagslys nu, og stille i vere. Fan så stille.  Faren tel han Sjurbert står på greina si og skue utover den snydekte plassen under sæ og ser etter om det ikkje er en matbit tel familien sin på bakken.

Hakkespetten hold sæ fast i den kvite steile bjørkstammen vis a vis sjurefaren og hakke på på sett.

Ellers så finnes det  ikkje ett einaste spor etter orkanen  Nina, hverken i lufta eller på bakken. Fans kjedelige kvinnfolk som ikkje turde å vise ka ho va god for. Tenk og hadd ett sånt slapt kvinnemenneske  på heiltid på eiendommen sin, som ei levja - ei uten nokka større tak i det heile tatt. Då hadde nok telværelsen  vært stusselige.  Selv vedovnen rista på sin svarte varme topplokk av rein skuffelse.

Jau du, ho var  en snartur her og besøkte mæ i går på kveldinga, ho Nina. Æ hadde på mæ stasen min som æ syntes passa for møtet med henne; den mørkeblåe varmedressen fra Wenaas.  Den er for øvrig kledt  med grå teddyfor på ryggen og svart glatt stoff i arman.  Fra gammelt av veit æ at når man skal ut på deit med kvinnfolk, så må klean stå i forhold tel anledninga. Kjeldressen æ hadde på mæ då, syntes æ derfor passa utmerket inn.

Og sia det var lørdagskveld her på Gvarv tok æ ett aldeles lite glass med Beilis - nei to, forresten, før æ gjekk ut for å møte henne.

Æ, som er en beskjeden kar av legning, må alltid ha en hivert eller to innabords før æ i det heile tatt tør snakke med nån av det svake kjønn.

Dokker veit jo også at vi kristne alltid finn på et eller anna påskudd forå ta oss en skarpen i ny og ne. Etter den andre gode hiverten, og et lite rap gjekk æ ut i den mørke stjerneklare Gvarvkvelden.

Ho kom hit på besøk, som sagt og avtalt, og det med ett skikkelig sus gjønna den tynne granskogen tel naboen min,. Så traff ho mæ rett i trønet mett då ho kom, med heile sin usynlige tyngde.

Æ handhilste også på henne i forbifarta. Den kalde halvslappe håndtrøkke hennes æ følte då henden  vårres møttes et aldeles kort øyeblikk, avslørte at ho ikkje var heilt tel å stole på.

.Æ sto nu der ute på orkesterplassen min; den isate plenen, med litt fuktig nysny på og betrakta geberderan hennes då ho blant anna rista på storgrana, den han Sjurbert bor i.

Neida, æ blei fan mæ så skuffa over det ho hadde å fare med. Ho oppførte rolig og sedat, som en bil med innebygd fartssperra på 50 km/t i 80.sonen. Etter at ho dansa litt her, rista på alle busken på plassen her ett øyeblikk, takka ho for sæ og reiste telbake igjen, tel en diger  skuffelse for mæ.

Nu er det bære og vente tel neste trussel fra han Yr.

Heftige Nina.

Det har kommen ett par cm med nysny i løpet av natta her på Gvarv.  Nok tel at Mia har kunne legge spor etter sæ då ho gikk over verandaen min på morran idag for å gjøre i fra sæ.

Porten står på gløtt, og det kan nok borge for at det kjem meir i dag.

I min barn- og ungdomstid på Planterhaug blei æ også opplært tel at æ legge merke tel de småe detaljan i naturen omkring mæ.

De samme detaljan kunne fortelle oss mukje, I enkelte telfelle kunne de samme detaljan bety forskjellen mella liv eller død..
Den opplæringa har gjett mæ mange fine overraskelse, og glede, når æ har rusla ute i marka tel alle tider på året.

Nu høre æ også at foreldran tel han Sjurbert krangla med kvarandre på utsia her. Men i demmes verden heite det nok ikkje krangel det de holdt på med nu - men argumentasjon. Æ veit ikkje ka de er uenige om, men høylytte  krangel er det i hverfall borte i storgrana rett over her her æ sett. Der  står de på kver sin snytunge grein å nebbe mot kverandre.

Idag er ovnen min litt meir ivrig enn vanlig når den fortære maten sin. Litt ekstra bevegelse er det nok i luftmassan på utsia huset mett her her på Gvarv, og det påvirke matløsta hørbart tel vedovnen min.

Nu spis han av de tørre grankubban med glupsk appetitt med god trekk fra ho Nina. Men ho ikkje sterk  nok tel at snøen bevege sæ nokke vei ennu - slettes ingen kov.

Orkanen Nina , pia mi, skal vel komme  hit tel lands i løpet av dagen har æ hørt. Svært mange følle henne time for time, som en populær og verdensvant dame.

Æ elske også uvær, rett og slett. Idag får æ virkelig håpe at får oppleve Nina på kroppen min. I gamle daga likte æ kvinnfolk med futt og fart i. Då det kom, uvere altså, så reiv de og sleit i alt de kom over med nevvan sine, heilt  tel rossa roa sæ igjen. Klean mine måtte æ holde hardt i, eller så kunne æ risikere å bli totalt avkledt i kastan. Men det er lenge sia det.

Klokka er 0928 og det er ca en kuldegrad ute, og det snya tett. Det er også lavt luftrøkk omkring mæ uten at æ kan sei kor lavt det er.

Kor æ gler på tel idag. Ovnen min fortelle mæ at det kan bli en heftig lørdag for mæ idag.

Gallatipp og topp..

Gvarv er idag, på denne åttende dagen i 2015, totalt innhylla og omringa av fuktig og klam skodda.  0,1 plussgrader har æ også på utsia her æ bor, ifølge  temperaturmålarn min i verstasjonen æ har ståanes på bordet foran mæ. Tidsmålarn på den vise også at klokka er 08:46.

Barometeret vise også at det er heller lavt lufttrøkk ute. Kor lavt det er skal æ ikkje ha nokka formeining om.

På radioen høre at at guttebarna med opphav fra fremmedland fortsatt skal omskjæres. Og det over en liten sko, eller tupp.

Topphua på tissemann skal bort, skjæres vekk og kastes, som de offentlige utgiftspostan på de blåblå statsbudsjettan. Og det gjør de, for en kvær pris.

Nu høre æ også på radioen diskusjona om topphua og gallatippen skal fjærnes på offentlige sjukehus eller ei. Det diskuteres også kem som skal stå for utgiftan i forbindelse med kjønnslemlestinga.

Kanskje støkkpris-modellen tel FrP hadde kommet tel sin fulle rette her. Då hadde tupp og tapp, samt ødelegging av fremtidig mulig naturlig kjønnsliv, virkelig blitt en god butikk, betalt av den norske stat.

Æ, for min del, er nu glad for at æ har topphua på plass og velbevart  på min mann, og uberørt av en rusten og ukvass tollekniv.

Nu er nu forresten  topphua mi for lengst rulla utover den rønka flensen, og knøtten  igjen,  som åpninga på en sjømannssekk.

Uff, æ får ondt i heile mæ når æ tenke på all den galskapen som utøves innen de forskjellige religionan. Enkelte drep og henrette sine medmenneske med kaldt blod, med henvisning tel hellige bøker, eller ordre fra dem som står som sjølutnevnte  åndelige ledera.

De samme lederan og demmes barn går som oftast fri sjøl, både fra sjølmordsbombing og alt anna fanskap. Men de har sine forblinda og hjernevaska fotsoldata i sine rekker som utføre de uhyrlige handlingan for dem.

Andre igjen blir kjønnslig lemlesta for alltid fordi religiøse ledera gjønna skikka og rituala meine at handlinga de utføre er i trå med Guds ord. De meine  derfor at de rettferdiggjør galskapen sin etter anvisning fra de samme hellige skriftan.

Nei, med rituala, trusla og straff dure de religiøse fram, både ute i den store verden og her på berget, uansett korsn trusretning de tilhøre.

Heime i nord, blant anna, er det i mange heim forbudt å ha henganes gardina før vinduan. Blomster, som er en del av Guds skaparverk, er også forbudt å ha i vinduskarmen. Slipse rundt halsen på kvitskjorta tel gubban skal heller ikkje bæres på søndagen, eller ellers når kvitskjorta normalt skal bæres.

Men Gud sjøl har aldri kommen med nån av de forbud og forordningan som ofte utøves i forskjellige heim.  Men derimot sjølutnevnt redningsmenn, som blant anna Læstadius.

Vi har en lendens tel å skjule oss ba kulturen vårres og arven fra den, og slår oss tel ro med den. Men de som kjem tel oss fra den store verden har også sin kultur og kulturarv som de ivaretar. Men den kan vi ikkje uten videre tolerere.

Nei, æ holdt mæ på den sikre sida, holdt mæ tel de ti  bud Gud gav tel menneskeheten via Moses.

Derfor er æ trøgg i farer, tross alt, om æ skulle uttrøkke mæ religiøst,  æ å.

Ribba og utkasta..

Nu er æ inne tel en liten mandagslunsj her på Gvarv. Klokka er 11:32 i skrivanes stund, og utetemperaturen er 0,9 kalde i følge den digitale målarn min. Det er den første mandagen i det nye året på mæ, og det er 150 år sia Sibelius blei født, høre æ på NRK2.

Nu har æ vært ute og gjordt første økt av arbeid idag ; fullt opp drivstofftankan på bilan mine.  Det gjør æ kvær mandag, økonomen som æ er.
 11,79 var forresten pumpeprisen på xy her på Gvarv idag, vel og merke på diesel, og 12,76 for bensinen.

Nu har æ tatt de første stegan inn i det nye året, og tar nesten ikkje nokka gjeld med mæ inn i det.  I hvertfall ikkje kort- eller bilgjeld av nokka slag. Nei, hos mæ er  det ikkje gutta som Santaner som eie bilan mine. De har som vane å tappe gjeldsslavan sine tel den siste blodsdråpe med de skyhøye gebyran sine, og ågerrenter.

Då nøtta det lite for enkelte å legge ut her kor lite diesel bilen demmes bruke per mil når de elegant utelate å nevne de totale utgiftan per utkjørt km når alle finanskostnadane på bilkjøpet tas med. Nei æ har en billig bil. Billig på alle punkt.

I dag har æ også kasta ut juletreet, som har stått så fin og staselig på festplassen her i huset. Der har det stått som symbolet på vellykkethet i samfunnet æ er en del av. Men alt her i livet har sin tid. Juletreet er ingen unntak i så måte.

Koselig var det då æ drog det tel gårds før jul, pønta det opp og så tenne de glitranes lysan på det. Då sto det der i all sin prakt og bredte de grønne greinan  sine, som vern, over alle gavan som lå under det, som ei hønemor på eggan sine.

Idag ligg det på den isate grønne plenen min rett utafor verandadøra her, naken, ribba og avkledd, som de korrupsjonssikta direktøran  i Yara.
All verdighet tel det en gonga så stolte treet er borte. Sjøl den fine svartmalte trebeinte stålfoten den støtta sæ tel då den sto på podiet er også fjerna. Nu kan tel og med monsan tel naboan mine komme hit og pesse på det, som toppen av ydmykelse for det engong så flotte juletre.

.. ligg nu og samla støv

Klokka på denne fjerde januar i år 2015 er 0732. Nytt år har æ også fått å forholde mæ tel, og ny skrivemåte på året. Temperaturen på stille Gvarv er nu 3,2 kalde grader.

Og når æ løfta øyelokkan og tar naturen på utsia tel beskuelse så kan æ ikkje se ei einaste sky på den morrablåe himmelen over mæ.

Bakken på utsia er heilt svart ser æ. Julelysan reflektere tel mæ fra bakken foran dem. Det kan borge for at det er is på bakken.

Men når dagslyset her får større makt kan æ nok se at plenen er grønn over det heile igjen. Julesnyen er borte, og det samme er julegjestan mine.

Nu er det ingen barnebarn her som kjem stavranes tel han bestefar for at æ skal løfte dem opp i luften og leke med dem. Nån av dem med også med morratunge bleie.  Ingen som nu kjem tel mæ nu og mase på at de vil ut på verandaen min og i arman mine og  lytte tel morran her, og alle lydan der ute. Nei nu er er det ingen her på her på kveldan som absolutt vil ligge i samme seng om natta som bestefar ligg i. Barnebøken på nattbordet mett ligg nu og samla støv. 

Nu er det kun den sprakanes ilden i vedovnen som lage liv og røre her. Alltid trist å bli aleine - okke som er. I flekken føle æ mæ rik når mine er her rundt mæ. I neste øyeblikk har æ den fæle fattigdomsfølelsen i mæ  som gned i hjerte mett når huset er tom for liv.

Men sånn er det bære. Vi får ta dagan og framtida som de  kjem. Nye daga vil alltid banke på. Æ har blitt ett døgn eldre fra i går, og arnebarnan mine har vokst sine millimetra.