Storm i vannglass

På denne søndagsmorran her på Gvarv er temperaturen 0,9 røde. Klokka har så vidt passert 9, og æ sett her i godstolen min nu og lytte tel programmet: Små klassiske sukkertøy på dab-radioen æ har ståanes på bordet rett ved sia av mæ her.

Ute er det full dagslys nu, og stille i vere. Fan så stille.  Faren tel han Sjurbert står på greina si og skue utover den snydekte plassen under sæ og ser etter om det ikkje er en matbit tel familien sin på bakken.

Hakkespetten hold sæ fast i den kvite steile bjørkstammen vis a vis sjurefaren og hakke på på sett.

Ellers så finnes det  ikkje ett einaste spor etter orkanen  Nina, hverken i lufta eller på bakken. Fans kjedelige kvinnfolk som ikkje turde å vise ka ho va god for. Tenk og hadd ett sånt slapt kvinnemenneske  på heiltid på eiendommen sin, som ei levja - ei uten nokka større tak i det heile tatt. Då hadde nok telværelsen  vært stusselige.  Selv vedovnen rista på sin svarte varme topplokk av rein skuffelse.

Jau du, ho var  en snartur her og besøkte mæ i går på kveldinga, ho Nina. Æ hadde på mæ stasen min som æ syntes passa for møtet med henne; den mørkeblåe varmedressen fra Wenaas.  Den er for øvrig kledt  med grå teddyfor på ryggen og svart glatt stoff i arman.  Fra gammelt av veit æ at når man skal ut på deit med kvinnfolk, så må klean stå i forhold tel anledninga. Kjeldressen æ hadde på mæ då, syntes æ derfor passa utmerket inn.

Og sia det var lørdagskveld her på Gvarv tok æ ett aldeles lite glass med Beilis - nei to, forresten, før æ gjekk ut for å møte henne.

Æ, som er en beskjeden kar av legning, må alltid ha en hivert eller to innabords før æ i det heile tatt tør snakke med nån av det svake kjønn.

Dokker veit jo også at vi kristne alltid finn på et eller anna påskudd forå ta oss en skarpen i ny og ne. Etter den andre gode hiverten, og et lite rap gjekk æ ut i den mørke stjerneklare Gvarvkvelden.

Ho kom hit på besøk, som sagt og avtalt, og det med ett skikkelig sus gjønna den tynne granskogen tel naboen min,. Så traff ho mæ rett i trønet mett då ho kom, med heile sin usynlige tyngde.

Æ handhilste også på henne i forbifarta. Den kalde halvslappe håndtrøkke hennes æ følte då henden  vårres møttes et aldeles kort øyeblikk, avslørte at ho ikkje var heilt tel å stole på.

.Æ sto nu der ute på orkesterplassen min; den isate plenen, med litt fuktig nysny på og betrakta geberderan hennes då ho blant anna rista på storgrana, den han Sjurbert bor i.

Neida, æ blei fan mæ så skuffa over det ho hadde å fare med. Ho oppførte rolig og sedat, som en bil med innebygd fartssperra på 50 km/t i 80.sonen. Etter at ho dansa litt her, rista på alle busken på plassen her ett øyeblikk, takka ho for sæ og reiste telbake igjen, tel en diger  skuffelse for mæ.

Nu er det bære og vente tel neste trussel fra han Yr.