Ribba og utkasta..

Nu er æ inne tel en liten mandagslunsj her på Gvarv. Klokka er 11:32 i skrivanes stund, og utetemperaturen er 0,9 kalde i følge den digitale målarn min. Det er den første mandagen i det nye året på mæ, og det er 150 år sia Sibelius blei født, høre æ på NRK2.

Nu har æ vært ute og gjordt første økt av arbeid idag ; fullt opp drivstofftankan på bilan mine.  Det gjør æ kvær mandag, økonomen som æ er.
 11,79 var forresten pumpeprisen på xy her på Gvarv idag, vel og merke på diesel, og 12,76 for bensinen.

Nu har æ tatt de første stegan inn i det nye året, og tar nesten ikkje nokka gjeld med mæ inn i det.  I hvertfall ikkje kort- eller bilgjeld av nokka slag. Nei, hos mæ er  det ikkje gutta som Santaner som eie bilan mine. De har som vane å tappe gjeldsslavan sine tel den siste blodsdråpe med de skyhøye gebyran sine, og ågerrenter.

Då nøtta det lite for enkelte å legge ut her kor lite diesel bilen demmes bruke per mil når de elegant utelate å nevne de totale utgiftan per utkjørt km når alle finanskostnadane på bilkjøpet tas med. Nei æ har en billig bil. Billig på alle punkt.

I dag har æ også kasta ut juletreet, som har stått så fin og staselig på festplassen her i huset. Der har det stått som symbolet på vellykkethet i samfunnet æ er en del av. Men alt her i livet har sin tid. Juletreet er ingen unntak i så måte.

Koselig var det då æ drog det tel gårds før jul, pønta det opp og så tenne de glitranes lysan på det. Då sto det der i all sin prakt og bredte de grønne greinan  sine, som vern, over alle gavan som lå under det, som ei hønemor på eggan sine.

Idag ligg det på den isate grønne plenen min rett utafor verandadøra her, naken, ribba og avkledd, som de korrupsjonssikta direktøran  i Yara.
All verdighet tel det en gonga så stolte treet er borte. Sjøl den fine svartmalte trebeinte stålfoten den støtta sæ tel då den sto på podiet er også fjerna. Nu kan tel og med monsan tel naboan mine komme hit og pesse på det, som toppen av ydmykelse for det engong så flotte juletre.