Kattdjævelen og andre hellige kyr.

Det er en sann glede for mæ å sette her i den eine nyinnkjøpte stresslessen i svart skinn og lytte tel han Wolfgang Amadeus på dab-radioen. Føten mine er bedagelig henslengt over kvarandre på den eine fotskammelen æ har på golvetteppet  foran mæ her.

Mia er også glad i de samme fotskammelen. Men ho lika nu ikkje så godt  å kvile føten sin på dem sånn som æ gjør det.

Nei, ho lika nu heller å sette på dem å kvesse klørne sine det seige lære som dekke skamlan.

Alt for ofte kjøre ho de krumme, sylskarpe og morderiske klørn sine langt inn i læret. Og så riv ho og slitt i ryggskinnet på skammelen, som ett iltert ludder på jobb  på reparbahnen.

Og alt  dettan gjør Mia uten at nån snakka tel henne, eller  irettesette henne for å temme ødeleggelsesmanien i henne.

Mia har alle rettighetan her i huset, som en kommunalsjef i sentraladministrasjonen. De  gjør akkurat ka de vil.

Egen katteluke har Mia også fått montert i i verandadøra tett før julehøytida satte inn.
Den en gong så flotte og kostbare verandadøra æ kjøpt inn og fekk montert, er punktert og ødelagt.

Ett digert firkanta koøye av ei elektronisk katteluke  er nu plassert nederst i den engang så funsjonelle verandadøra mi, som en utkikkspost mot hell.

No kjem ho, Mia, og går katti som helst gjønna den samme kateluka. Vil ho dritte, går ho foran luka. Og vips så  åpna luka sæ og vil liksom sluke alt av katta, driten og heile rukle. Når så luka er kålåpen, så åle ho den smellfeite kroppen sin ut gjønna holle i døra, som ei mor som ligg og før på sett barn nummer ni.

Luka har de vitale målan150mm x 150mm. I sin kamp gjønna luka  har ho et stadig økanes problem med å få alle valkan sine med sæ i det ho pressa sæ gjønna luka.

Mia er også en kjedeetar av rang. Enten et av matfatet, eller av den spesialtygde  kaffekassen vi så ofte må kjøpe inn for henne. Og dersom ho ikkje et, ja då sov ho - då helst i kaffeeska hennes fra Evergood kaffe..

Og så er ho kastrert - og ødelagt.

Lagt dø, med andre ord, som ballen i fotballverdenen. Når naturen krev sett, då går ho heller bort tel det overfyllte matfatet sett  i stedet for å gå ut tel monsan som stadig er å se på utsia her.

Ute er det skyfritt nu klokka halv åtte på denne siste dagen i dette år. To komma fire kalde grader er det også der ute på verandaen min. Følarn tel den digitale termometeret har æ nemlig  plassert på ett av spikarslagan tel de heimelaga spilan som omkranse verandaen min.

Ivers har daua, erfare æ - fotballens Beethoven. Men minnan fra kunstan hannes på banen leve videre.
Tenk, det er ikkje en einaste djækel her på jorda som har overlevd, sjøl ikkje i hevd av sin posisjon på banen, eller samfunnet for øvrig for den saks skyld.

En mann som æ kjente relativt godt er også borte. Steindau blei han tel og med, sjøl om han meinte at han hadde en såpass sentral posisjon i den kristne hierarkiet i bygda då han levde sett liv der.

Dagens ord serverte han også tel mæ, med bibelvers og noge attåt, som en ekstra dokumentasjon på kristendommen sin.

I min enfoldighet tenkte æ som så at Vårherre sikkert ville ta vare på en sånn ressurs,  og gjære han så godt som udødelig her på jord i den ugudelige bygda vårres. Men også han daua, som vi andre dødelige.

Jau, vi kan alle gå rundt i levvanes live og tru at vi er nu fan tel kara her nere på jorda.

Men Gud bryr sæ nu tydeligvis ikkje så mukje om ka vi enn trur om oss sjøl. Han luke oss bort, en etter en, uansett stand og status, som ugress i åkeren tel småbrukaren.

Då æ var barn lærte æ at Gud har bestemt katti vi skal daua. Men sånn er det ikkje nu. Nu er det sykehusene og legevitenskapen som bestemme det. Gud er totalt satt på sidelinja av fastlegen og skolemedisinen.

Sjøl av de erkekonservativ kristne benøtte sæ av de samme tilbudan innen helsevesnet som oss lite kristne for om mulig forlengelse av livan demmes stikk i strid med demmes egne kristne grunnsyn.

For ei tid sia var æ og jobba på ett sykehus i hevd av mett yrke. Då måtte æ en sånn kar som var overstadig berusa av sin kristendom. I min enfoldighet så spurte æ karn ka han gjorde der på sjukehuset.

Jau, sa han - han var innlagt for nokka alvorlig. Men nu var han operert, og blitt såpass frisk at han kunne reise heim og fortsette med sin gamle livsførsel igjen.

I ei bisetning så sa æ tel han at han sekkert ikkje trengte den livreddanes operasjonen han nu hadde gjønnagått, for Gud bestemme jo sorti-datoen vårres uansett. Tia hannes var ikkje inne ennu, sa æ tel ham med bibelsk uttrøkk i auan mine.

Då blei han sint på mæ. At æ som turde harselere med bibelen og alt det den sto for , sa han tel mæ i full sinne.

Så fekk æ nu i tillegg høre av han kem æ var, og kor æ kom fra, og kor æ kom tel  tel å havne når min tid engong i fremtida var omme. Dette vesste han med all tydelighet - domsmann som han var.

I sin sinne, braut han de fleste budan Gud gå oss, fant æ ut, då han stavra vekk fra mæ og bort tel kantina. Hadde han vært fresk nok, hadde han nok kverka mæ der og då.

Nu er det nyttårsaften. Fint år har æ også hatt i år sjøl om æ har mista en av de beste vennan mine i sjukdom. Men som den optimisten æ er, så ser æ fram tel det nye. Nye kort blir utdelt og fordelt. Spella æ dem riktig, kan det bli gevinst. Er et ikkje den store
gevinsten vi alle håpe på?

Det snya ute - og skål

Så blei det julestemning på mæ også denne jula. I dag kom det etterlengta snyvere hit tel Gvarv. På sjølvaste fjerdedagen jul tel og med. Gu så herlig det var æ se de stor snyflakan komme ned  tel og læ sæ opp på nesetippen min før de så langsomt smelta og rant vekk bakover mot øyran mine.

De kvite og store snyflakan kom også og la sæ som balsam for sjela mi, som har sånne lengsla i sæ på denne sida av året.
 Det er også  nokka befrianes som skjer med mæ når det snya mukje, ellerkjem  mukje regn. Eller mukje av alt for den saks skyld.

 Då blir så æ gira, rå og kortpusta. Då får æ sånn kreativ trang; løst tel å gjøre nokka, fort og gæli, som formannen min sa det tel mæ då æ var montøraspirant i Oslo i si tid. Formannen min var forresten ett kjempemenneske som æ har hadde kontakt med heilt tel han reiste over for å avslutte nokka kabelskjøytinga på den andre sida av dimensjonen.

Nu er æ klar for æ reise ut på venner vennefest. Drosja er bestilt, og æ er klar for oppvarming tel festen. Oppmarming må en nordlending ha skal festen vare. Vare gjør festen uansett. Er den kjedelig så sovna nu æ av stille og rolig ved bordet. Treff æ derimot på likesinnede som æ sjøl, ja då kan det bli nokså livvat.
Men for all del så får æ håpe at æ slepp å sette attmed folk som prata om poseavgift, og høg CO-mengda i lufte, og om pavens skjegg veks opp eller ned.

Det treng man nu ikkje legge ut om i på fest og sånn. Skål.

Jula med sin frost og andre stivfrosne historia.

En fin andredag jul har æ hatt her på Gvarv sålangt på denne fredagen. Klokka er nu 15:02, og temperaturen på utsida er ti iskalde grader.  

Det er ennu lyst ute, og det kjem det nok tel å bli i ca en halv time tel. Sola var oppe tidligare idag, men takka av etter ei kort stund og forsvant bort i sky- og tåkehavet her på Gvarv. 

Frokosten min på ottaen i dag tok æ og spiste taktfast og rutinemessig. Også uten nokka større bruk av elektrisk lys tel. 
Likevel smakte den fortreffelig her i halvmørkna og i tosomheta. 
Det heimebakte brødet bakt ut av alle de grovaste og sunnaste melsortan i, som finnes i hyllen på butikken her på Gvarv, smakte aldeles utmerket med kvit geitost fra Balsfjord på.. 

Så etter litt lett morrasjabbing, med nykokt kaffe og varme smultringa tel, i kvær vårres gostol, tok æ mæ en morravandring langs gvarvelva: Med fotoapparatet slengt uformelt over den høyre skuldra mi, vandra æ så på  stien langs elva mens frosten gav lyda fra sæ under de godt isolerte gåskoen mine.

Kulden ute nu om dagan gjør nokka med oss alle sammen. Gvarvelva er heller ingen unntak i så måte. 

Isen hadde lagt sæ på den, som ett glinsanes teppe med innfletta sølv. Frostrøyken lå over den, som en kulisse , og viste elva frem som en trolsk stemningsbilde.

Vårherre er en flott og forstandig kar sånn. Han lar ikkje lar heile elva fryse tel, sånn uten videre. Nei da.  Han veit så altfor godt at Han også har skapt de langhalsa kvite svanefuglan med de røde flotte jeppene sine, som ho vakre mi med lebestift på. 
Vinterfuglan her skal også fortsette sine sjølstendige liv, og treng mat som oss sjøl om frosten er aldri så mukje her. 

Likeså med stokk- og kvinanda. Derfor har Han elta  nån isfrie råke åpen der de samme fuglan kan mette magan sine med mat de finn neri det iskalde vatne i Gvarvelva. 


Æ lure nu på om Gud også lar naturen forstå at vi er ved juletider nu, og at vi feire at Jesus blei unnfanga og kom tel verda ved jomfrufødsel for 2014 år sia.

 Når vi feire, så burde naturen også gjøre det, meine no æ.  Det skulle jo være en like stor begivenhet over den heile fjøla.

Som sosialisten og medmennesket æ er, så synes nu litt synd på han Josef, forresten. 
Tenk, han slapp no aldri tel slik som vi andre mannfolk som det er nokka gagn i, og får kul på kjærringen vårres. Då tenke æ ikkje på evnukkan, og på dem Gud ikkje ville at demmes mørkmalte gena skulle videreføres.  
 Og ikkje sleppe tel i sjølvaste juleevangeliet må nu være nedbrytanes;  historia og begivenheta som de fleste av oss kjenne tel og huske. 

For en nedverdigelse det måtte være for stakkars Josef då dettan sto på, og sekkert i åran etterpå også. 

Det er jo en egen seier i sæ sjøl å være førstemann. Her er Josef hengt ut som stedfortreder og telretteleggar, og likevel ikkje slapp tel når det gjaldt som mest. Æ føle virkelig med ham. 

Men det er vel mange andre kjærringe som også har kosa sæ i halmen, og ikkje alltid har sett i mørket kem som var på besøk då stakken blei løfta opp og lagt over de runde hoftepartian. 

Jau, jula har sine gleder.

.. fryd og gammen

Nu sett æ her i min svarte stressløse stol på denne første juledagen og føle mæ like tom og ensom som den svarte juletrefoten under den glitranes treet den så febrilsk prøve å holde oppe.
Julestjerna har sekkert leda de tre vise menn inn tel krybba der Jesusbarnet lå. Gaven de hadde med sæ er sekkert fordelt, og alt der er nok bære fryd og gammen nu skulle æ tru.
I går bugna det også av gava under treet her, og rundt den samme svarte foten med det påfyllt kalde springvann fra det kommunale vannverket.
Rundt om ellers i den julepynta stua her hos mæ var det forventningsfulle barnebarn som fylte alle mine tomrom med latter og lek. Stadig måtte de stavre sæ bort tel tree og over haugen med alle pakkan under det for å kjenne etter om hardheta på pakkan med navnet demmes på, sto i forhold tel drømman og forventningar de hadde om innholdet under det flotte julepapiret.

De oppførte sæ omtrent samme måte som enkelte kjærringe av og tel gjør det. De strekke også de søkanes fingrane sine bortover under den lune vinterdyna, og videre under den kvite boxeren for å kjenne om karn der er hard, og hard nok, og dermed klar for en mulig reise ut på kjærlighetens vidunderlige verden.
Nu er de borte, barnebarnan altså, og gaven likeså. Om de blei fornøyd med alle de flotte og dyre presangan de fekk - se, det veit æ ikkje.
Æ har kunne strukke en sammenligning her også, men skal la det være. Fortsatt god jul tel dokker.

Gud er ikkje kommunal

Så har vi kommet tel den siste dagen i uka, søndag. I dag er den i tillegg også årets mørkaste. Par tre  minutta over midnatt så går vi mot lysere tider igjen.

Juletreet på golvet er ferdigpønta og lyse nu så lunt og andektig aleine her i stua mi. Kun den blafranes varmen fra vedovnen min kaste, i tillegg, sine lysskjær mot sørveggen mens den dure og kosa sæ med de tørre gran- og furukubban.

Ute er det blåe lyset i stuevinduet mot øst påtagende. På sørøst-himmelen er fargan blodig, med sjatteringer i rødt, som et turkmensk teppe.

Sjurbert med familien er borte i dag. De er visstnok i utlandet har æ hørt. Derfor er det relativt stille her på Gvarv på denne morran.

I min kristendom er søndagen ukas siste dag. Det lærte æ også i  bibelhistorietimen på Boltås skole avgammellærarn min i si tid. Gammellærarn var kristen han.Og i tillegg var han nest etter Gud i bygda Boltås.

Av en eller anna årsak har de lærde nu bestemt at søndagen er den første dagen i uka, stikk i strid mot barnelærdommen min, og all den sunne fornuften fra bibelen.

Nei, min Gud brukte de seks første daga tel sett flotte verk her på jorda, ifølge skapelsesberetninga. På den sjuende tok han en velfortjent kvil, reine siestaen. Fornuftig vesen han Vårherre, forresten

Æ, for min del, trur aldri at Gud er kommunal. I det offentlige bynne de kviledagen. Der bruke de halve mandagen tel ingenting. Reine kviledagen der. Resten av dagen bruka de så tel planlegging, og vips så er mandagen over.

Han, Vårherre, vil ikkje at vi skal overarbeide oss, men ta en dag fri forl å nyte hannes verk, samt å samle krefter igjen for ei ny økt og ny uke. Det gjør nu æ for min del. Æ trur heller ikkje på dem som påstår at søndagen er hellig. Hellig er den om gjøremålan tel folk flest er fra mandag tel lørdag. Då kjem søndagen naturlig som en befrianes fridag for sliteran.

Av og tel så fløtte æ nu litt på dagan, også det  i tråd med Guds ord. Liksom i dag tar æ ikkje fritt. Æ skal vaske og stelle her, sjøl om det egentlig er kjærringarbeid. Så tar æ ut kviledagen min på mandagen, eller på tirsdagen.

Nei nu får æ avslutte, og så hive mæ på kjærringarbeidet - vaskinga tel jul..

Historie om sjurungen Sjurbert og den dvaske drøvelen.

Den lyse himmelen i bakgrunnen illustrere på mange måta også min generelle sinnstilstand nu om dagen - lys og optimistisk, som alltid. Temperaturen her på Gvarv er 4,1 kalde grader nu i ni-tida.

Den lille snyen som kom her om dagen gjør at æ så vidt bynne å komme mæ inn i julemoduset.

Nydelige klassiske julesanga, med blant anna Prøyssen og jordmor madja, strømme ut av radioen æ har her på bordet ved siden av. De gjør den fine morran her på Gvarv heilt perfekt for mæ.

Sjurbert og faren hannes var for et øyeblikk sida på en liten spassertur ute på den snødekte plenen min. Faren tel Sjurbert var nok og kikka etter om det ikkje kunne være nokka mat der ute på denne nest siste lørdagen i år. 

Sjurungen Sjurbert han er næmlig ikkje som de andre sjurn. Han kan ikkje flyge aleina. Ikkje i det heile tatt. Men når mora hold han under vengan sine - ja da kan han plutselig flyge påstås det. Men aldri aleina. Ikkje i det heile tatt. Mora tel Sjurbert derimot - ho påstår hardnakkka at Sjurbert kan det, og det tel overmål, både forover, bakover, og sidelengs.

Sjurbert han rusla nu etter faren sin, av gammel vane. Kanskje det gamle ordet, som sei nokka sånt som at;  når det regna solsikkefrø  på presten, så kan det også drøppe litt å sjurungen, eller nokka i den retninga. 

Så når faren finn en og anna solsikkefrø småspurvan  har mista då de forlot forautomaten med nebban sine overfyllt av næringsrike solsikkefrø, så gjer han litt tel Sjurbert også, i solidaritetens navn.

Mora tel Sjurbert derimot var ikkje å se. Ho lika nemlig å sove - lenge og mukje, som vanlig. Så nu  ligg ho nok på øret sett denne morran og` og dreg tømmerstokka. 

Æ har hørt at når drøvelen blir feit og dvask nok bynne den å leve sett eia liv neri halsan vårres. Sjurbert-mora er slettes ingen unnatak i så måte. Heller tvert om.

Av og tel kjem ho fram fra det lune soverommet innerst inne i reiret de dele.  Då gnir ho sæ i de trøtte auan sine med de sengevarme peikefengran sine  med søvnige bevegelsa.

 Og når ho en gong i blant orka å komme fram og ut -  ja då like ho gje omverdenen inntrøkk av at ho gjør så innmari mukje om dagan. Heilt uunnværlig påstår ho sjøl at ho er.

Men æ kan trøste dokker med at det bære er skuespill, som alt anna. Æ har sett og studert familien fra kongeplassen min her på verandaen min over svært lang tid. Så derfor veit æ så mukje meir enn som så; faren slit, og mora regissere. 

Av og tel reise de også på utenlandstur, heile familien samla,  då tel Rauland. Der oppe har han Sjurbert, etter siganes, flygeoppvisning, også for media - der borte; Vest telemark ark.
 
Når det er klart ute sånn som nu, så kjem nok sola fram om et øyeblikk. Sola, som æ helst ikkje skulle ha sett her på Gvarv før den 17. januar, sånt som oppe i Husjord, kjem nok fram og ødelegge litt av den perfekte julestemninga mi. 

Men sånn er det bære. Æ prøve alltid å gjøre det beste ut av de fleste situasjonen æ er i.

Bobil med skjerf rundt halsen og julesny på taket.

4

Æ får legge ut et førjulsbilde med stemning fra mitt lune rede på Gvarv i Telemark. Bobilen er også inne i sett lune rede,inne i den tørre garasjen sin, med tent adventsstjerna avventanes i bakvinduet.

Inne i bilen er også alle de miljøvennlige  led-lysan tent, dem han fekk i førjulspresang av eiarn. Nu står han der i garasjen sin opplyst, tørr på føten sine, og  uten nokka møll- og tørkekuler innabords.

Men på fjerdedagen jul skal han på en snartur ut i det fri. Då skal han være med eiarn på venners vennefest et støkka ut i nabolaget her. Mulig at det også er andre bobila der som kan holde ham med selskap.
God jul sa han også tel mæ då æ forlot ham i ettermiddag. I samme slengen ba ham mæ også hilse de andre bobilan rundt omkring, om de står like tørt og og godt som han sjøl, eller ute under åpen himmel med skjerf rundt halsen og stemningsfull julesny på topphua.

Kvitløk og svevestøv.

Det er heilt mørkt ute på Gvarv nu når klokka vise 17,17 den 17.12.14. Mukje matematikk og mukje vitenskap er det bak de enkle tallan på en gong. Men det er ikkje nok med; det er også - 3,7 grader målt på Celsiusskalaen æ har borte i den julepynta vinduskarmen på kjøkkenet.

Nu har æ akkurat stoppa bilen og vridd om startnøkkelen i tenningslåsen, og motoren under det sølvfarga panseret på mercedsen har slått sæ tel ro, som en storetar på sofaen  etter en feit og overdådig middag.

 Æ har nemlig vært på en snartur borte i Lommedalen og feira jul med mine der inne, på forskudd tætt før de reise oppover. 

Sånn må vi av og tel gjøre det når min lille familie splittes nu før den store høytida.
Lommedølingan reise opp tel fagre nord der de nu kan boltre sæ rikelig i den kvite, silkemjuke julesnyen som heng så tungt, vakkert og stemningsfullt ned fra greinan på de tettvokste bjørkebusken i Husjordmarka.

Når de kjem dit går de sekkert ut i skogen slepanes med den lille sleden min som vi brukte tel juletrehenting i en årrekke.

Med  taustumpen og kjelken i den eine handa, og den nyslipte øksa godt plassert i den andre, er de nok på leit etter et høvanes juletre i den snytunge marka. Når de så har funne det utvalgte, høgges det ned og surres fast tel kjelken og slepes ned tel gårds.

Sånn var tradisjonen der oppe då mine barn var små.
Då ville de meir enn så gjerne være med han far ut i skogen, då helst settanes i sleden med de småe filtkledte skoen sine pløyanes ned i den mjuke julesnyen.

Då vi kom fram tel hogstplassen var det som oftast en evig diskusjon korsn tre vi skulle ta. Og ingen av argumentan fra de små kunne æ overse. Med kløkt og litt diplomati blei vi så enige om korsn tre vi så skulle felle og så surres fast tel sleden.

Minnan mine fra den fine  tida der oppe leve så godt inne i mæ. Dem kan ingen ta i fra mæ.


Då æ kom heim tel Gvarv igjen, måtte æ lage mæ den gode miksturen som alltid hold mæ frisk - knust ingefærrot, og to fedd med  knust kvitløk som så svelges med ærbødighet - og banan tel.

Er det då nokka rart at æ har blodtrykk som en ungdom når naturmedisinen holdt alt æ ikkje vil ha i mæ, på milevis avstand.

Denne fine dagen skal nu avsluttes med en kveldstur rundt om i byggefeltan her på Gvarv. Kanskje svevestøvet som har følgt med mæ hit fra storbyen forsvinn i de tunge motbakkan mot Hetterud.

Nysny og skummel fuggelskrik.

Morran og tirsdagen er godt igang her hos mæ på Gvarv. Tel avveksling er bakken på utsia kvit. Ett aldri så lite lag med nysny har kommet ned her på Gvarv i løpet av natta mens æ var borte i drømmeland. Neppe nok av det tel at æ kan kalle det for julesny. Men kvitt på bakken er det nu der ute i allefall.

Sjøl Mia, den chipmerka katta mi, måtte ut på den snødekte verandaen min nu på morraparten for å se ka som egentlig sto på, samt å legge litt spor etter sæ.

I går fekk æ ikkje sove som normalt då æ la mæ ned under dyna i den iskalde senga mi. Fenomenet var totalt fremmed for mæ. Normalt så er æ omtrent borte i drømmeverden lenge før haue med det gråe håret mett når putta, får æ så ofte høre. Men ikkje i går då æ la mæ. Då var på en måte fyrt opp , full av virketrang oguforløst energi. På en måte så gledde æ mæ også tel morradagen min, altså idag. Æ hadde sånne plana for morradagen som surra rundt i bakhaue mett, veit dokker.

Mens æ lå der og vrei mæ i senga mi, hørte æ plutselig en fuggel skrike rett på utsia det gardindekte  soveromsvinduet mett. Kaldt og uhyggelig var det svake skriket, men klart nok, då det nådde øran mine, sånn ca klokka halv to på natta.

Historisk så har æ hatt nån merkelige fenomena med fugla, fuggelskrik, og adferden tel dem opp gjønna åran. Æ kan liksom ikkje la være å tenke på opplevelsan mine med fuglan.Nokka fint, og nokka ikkje fullt så fint kan æ også sei. Men som alltid så legg æ alt dettan tel sies, og håpe at alt er vel der ute blant vennan mine.

I dag har æ også mange plana. Æ skulle ha vært i Lommedalen, og æ skulle ha vært i storbyen her på sørsiden av mæ. Æ skulle også ha kjøpt en julegave eller to. Men som oftast så ner juleaftnan fristen og handletidspunketet mett. 
Ka det så blir tel, får dagen fortelle mæ når den har vist absolutt alt av sæ sjøl.

Lettsalta torsk og risengrynssuppa..

Det mandag og ettermiddagen er et faktum. Plenen min er grønn og ser fortsatt innbydanes ut sjøl om æ er i medten av desember. Nu er det mindre enn sju daga tel det bynne å bli lysar igjen ute, og dagan mine blir lengre.

Sola har nu gått ned for i dag. Ned bak den mørke grankledte åsen i sørvest. I skrivanes stund er himmel totalt fri for skya, og kveldsmørket kjem ubønnhørlig siganes tel mæ, som en trofast venn som aldri svikte mæ.

 Fuglan mine, som har vært så opptatt med å spise fra forautomaten er æ laga tel dem, er sikkert mette nu. Nu har de nok lagt sine slitne nebb og  hau ned på puta, og søv nok nu, mett og god, tel det lysne av en ny dag i morra igjen

Nu har æ hatt en middag tufta på nord-norske tradisjona; lettsalta torsk med potet tel. Litt gulrøtter hadde æ også tel - som "sovvli". Den varme nykokte risengrynssuppa med rosiner i smakte fortreffelig, som en verdig avslutning på kalaset. Nu føle æ mæ som en ekte nordlending igjen.

Hadde nu sola også vært bortgjemt på dagtid her, ja då hadde dagan mine her vært heilt fullkommen. Nu sett æ i godstolen min i nesten total stillhet. Mor er ute, og då passa æ på å lytte , og nyte melodien som vedovnen min laga tel mæ for anledninga. Jau, æ har det godt.

Gråspurven like før landing ved forautomaten

Listhaug over alle hauga på Finnmarksvidda.

 
Æ fatta faen mæ ikkje koffør landbruksminister Sylvia Listhaug skal forhandle med sametingspresidenten om reduksjon av reinantallet i Finnmark.

Det er vel  sånt at det er et stort nasjonalt problem med for lite beiteland tel reinsdyran oppe i ett av fylkan vårres i nord.

Æ skulle tru at også det fylket er undelagt landbruksministeren sin suverene myndighet. Er ho ikkje herre i eget hus, eller er ho og Finnmarksvidda underlagt en annen stats jurisdiksjon? Ja - undres.

Grønn desemberplen og Jan Olsen NRK P1

 
Det er 2 varmegrader ute her på Gvarv. Frosten æ hadde her i går er borte. 
Det samme med frostrimet på plenen min. 

Nu er den grønn, og nesten like fin som på sommerdagen. Sola er oppe på himmelen sjøl på om det er den tiende desember, og fredsprisen utdeles tel verdige prismottakera borte i tigerstaden.
 
Sola er oppe, som sagt, og dermed så får æ dessverre ikkje den gode og lune desemberfølelse inn under det gamle skrukne skinnet mett. Sjøl tujahekken min svette av fortvilelse. 

Men slik man sår høster man, var det nån som sa tel mæ eingong.
 
Om litt skal æ høre på lønsj i NRK P1 og på kompisen min, han Jan Olsen. Det er en av ukas høydepunkt for mæ.

Adventstid og mørkemenn.

I dag har æ en aldeles fin morran tross alt. Smertan i nakken min, og det som følge med dem fra yrkesskaden, lar æ ikkje knekke mæ. ¨

De pinefulle plagan mine planta inne der, under huden nerafor topplokke, må æ nok slite med heilt tel æ trekke mett siste åndedrag.

Men æ har æ egen evne tel å fortrenge dem.
Kanske æ foretar en en politisk punktstreik mot alt det onde. Kunne den ha hjelpt mæ på sikt? Tvilsomt.

Æ trur nok heller på bruken av floskelen; sånn går nu dagan mine.

Fin morran ja. Heilt super. Ute er det 7,3 kuldegrader nu klokka 0722. Bakken på utsia er ikkje lenger grønn sånn som den var i går. Nu er de grønne gresstustan som stekk opp av den leirholdige jorda på plenen min dekt tel av ett lite lag med kvit rim etter at frosten har sleika over dem med sin iskalde tunge.
Himmelen over mæ er ellers aldeles skyfri og fin, som synet mett på det kristne liv. Sjøl om det er mørke ute - av og tel, så veit æ det at det er en del av livet mett, samt en del av den positive kverdagen min. Æ elske å nyte det fine Vårherre har skapt både på to- fire- pg fleire bein. Æ elske også å nyte Guds skaparverk ute i naturen med all sin herlighet der ute.

Mørket. Kor æ savne den nord-norske mørketida, som æ er så vant med fra den koselige bygda æ kjem fra.
Mørkemenn har vi også der oppe. Dem oppleve vi sjøl på den lysaste sommardagen. De ser nok ikkje nokka anna enn det evige mørke, uansett. De kan ikkje ha det mukje godt - mørkemennan der oppe. 

Men de om det.