Jula med sin frost og andre stivfrosne historia.

En fin andredag jul har æ hatt her på Gvarv sålangt på denne fredagen. Klokka er nu 15:02, og temperaturen på utsida er ti iskalde grader.  

Det er ennu lyst ute, og det kjem det nok tel å bli i ca en halv time tel. Sola var oppe tidligare idag, men takka av etter ei kort stund og forsvant bort i sky- og tåkehavet her på Gvarv. 

Frokosten min på ottaen i dag tok æ og spiste taktfast og rutinemessig. Også uten nokka større bruk av elektrisk lys tel. 
Likevel smakte den fortreffelig her i halvmørkna og i tosomheta. 
Det heimebakte brødet bakt ut av alle de grovaste og sunnaste melsortan i, som finnes i hyllen på butikken her på Gvarv, smakte aldeles utmerket med kvit geitost fra Balsfjord på.. 

Så etter litt lett morrasjabbing, med nykokt kaffe og varme smultringa tel, i kvær vårres gostol, tok æ mæ en morravandring langs gvarvelva: Med fotoapparatet slengt uformelt over den høyre skuldra mi, vandra æ så på  stien langs elva mens frosten gav lyda fra sæ under de godt isolerte gåskoen mine.

Kulden ute nu om dagan gjør nokka med oss alle sammen. Gvarvelva er heller ingen unntak i så måte. 

Isen hadde lagt sæ på den, som ett glinsanes teppe med innfletta sølv. Frostrøyken lå over den, som en kulisse , og viste elva frem som en trolsk stemningsbilde.

Vårherre er en flott og forstandig kar sånn. Han lar ikkje lar heile elva fryse tel, sånn uten videre. Nei da.  Han veit så altfor godt at Han også har skapt de langhalsa kvite svanefuglan med de røde flotte jeppene sine, som ho vakre mi med lebestift på. 
Vinterfuglan her skal også fortsette sine sjølstendige liv, og treng mat som oss sjøl om frosten er aldri så mukje her. 

Likeså med stokk- og kvinanda. Derfor har Han elta  nån isfrie råke åpen der de samme fuglan kan mette magan sine med mat de finn neri det iskalde vatne i Gvarvelva. 


Æ lure nu på om Gud også lar naturen forstå at vi er ved juletider nu, og at vi feire at Jesus blei unnfanga og kom tel verda ved jomfrufødsel for 2014 år sia.

 Når vi feire, så burde naturen også gjøre det, meine no æ.  Det skulle jo være en like stor begivenhet over den heile fjøla.

Som sosialisten og medmennesket æ er, så synes nu litt synd på han Josef, forresten. 
Tenk, han slapp no aldri tel slik som vi andre mannfolk som det er nokka gagn i, og får kul på kjærringen vårres. Då tenke æ ikkje på evnukkan, og på dem Gud ikkje ville at demmes mørkmalte gena skulle videreføres.  
 Og ikkje sleppe tel i sjølvaste juleevangeliet må nu være nedbrytanes;  historia og begivenheta som de fleste av oss kjenne tel og huske. 

For en nedverdigelse det måtte være for stakkars Josef då dettan sto på, og sekkert i åran etterpå også. 

Det er jo en egen seier i sæ sjøl å være førstemann. Her er Josef hengt ut som stedfortreder og telretteleggar, og likevel ikkje slapp tel når det gjaldt som mest. Æ føle virkelig med ham. 

Men det er vel mange andre kjærringe som også har kosa sæ i halmen, og ikkje alltid har sett i mørket kem som var på besøk då stakken blei løfta opp og lagt over de runde hoftepartian. 

Jau, jula har sine gleder.