Historie om sjurungen Sjurbert og den dvaske drøvelen.

Den lyse himmelen i bakgrunnen illustrere på mange måta også min generelle sinnstilstand nu om dagen - lys og optimistisk, som alltid. Temperaturen her på Gvarv er 4,1 kalde grader nu i ni-tida.

Den lille snyen som kom her om dagen gjør at æ så vidt bynne å komme mæ inn i julemoduset.

Nydelige klassiske julesanga, med blant anna Prøyssen og jordmor madja, strømme ut av radioen æ har her på bordet ved siden av. De gjør den fine morran her på Gvarv heilt perfekt for mæ.

Sjurbert og faren hannes var for et øyeblikk sida på en liten spassertur ute på den snødekte plenen min. Faren tel Sjurbert var nok og kikka etter om det ikkje kunne være nokka mat der ute på denne nest siste lørdagen i år. 

Sjurungen Sjurbert han er næmlig ikkje som de andre sjurn. Han kan ikkje flyge aleina. Ikkje i det heile tatt. Men når mora hold han under vengan sine - ja da kan han plutselig flyge påstås det. Men aldri aleina. Ikkje i det heile tatt. Mora tel Sjurbert derimot - ho påstår hardnakkka at Sjurbert kan det, og det tel overmål, både forover, bakover, og sidelengs.

Sjurbert han rusla nu etter faren sin, av gammel vane. Kanskje det gamle ordet, som sei nokka sånt som at;  når det regna solsikkefrø  på presten, så kan det også drøppe litt å sjurungen, eller nokka i den retninga. 

Så når faren finn en og anna solsikkefrø småspurvan  har mista då de forlot forautomaten med nebban sine overfyllt av næringsrike solsikkefrø, så gjer han litt tel Sjurbert også, i solidaritetens navn.

Mora tel Sjurbert derimot var ikkje å se. Ho lika nemlig å sove - lenge og mukje, som vanlig. Så nu  ligg ho nok på øret sett denne morran og` og dreg tømmerstokka. 

Æ har hørt at når drøvelen blir feit og dvask nok bynne den å leve sett eia liv neri halsan vårres. Sjurbert-mora er slettes ingen unnatak i så måte. Heller tvert om.

Av og tel kjem ho fram fra det lune soverommet innerst inne i reiret de dele.  Då gnir ho sæ i de trøtte auan sine med de sengevarme peikefengran sine  med søvnige bevegelsa.

 Og når ho en gong i blant orka å komme fram og ut -  ja då like ho gje omverdenen inntrøkk av at ho gjør så innmari mukje om dagan. Heilt uunnværlig påstår ho sjøl at ho er.

Men æ kan trøste dokker med at det bære er skuespill, som alt anna. Æ har sett og studert familien fra kongeplassen min her på verandaen min over svært lang tid. Så derfor veit æ så mukje meir enn som så; faren slit, og mora regissere. 

Av og tel reise de også på utenlandstur, heile familien samla,  då tel Rauland. Der oppe har han Sjurbert, etter siganes, flygeoppvisning, også for media - der borte; Vest telemark ark.
 
Når det er klart ute sånn som nu, så kjem nok sola fram om et øyeblikk. Sola, som æ helst ikkje skulle ha sett her på Gvarv før den 17. januar, sånt som oppe i Husjord, kjem nok fram og ødelegge litt av den perfekte julestemninga mi. 

Men sånn er det bære. Æ prøve alltid å gjøre det beste ut av de fleste situasjonen æ er i.